Gjennomføring av videregående opplæring blant unge innvandrere

Kjennetegn og omfang

Utdanning er en viktig kilde til å forstå sin omverden og til å forbedre egen livssituasjon. Det norske arbeidsmarkedet har utviklet seg slik at det har blitt færre jobber med lave kvalifikasjonskrav. Uten videregående opplæring øker risikoen for å falle utenfor arbeidsmarkedet.^[1] Frafall fra videregående opplæring forstås som et problem både på et individuelt og et samfunnsøkonomisk plan^[2], og det er et politisk mål med bred oppslutning at flest mulig skal fullføre videregående opplæring. Ikke minst blir utdanning løftet frem som en nøkkel til integrering.^[3]

Fra og med Reform 94 har det vært vanlig å måle gjennomføring innen fem år etter påbegynt videregående opplæring. Det er verdt å merke seg at dette er et tidlig måletidspunkt i internasjonal sammenheng.^[4] Blant dem som ikke har fullført etter fem år vil mange fremdeles være i opplæring, andre vil være i arbeid, og mange vil komme til å gjennomføre senere.^[5] En annen innvending mot målet dreier seg om at et normert løp på de fleste yrkesfaglige programmene er 4 år (2 år i skole og 2 år i lære). Til sammenligning varer et studieforberedende program 3 år. I 2020 har SSB tatt høyde for dette, ved å justere målet til å gjelde fullføring innen seks år for de som går på yrkesfag.^[6]

Unge innvandrere har lavere sannsynlighet for å gjennomføre videregående opplæring enn andre unge. Norskfødte med innvandrerforeldre gjennomfører derimot i nesten like stor grad som jevnaldrende i den øvrige befolkningen. I IMDis statistikkløsning er gjennomføringstallene avgrenset til personer mellom 16 og 24 år, og viser andelen som har fullført innen fem år. Blant unge innvandrere som startet videregående opplæring i 2014, hadde 65 prosent fullført innen 2019. Den tilsvarende andelen var 77 prosent blant norskfødte med innvandrerforeldre, og 80 prosent blant jevnaldrende med norske foreldre. De siste fem årene har gjennomføringsandelen økt i alle gruppene.^[7]

Forhold av særlig betydning for gjennomføring

Utover innvandrerbakgrunn er sannsynligheten for å gjennomføre videregående opplæring også systematisk ulik med hensyn til et knippe andre sentrale variabler, som sosioøkonomisk bakgrunn, kjønn, karakterer fra grunnskolen og hvilket utdanningsprogram man begynner på. Det er veldokumentert at foreldrenes sosioøkonomiske posisjon, målt på ulike måter, har mye å si for hvordan det går med barna i skolen.^[8] I og med at mange unge innvandrere har foreldre med lavere utdanning og lavere inntekt enn gjennomsnittet, kan ulik sosioøkonomisk bakgrunn også være en delforklaring på innvandrernes lavere sannsynlighet for å gjennomføre.

Norskfødte med innvandrerforeldre gjennomfører videregående opplæring i høyere grad enn deres sosioøkonomiske bakgrunn skulle tilsi.^[9] På bakgrunn av dette mønsteret, i tillegg til høye målinger av tid brukt på lekser og ambisjoner for høyere utdanning, har forskere identifisert et eget utdanningsdriv blant minoritetselever.^[10] Dette mønsteret er imidlertid ikke like entydig blant unge utenlandsfødte.^[11]

Unge innvandrere har ofte ytterligere særegne utfordringer, og mer å ta igjen overfor jevnaldrende med norske foreldre. Dette gjelder ikke minst dersom man har kommet til Norge sent i skoleløpet, med lite eller i noen tilfeller ingen utdanning fra opprinnelseslandet.^[12] Botid og landbakgrunn er dermed relevante variabler som påvirker gjennomføringsgraden blant unge innvandrere.^[13] Personer med bakgrunn fra EU/EØS har høyest andel oppnådd sluttkompetanse i videregående opplæring før fylte 25 år. Personer med bakgrunn fra afrikanske land har lavest andel oppnådd sluttkompetanse.^[14]

I 2019 ble kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp aktualisert av Stoltenberg-utvalget.^[15] Når vi undersøker betydningen av innvandringsbakgrunn og kjønn sammen i Figur 1, ser vi at det særlig er et gap mellom innvandrergutter og de andre gruppene. Blant innvandrergutter som startet i videregående opplæring i 2014, hadde 58 prosent gjennomført innen 2019. Det er verdt å merke seg at kjønnsforskjellene i gjennomføring av videregående opplæring er større blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre (begge 14 prosentpoeng) enn den er blant jevnaldrende i den øvrige befolkningen (9 prosentpoeng). I tillegg har kvinner gjennomgående høyere andel oppnådd sluttkompetanse innen fylte 25 år sammenlignet med menn.^[16]

I gjennomsnitt oppnår innvandrere om lag 5 grunnskolepoeng færre enn den øvrige befolkningen, og om lag 3 grunnskolepoeng færre enn norskfødte med innvandrerforeldre.^[17] Karakternivå i grunnskolen er den enkeltfaktoren som har størst statistisk betydning for gjennomføring.^[18] Karakternivå påvirkes i sin tur også av sosiale bakgrunnsvariabler.^[19] Videre kan man se for seg en gjensidig påvirkning mellom karakternivå og skoleengasjement, som kan bli til en ond sirkel for dem det gjelder.^[20]

Det er stor forskjell på gjennomføringsandelen blant de som starter i yrkesfaglige utdanningsprogram kontra de som starter i studieforberedende program. Tallene for 2019 (for elever i alle aldre) tilsier at andelen var 89 prosent inndem år på studieforberedende program og 72 prosent innen seks år på yrkesfag.^[21] Andelen er særlig lav blant mannlige innvandrere på yrkesfag - bare halvparten av kullet som startet i 2013 hadde fullført innen 2019. Rekrutteringen til de ulike programmene er også sterkt preget av seleksjon med hensyn til sosioøkonomisk bakgrunn og karakterer fra grunnskolen.^[22]

En av utfordringene innen yrkesfaglig opplæring er at det hvert år er flere søkere til toårig læreplass etter Vg2, enn plasser som blir gjort tilgjengelig. Andelen som ikke får læreplass er betydelig høyere blant minoritetsungdom enn blant jevnaldrende med norske foreldre. Dette gjaldt 38 prosent av unge innvandrere og 38 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre som søkte i 2017 og 2018, mot 22 prosent blant unge med norske foreldre. Delvis har dette sammenheng med et noe lavere karaktersnitt og et noe høyere fravær blant søkerne med minoritetsbakgrunn, men disse forholdene kan ikke forklare hele forskjellen. Det er sannsynlig at også diskriminering og ulik tilgang til nyttige kontakter er en del av forklaringen.^[23]

Ungdomsrett, innføringstilbud og kombinasjonsklasser
Ungdomsretten gir personer mellom 16 og 24 år som har fullført grunnskole, rett til videregående opplæring. Dette kan være grunnskole fra opprinnelseslandet. Det er få krav for å oppnå vitnemål fra norsk grunnskole utover å ha vært innskrevet en kort periode. Elever kan i utgangspunktet bruke av retten i tre år (fire år for lærlinger), men har også rett til å gjøre ett omvalg og få utvidet retten i tråd med dette. Retten forutsetter lovlig opphold i Norge. Unge asylsøkere har kun rett til videregående opplæring frem til utløpet av det skoleåret som starter det året de fyller 18 år.

Minoritetsspråklige elever som har behov for det, har rett til særskilt språkopplæring^[24] inntil de har tilstrekkelige norskferdigheter til å følge den ordinære opplæringen. I tillegg til norskopplæring kan særskilt språkopplæring innebære morsmålsopplæring og/eller tospråklig fagopplæring. Dette tilbys imidlertid i begrenset og minkende grad.^[25] Særskilt språkopplæring organiseres ofte i egne innføringsklasser, men det kan også tilbys ved siden av deltakelse i ordinær opplæring.

De siste årene har det vokst frem en forståelse i utdanningssektoren om at såkalte kombinasjonsklasser kan være et bedre egnet tilbud til nyankomne innvandrere over grunnskolealder, enn tilbud denne gruppen vanligvis har fått. Unge innvandrere som ikke har ungdomsrett, har som regel blitt henvist til grunnskoleopplæring for voksne, der de ikke får gå sammen med jevnaldrende. Blant de som har ungdomsrett, har det vært mange som likevel har et reelt behov for mer grunnskoleopplæring. Innføringsklassene på videregående nivå, som har vært lagt opp som et forberedende «år 0», har ikke i tilstrekkelig grad kunnet heve elevenes grunnskolekompetanse.^[26] Kombinasjonsklasser innebærer tilrettelagt grunnskoleopplæring, lokalisert på en videregående skole. Thor Heyerdahl videregående skole i Vestfold har hatt forsøk med dette siden 2011.^[27] Det er fylkeskommunene som i samarbeid med kommunene legger til rette for et slikt tilbud. Per skoleåret 2017/18 hadde alle fylker kombinasjonsklasser på minst en videregående skole, men det er så langt ikke kartlagt hvor stor del av målgruppen som får tilbudet.^[28]

Tiltak for økt gjennomføring

Universet av eksisterende tiltak som kan gi økt gjennomføring i videregående opplæring er svært stort, for ikke å snakke om universet av mulige tiltak. For eksempel inneholder regjeringens integreringsstrategi 17 punkter for å styrke utdanningsløpet for barn og unge^[29], mens Stoltenberg-utvalgets rapport munner ut i 64 anbefalinger.^[30] Vektleggingen av tidlig innsats i begge dokumenter illustrerer også at tiltak for økt gjennomføring i videregående opplæring gjerne kan omfatte tiltak i grunnskolen eller barnehagen.

Videre kan unge innvandrere ha nytte av både målrettede og universelle tiltak. Også tiltak som er målrettet ut fra andre kriterier enn innvandrerbakgrunn eller minoritetsspråklighet, kan ha ønskelige konsekvenser for målgruppen unge innvandrere. For eksempel ønsker regjeringen å øke deltakelsen i barnehage og skolefritidsordning blant minoritetsspråklige barn, gjennom å utvide behovsprøvde ordninger med gratis kjernetid og redusert betaling for familier med lav inntekt.^[31]

Blant Stoltenberg-utvalgets anbefalte tiltak er det særlig ett man kan hevde har stort potensiale til å få flere unge innvandreres gjennom videregående opplæring. Lovfestet rett til læreplass for alle som fullfører yrkesfaglig Vg2 har vært fremmet fra ulike hold ved flere anledninger, om enn sjelden utelukkende ut fra hensynet til innvandreres gjennomføring. For utvalgets del har mandatet vært å foreslå effektive virkemidler for å motvirke kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp. Gitt den lave gjennomføringsandelen blant innvandrere på yrkesfaglige studieprogram og den dokumenterte risikoen minoritetsungdom har for å ikke få læreplass^[32], er det grunn til å forvente at et slikt tiltak også vil øke gjennomføringen blant innvandrere. Utvalget lener også anbefalingen på beregninger som antyder at en slik lovfestet rett vil være samfunnsøkonomisk lønnsom.^[33]

Kunnskapsbehov

Det har etter hvert blitt gjort mye forskning på minoritetsspråklige elever i det norske skolesystemet. Man kan imidlertid hevde at en stor andel av forskningen enten i for liten grad har vært oppmerksom på forskjeller mellom unge innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, eller har vektlagt den sistnevnte gruppen. Gjennomføringsstatistikken for videregående opplæring tyder på at unge innvandrere møter særskilte utfordringer.

Videre er utfordringene ekstra store blant guttene, og blant dem som begynner i yrkesfaglige utdanningsprogram. Dermed kan det være grunn til å rette en større forskningsinnsats inn mot hvilke mekanismer som gjør seg gjeldende for disse gruppene gjennom utdanningsløpet, og hvilke tiltak som kan tenkes å bidra til at flere lykkes i å gjennomføre. Til slike formål kan særlig longitudinelle studier og følgeforskning være velegnet.

Kunnskapssenter for utdanning publiserte i 2015 en systematisk kunnskapsoversikt over studier om tiltak for å redusere frafall fra videregående opplæring. I 2015 var det ingen norske studier som ble vurdert til å være effektstudier i streng forstand. Ofte har innsatser mot frafall i Norge vært utformet som større pakker, slik at det blir krevende å isolere effekten av enkelttiltak.^[34]

Når det gjelder opplæringstilbudet til nyankomne unge innvandrere, vet vi at det er stor variasjon mellom ulike skoler, kommuner og fylkeskommuner. Dette gjelder både for innføringstilbud og kombinasjonsklasser, og det gjelder med hensyn til organisering, målgrupper og innhold.^[35] Selv om det særlig er entusiasme å spore for kombinasjonsklassene, er det behov for mer kunnskap om hva som kan tenkes å være de beste modellene, som kan tjene som overførbare eksempler. Videre er det behov for å følge med på i hvilken utstrekning alle som har behov for et slikt tilbud, får det.

På oppdrag fra Kunnskapsdepartementet har forskere fra NIFU og Fafo i 2020 utredet muligheten for å igangsette effektevalueringer på opplæringstilbud til nyankomne elever.^[36] Rapporten konkluderer med at forholdene i liten grad ligger til rette for dette. Det er både mangelfullt datagrunnlag og dårlige muligheter til å inkludere et tilstrekkelig antall elever. I flere sammenhenger er det også ulik praksis i hvordan målgruppen avgrenses, altså uklarhet om hvem som har rett og ikke rett til et gitt tilbud. Dette gjelder blant annet kombinasjonsklassene. Forskerne anbefaler en klargjøring av slike forhold, samt en styrking av systemene for registrering av opplæringstilbud til nyankomne innvandrerelever.

Referanseliste