Nordisk språkkonvensjon

Nordisk språkkonvensjon er en del av det offisielle nordiske samarbeidet og trådte i kraft i 1. mars 1987.

Språkkonvensjonen | Nordisk samarbeid (norden.org).

I konvensjonen har Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige blitt enige om å tilrettelegge for at en borger i en nordisk stat, når det er behov for det, skal kunne bruke sitt eget språk ved kontakt med myndigheter i en annen nordisk stat. Konvensjonen omfatter språkene dansk, finsk, islandsk, svensk og norsk.

Konvensjonen gjelder både tolking ved personlig kontakt og oversettelse av skriftlige dokumenter. Dette innebærer at en nordisk borger kan ha rett til tolk eller oversettelse av dokumenter i møte med offentlige organer i et annet nordisk land, og at myndighetene plikter til å tilby den aktuelle språktjenesten. Behovet for språktjenesten skal avgjøres av myndigheten. Konvensjonen gjelder i første rekke ved kontakt med domstolene, sosial- og helsevesenet, skolemyndigheter, NAV, skatteetaten og politi. Hvert nordisk land har utpekt en nasjonal myndighet som skal følge med i gjennomføringen av språkkonvensjonen. I Norge er denne myndigheten Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).

Har du spørsmål om konvensjonens virkeområde og hvilken språktjeneste du har rett til etter språkkonvensjonen, ta gjerne kontakt med oss på post@imdi.no.