Taushetsplikt og habilitet

Taushetsplikt og habilitet er sentrale prinsipper i tolking, og temaer innkjøper må kjenne til.  Denne delen ser nærmere på bestemmelser i lovverket som omhandler taushetsplikt og habilitet, og hvilke utfordringer man møter på i forbindelse med tolking. Under temaet konkurransegrunnlag kan du lese mer om hvordan og hvor kravene kan stilles.

Generelt om taushetsplikt

I likhet med andre yrkesgrupper som har tilgang til personopplysninger, har tolken taushetsplikt.

Tolkens taushetsplikt kan sies å være ekstra streng fordi tolken er omfattet av bestemmelser om taushetsplikt både i forvaltningsloven - som gjelder alle som utfører tjenester for et offentlig forvaltningsorgan, og i flere særlover. Når tolken tolker for helsepersonell, barnevern, NAV og liknende vil tolken være underlagt den samme yrkesmessige taushetsplikten som gjelder for disse yrkesgruppene.

Kravene til tolkens taushetsplikt har også egne bestemmelser i Lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven) (lovdata.no), som sier: 

Taushetsplikt er tolkens ansvar

Kravene til god tolkeskikk (lovdata.no) definerer tolkens rolle, og sier hvordan en tolk skal utøve sitt yrke. For at tolken skal få utført sin aller viktigste oppgave, som er å presist formidle innholdet i det som blir sagt mellom parter som ikke snakker samme språk, må partene ha full tillit til tolken. Taushetspliktbestemmelsen er derfor helt sentral.

Kvalifiserte tolker kjenner yrkesetikken godt gjennom sin formalkompetanse, og er forpliktet til å utføre sin profesjon i tråd med kravene i tolkeloven til god tolkeskikk (§14), taushetsplikt (§15) og habilitet (§16). Ved brudd på kravene, kan kvalifiserte tolker bli utestengt fra Nasjonalt tolkeregister. Statsautoriserte tolker kan miste sin bevilling. Det er imidlertid ingen sanksjoner mot ufaglærte tolker.

Utfordringer

Mange har lav tillitt til tolker. Dette skyldes i stor grad offentlig sektors utstrakte bruk av ufaglærte tolker. Det er ingen garanti for at disse kjenner til eller følger kravene til god tolkeskikk, og dessverre er det stadige eksempler som bekrefter dette. Det kan derfor føre til stor skepsis og manglende tillitt til hele tolkeprofesjonen. Dette gjelder spesielt i små og tette miljøer der "alle kjenner alle", og i saker med kompliserte forhold knyttet til flukt og autoritære regimer, sosial kontroll eller tabuer relatert til temaer som psykisk helse eller skilsmisser. Frykten for at taushetsplikten skal brytes kan i enkelte tilfeller være reell - og konsekvensene kan være store for den enkelte dersom dette skjer. Men mange ganger er frykten for taushetsbrudd knyttet til manglende forståelse av hva taushetsplikt innebærer og tolkens profesjonelle rolle.  

Den beste måten offentlige virksomheter kan sikre profesjonalitet og tillitt til tolken, er ved å bruke kvalifiserte tolker. Slik vil virksomheten også bidra til å øke tillitten til profesjonen.

Kvalifiserte tolker oppført i Nasjonalt tolkeregister er forpliktet til å utføre sin profesjon i tråd med bestemmelsene i tolkeloven til god tolkeskikk, habilitet og taushetsplikt. Foto: IMDi.

God opplæring i tolkebruk

Kjennskap til tolkens rolle og yrkesetikk, og god kompetanse på tolkebruk hos ansatte er ofte nødvendig for å sikre forsvarlig tolking og god kvalitet på den tolkede samtalen. Offentlige ansatte med opplæring i tolkebruk vil være bedre rustet til å ivareta brukere som er skeptiske til tolken eller tolkens rolle, samt til å unngå misforståelser eller usikkerhet rundt tolkens taushetsplikt. For å bygge tillitt er det viktig å adressere tematikken rundt taushetsplikt på en profesjonell måte.

På IMDi.no finner du filmer og nettleksjoner om tolkebruk. På nettsiden finner du også veiledning for hvordan du forbereder og gjennomfører en tolket samtale.

Generelt om habilitet

I likhet med taushetsplikt, er tolkens habilitet regulert i forvaltningsloven og flere særlover. Det er også en egen bestemmelse om habilitet for tolker (§16) (lovdata.no) i Lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven) som sier:

 

Som loven spesifiserer, skal tolken vurdere egen habilitet ved hvert enkelt tolkeoppdrag. Tolken har plikt til å melde fra dersom hen vil komme i et inhabilitetsforhold med en av partene. Tolken vil være inhabil dersom hen:

• er part i saken
• er i slekt med noen av partene
• er gift eller forlovet med noen av partene
• er verge eller kurator for en part
• om hen har handlet i saken for en av partene
• dersom utfallet av saken kan ha praktisk eller økonomisk virkning for hen

Dersom tolken vurderer seg som inhabil, er det opp til partene om de likevel vil benytte tolken i oppdraget. I vurderingen av om bruk av inhabil tolk er forsvarlig, legger tolkeloven vekt på sakens tema og hvilke forhold som gjør tolken inhabil. I saker der temaet er sensitivt eller har stor betydning for den enkeltes rettigheter og plikter, bør terskelen for å benytte en inhabil tolk være svært høy. Bruk av inhabil tolk kan forsvares i mer hverdagslige situasjoner, men bør unngås. 

Habilitet og tillitt

Av hensyn til forsvarlig saksbehandling og riktige avgjørelser, samt tolkens upartiskhet og den allmenne tillit til tolkeprofesjonen, bør man som en grunnleggende regel unngå å bruke tolker som er inhabile. Slektskap eller nære bånd mellom tolken og en av partene kan gjøre det vanskelig for tolken å opptre upartisk. Tolken kan bevisst eller ubevisst vektlegge eller sile informasjon, noe som vil medføre at tolken blir partisk. Det er også fare for at viktig informasjon holdes tilbake, at partene kvier seg for å dele eller være ærlige, eller at tolkens integritet trekkes i tvil.

Den beste måten offentlige virksomheter kan sikre seg tolker som har en profesjonell holdning til habilitet, og som forstår hva habilitetsvurdering innebærer, er ved å bruke kvalifiserte tolker. Dette må det derfor stilles tydelige krav til i anskaffelsen. Ved å øke bruken av kvalifisert tolk vil virksomheten også bidra til å øke tilliten til tolkeprofesjonen.

Den beste måten offentlige virksomheter kan sikre seg tolker med en profesjonell holdning til habilitet og taushetsplikt, er ved å bruke kvalifiserte tolker. Foto: IMDi.

Når og hvordan avklare tolkens habilitet?

For å kunne vurdere egen habilitet, må tolken få nødvendige opplysninger fra oppdragsgiver. I de fleste tilfeller vil navn på den det skal tolkes for være tilstrekkelig. Ideelt sett bør denne informasjonen gis i forkant av oppdraget, dette for å slippe at samtalen må utsettes dersom det viser seg at tolken er inhabil. Dette vil medføre lengre saksbehandlingstid og være uheldig for alle parter.

I mange tilfeller vil det imidlertid ikke være mulig for oppdragsgiver å oppgi informasjon på forhånd. Av hensyn til personvern, kan tolkebestiller være forhindret fra å gi opplysninger om den det skal tolkes for i leverandørs bestillingssystem. Det finnes foreløpig ikke standardiserte løsninger for hvordan habilitet effektivt kan avklares på forhånd. Mange løser det ved at tolkebestiller i forkant av hvert oppdrag kontakter tolken direkte og avklarer habilitet.

Leverandørs rutiner for å sikre habilitet

I offentlige anskaffelser av tolketjenester vil habilitet være et dilemma, og rutiner rundt habilitetssjekk bør etableres i samarbeid med leverandør. Innkjøper bør derfor sikre at leverandør kjenner til utfordringene rundt dette, og at de har etablerte rutiner og eventuelt teknologiske løsninger som samtidig ivaretar personvernet.

Videre bør leverandør ha rutiner for tilfeller der tolken er inhabil, og hvor det må skaffes ny tolk og/eller avtales et nytt møte. Det bør også avklares i hvilke tilfeller det er bestiller eller leverandør som dekker kostnaden hvis tolken er inhabil.

Omvendt habilitetssjekk?

For å unngå å gi sensitive personopplysninger til tolken, tilbyr enkelte leverandører såkalt omvendt habiltetssjekk. Dette innebærer at klienten, altså den minoritetsspråklige, får oppgitt tolkens navn og vurderer sin kjennskap til vedkommende. Rent juridisk har denne metoden lite for seg da habilitetskravet i tolkeloven gjelder tolken, og ikke klienten. Metoden forutsetter også at klienten har grunnleggende norskkunnskaper til å gjennomføre en slik samtale. Dette er derfor ikke å anbefale.

Telefontolking, habilitet og taushetsplikt

Mesteparten av tolkingen i Norge er på telefon, dette gjerne av geografiske og økonomiske årsaker. Fordelen med telefontolking er at det gir tilgang på kvalifiserte tolker i hele landet. Dette kan være en måte å unngå habilitetsproblematikk og frykt for taushetsbrudd på, spesielt på mindre steder. Det er imidlertid flere ulemper ved telefontolking. Ofte presenterer ikke telefontolkene seg, noe som medfører at klienten blir usikker på hvem tolken er. Det er også viktig å huske på at klienten kan bli gjenkjent på stemmen, selv om hen ikke oppgir navnet sitt.  

Vær også klar over at man ved telefontolking, ikke har kontroll på tolkens omgivelser, og at dette øker risikoen for at uvedkommende kan høre sensitiv informasjon. Av hensyn til taushetsplikten, må tolken sitte på et skjermet sted under oppdraget. Innkjøper må derfor stille krav til at leverandør sikrer dette og har gode rutiner, selv om det i praksis kan være vanskelig å innfri. For mer informasjon om hvordan dette kan kravstilles, gå til temaet konkurransegrunnlag.

Dersom fagpersonen under samtalen oppdager at tolken utfører oppdrag i ikke-skjermede omgivelser, er dette et tilfelle det bør meldes inn avvik på. Gode rutiner for avviksrapportering og oppfølging er derfor viktig, og må også kravstilles, se konkurransegrunnlag.