Hverdagsintegrering

Ifølge regjeringens integreringsstrategi er målet med hverdagsintegrering at innvandrere skal oppleve økt tilhørighet og deltakelse i samfunnet. Integrering i hverdagen skjer der mennesker møtes fysisk eller digitalt, både på formelle og uformelle arenaer, i små og store fellesskap. Det handler om å skape tillit, tilhørighet, nettverk og deltakelse. Dette krever først og fremst innsats fra den enkelte innvandrer, men også at innvandrere møtes med åpenhet og gis muligheter for deltakelse. For å lykkes med hverdagsintegrering vil regjeringen legge til rette for felles møteplasser for å motvirke segregering og for å fremme forståelse for grunnleggende verdier i det norske samfunnet. Andre innsatsområder er bosetting av flyktninger, tolk og likeverdige offentlige tjenester (Kunnskapsdepartementet, 2018).

Flere med psykiske helseplager i innvandrerbefolkningen

Det er store forskjeller i helse mellom ulike grupper i innvandrerbefolkningen. Opprinnelsesland, innvandringsårsak og botid i Norge har stor betydning for helsen. Flyktninger har dårligere helse enn de som kommer til Norge på grunn av familiegjenforening, arbeid og utdanning (Folkehelseinstituttet, 2018).

Andre faktorer som har betydning for bedre fysisk og psykisk helse er høy utdanning, at en er i arbeid og har god økonomi. Det er også en positiv sammenheng mellom helse og god sosial integrering. Opplevd diskriminering og vold har negativ betydning for helse (Folkehelseinstituttet, 2018).

Levekårsundersøkelsen blant innvandrere (2016) viser at en lavere andel av innvandrerne enn befolkningen generelt vurderer sin helse som svært god eller god. 73 prosent av innvandrere svarte dette, mot 83 prosent av befolkningen. Forekomsten av kronisk sykdom og nedsatt funksjonsevne er likevel omtrent den samme blant innvandrerne som i befolkningen. Imidlertid er andelen med psykiske helseplager større blant innvandrerne. Andelen med psykiske plager var særlig høy blant menn og kvinner fra Tyrkia, Irak, Iran og Pakistan og kvinner fra Afghanistan. En høyere andel kvinner enn menn rapporterte om psykiske plager, både i befolkningen for øvrig og i alle innvandrergrupper, med unntak av Eritrea, Somalia og Irak.

Figur 1. Selvrapporterte psykiske plager etter innvandrerkategori og kjønn. Prosent. (Vrålstad & Wiggen, 2016)

SSB gjennomførte 9.-29. mars 2020 en undersøkelse om livskvalitet i den norske befolkningen (Støren et al., 2020). Innvandrere skårer signifikant dårligere enn befolkningen på 6 av 12 livskvalitetsindikatorer: tilfredshet med bosted, fritid og økonomisk situasjon og opplevelse av mestring, givende sosiale relasjoner og overvekt av positive følelser. De skårer derimot bedre enn befolkningen på tilfredshet med sin fysiske og psykiske helse. Norskfødte med innvandrerforeldre skårer dårligere på 8 av 12 indikatorer, og ikke bedre enn befolkningen på noen av indikatorene.

Figur 2. Sumskår negative/positive følelser. Prosent (Støren et al., 2020)

Når det kommer til tilfredsheten med livet blant personer med innvandrerbakgrunn, skiller ikke innvandrere seg signifikant fra befolkningen. Norskfødte med innvandrerforeldre skårer derimot signifikant lavere enn befolkningen i alt når det kommer til tilfredshet med livet. 30 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre svarer at de er lite fornøyde med livet, mot 22 prosent i befolkningen i alt. Dette kan henge sammen med at norskfødte med innvandrerforeldre er en gruppe med relativt unge personer, og at unge generelt skårer lavere enn befolkningen som helhet. En svakhet i denne undersøkelsen er at innvandrerandelen og svarprosenten i denne gruppa er lav.

Sammensatte årsaker til høye covid-19 smittetall blant innvandrere

Innvandrere har vært hardere rammet av pandemien når det gjelder smitte og alvorlig sykdom (Indseth et al., 2021). I midten av februar var totalt antall smittede per 100 000 i Norge 906 blant norskfødte og 2 312 blant innvandrere. Blant norskfødte har om lag 44 av 100 000 vært innlagt med covid-19, sammenlignet med 136 av 100 000 med fødeland utenfor Norge. Andelen norskfødte per 100 000 som er testet er 34 prosent, sammenlignet med 36 prosent for personer født utenfor Norge, og andelen som tester positivt er betydelig høyere for utenlandsfødte (5,9 prosent versus 2,1 prosent).

Figur 3. Innlagte og påviste tilfeller av covid-19, per 100 000 frem til 15.02.2021 (Indseth et al., 2021)

Det er stor variasjon blant gruppene i både påvist smitte og innleggelser, men særlig hardt rammede grupper er de som er født i Pakistan, Somalia, Irak, Tyrkia og Afghanistan. Utenlandsfødte er overrepresentert for respirator og noe underrepresentert for død. Det er fortsatt lite kunnskap om årsakene til forskjellene mellom norskfødte og utenlandsfødte.

Indseth et al (2021) undersøker i sin rapport om sosioøkonomiske årsaker kan forklare hvorfor smitte og innleggelser er høyere blant innvandrere enn blant norskfødte. Konklusjonen er at overrepresentasjonen reduseres noe, men forblir høy selv om en justerer for alder, kjønn og bostedskommune. Den reduseres ikke når en deretter justerer for yrke, trangboddhet, medisinske risikogrupper, utdanning eller husholdningsinntekt. Kontrollerer en for alle disse sosioøkonomiske forholdene samtidig, reduseres overrepresentasjonen med omtrent 12 prosent for påvist smitte og 3 prosent for innleggelser, men overrepresentasjonen er fortsatt betydelig. Sosial ulikhet, trangboddhet og medisinske risikogrupper forklarer forskjeller innad i fødelandsgruppene, men ikke hvorfor nivået på smitte og innleggelser er så mye høyere for enkelte fødeland.

Årsakene til at innvandrere rammes hardere av pandemien er med andre ord sammensatte og det trengs mer kunnskap om bakgrunnen for overrepresentasjonen blant smitte og sykehusinnleggelser for enkelte landgrupper. En ekspertgruppe nedsatt av regjeringen, vil presentere oppdatert kunnskap om hvilke faktorer som kan forklare disse skjevhetene i løpet av sommeren 2021.

Lavere tillit til folk flest blant innvandrere

Det er vanlig å skille mellom horisontal og vertikal tillit. Horisontal tillit viser tilliten til folk flest, mens vertikal tillit viser tilliten til sentrale samfunnsinstitusjoner. Brochmann II-utvalget utforsket hvorvidt innvandring innebærer en utfordring for tillit og samhold i det norske samfunnet. Her argumenteres det for at opplevelsen av samhold og samfunnsmessig tillit videreføres best ved å satse på inkludering av innvandrere gjennom samfunnets viktigste institusjoner, slik som arbeidsliv og utdanning (NOU, 2017:2).

Et spørsmål som vanligvis brukes i måling av horisontal tillit er “Vil du stort sett si at folk flest er til å stole på, eller at en ikke kan være for forsiktig når en har med andre å gjøre?” Spørsmålet ble stilt til innvandrerne i SSBs levekårsundersøkelse (2016). Innvandrere uttrykker mindre tillit til andre mennesker sammenlignet med befolkningen som helhet. 22 prosent av innvandrere uttrykker liten tillit til andre mennesker, mot 6 prosent av resten av befolkningen. 50 prosent av befolkningen uttrykker stor tillit, mot 25 prosent av innvandrerbefolkningen. Norskfødte med innvandrerforeldre uttrykker i gjennomsnitt noe høyere horisontal tillit enn innvandrere, men de har et lavere tillitsnivå enn befolkningen for øvrig.

Figur 4. Tillit til andre mennesker (Vrålstad & Wiggen, 2017)

Det er også en sammenheng mellom horisontal tillit og botid. Det er flere med liten tillit enn med stor tillit til andre mennesker med kort botid. For innvandrere med lang botid (15 år eller mer) er dette forholdet snudd. Det ser altså ut som den beskjedne tilliten til andre mennesker øker noe med botid (Støren, 2019).

Vertikal tillit, eller tillit til samfunnsinstitusjoner gjør at borgere stoler på at offentlig forvaltning fungerer. Et spørsmål som kan måle vertikal tillit er: «På en skala fra 0 til 10, hvor stor tillit har du personlig til det politiske systemet i Norge?» (Vrålstad & Wiggen, 2017). Resultatene viser at 41 prosent av innvandrerbefolkningen uttrykker stor tillit til det politiske systemet. Det er betydelig mer i forhold til 26 prosent i befolkningen som helhet. I alle de tolv landgruppene er den politiske tilliten målt til å være høyere eller på nivå med tilliten i hele befolkningen. Innvandrere med kort botid (2-4 år) uttrykker den største tilliten til det politiske systemet, og det derfor se ut som at den store tilliten innvandrere har til det politiske systemet minker over tid. Det er ikke sikkert at forskjellen mellom innvandrere med ulik botid skyldes botid i seg selv, men at gruppene i seg selv er ulike. Resultatene viser også at tilliten er høyest blant dem som innvandret da de var 40 år eller eldre, og lavest blant dem som innvandret som barn. I gjennomsnitt er tilliten til politiet litt høyere blant innvandrere, og tilliten til rettsvesenet er på nivå med befolkningen for øvrig (Støren, 2019).

Figur 5. Tillit til det politiske systemet (Vrålstad & Wiggen, 2017)

I takt med økningen i innvandrerandelen i løpet av de siste tjue årene, kommer stadig flere i kontakt med innvandrere. Denne andelen har økt fra to av tre i 2002 til fire av fem i 2020 (SSB, 2020f). I integreringsbarometeret fra 2020 svarer om lag halvparten av respondentene at de hadde kontakt med innvandrere minst ukentlig, mens litt under en av tre hadde månedlig kontakt.

Figur 6. Arenaer for kontakt med innvandrere (SSB, 2020f)

Kontakt med innvandrere kan skje på en eller flere ulike arenaer. Noen har innvandrere i nær familie, blant venner eller kollegaer på jobb. Det kan også dreie seg om kontakt i nabolaget, på gaten eller på andre måter. Figur 6 viser at flere har kontakt med innvandrere på alle arenaer i dag sammenliknet med 2002. Denne økningen har vært størst i nær familie og blant venner og kjente. I 2020 var det dobbelt så mange med innvandrere i nær familie som i 2002, mens andelen som kjente eller var venn med innvandrere økte fra 27 til 46 prosent i samme periode. Innvandrere opplever oftere ensomhet og sosial eksklusjon sammenliknet med den øvrige befolkning. Innvandrere fra Asia, Afrika etc. er mest utsatt – i denne gruppen følte 37 prosent seg vesentlig ekskludert fra samfunnet, mens tilsvarende andel utgjorde 14 prosent i befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Også andelen som oftere følte seg ensomme var nesten tre ganger høyere, 24 prosent mot 9 prosent (Barstad, 2021).

Figur 7. Andelen som opplever ensomhet/eksklusjon, etter innvandrerkategori. (Barstad, 2021)

Norskfødte med innvandrerforeldre fra Asia, Afrika etc. skiller seg nesten ikke fra befolkningen for øvrig når det gjelder opplevelsen av ensomhet. Derimot rapporterte en høy andel, nesten 30 prosent, av denne gruppen at de følte seg sosialt ekskludert (Barstad, 2021).

Hva kan ligge bak at enkelte at innvandrere - og fra Asia, Afrika etc. – er mer utsatt for ensomhet og sosial ekskludering? SSBs analyse viser at forskjellene i opplevd ensomhet kan i stor grad forklares med at innvandrere fra Asia, Afrika etc. har lavere utdanning, svakere økonomi, noe dårligere helse og i mindre grad deltar i arbeidslivet. Når det gjelder sosial eksklusjon, konkluderes det i analysen at innvandrere fra Asia, Afrika etc. opplever oftere sosial eksklusjon, selv når man tar hensyn til ulikheter i levekår, økonomisk situasjon og sosiale relasjoner.

Flyktninger og familieinnvandrere deltar oftere i frivillighet

Frivillige organisasjoner er viktige arenaer for integrering og deltakelse i samfunnet. Ved å engasjere seg i frivillighet får man tilgang til flere sosiale møteplasser, samt flere muligheter for å bygge sosiale nettverk og bli inkludert i lokale felleskap.

Flere undersøkelser rundt innvandreres deltakelse i frivillighet viser at innvandrere deltar i mindre grad enn den øvrige befolkningen (Eimhjellen et al., 2021). Ifølge tallene fra levekårsundersøkelsen i innvandrerbefolkningen, deltok 17 prosent av innvandrerutvalget i frivillighet, mot 39 prosent i resten av befolkningen. Blant dem som er frivillige, er frivillig engasjement for idretten det mest populære, både blant innvandrere (30 prosent) og i resten av befolkningen (43 prosent). I innvandrerutvalget er frivillig arbeid for ideelle og humanitære organisasjoner, menneskeretts- og miljøorganisasjoner nest mest populært, og det er også mange flere blant de frivillige i innvandrerutvalget enn i befolkningsutvalget som er frivillige for slike organisasjoner. I tillegg er det mange av de frivillige i innvandrerutvalget som er frivillige innen kulturorganisasjoner og i religiøse organisasjoner (Eimhjellen & Arnesen, 2018).

Deltakelse i frivillige organisasjoner varierer både med innvandreres alder, innvandringsgrunn, samt deres sosioøkonomisk status. Innvandrere som er eldre, har lav utdanning, eller står utenfor arbeid deltar sjeldnere, som figur 8 viser.

Figur 8. Deltakelse i frivillighet i innvandrerutvalget, etter ulike kjennetegn. 2016 (Eimhjellen & Arnesen, 2018)

Det å ha barn ser også ut til å ha positiv effekt på frivillig engasjement. En av fem innvandrere med tre eller flere barn svarte i levekårsundersøkelsen at de deltok i frivillige aktiviteter. Tilsvarende andel lå på 13 prosent for dem uten barn.

Når man i tillegg ser på innvandrerspesifikke kjennetegn, viser resultatene at deltakelsen er høyere blant dem med lang botid og gode norskferdigheter. For eksempel viser figur 9 at innvandrere som har bodd i Norge i 16 år eller mer hadde dobbelt så høy deltakelse som innvandrere med to til seks års botid.

Flyktninger og familieinnvandrere deltok generelt i større grad i frivillige organisasjoner enn arbeidsinnvandrere og de som kom til Norge for å studere. Det kan være flere årsaker til dette, og kan blant annet henge sammen med relativt kort botid, samt at denne gruppen er mest opp tatt av å jobbe eller studere og har kortere tidshorisonter for planlagt opphold i Norge.

Figur 9. Deltakelse i frivillighet i innvandrerutvalget, etter noen innvandrerspesifikke kjennetegn. 2016 (Eimhjellen & Arnesen, 2018)

Også religiøs tro og religiøsitet henger sammen med deltakelse i frivillige organisasjoner. Innvandrere som er mer aktive i religiøse foreninger, har også høyere deltakelse i sekulære organisasjoner. Generelt er muslimer mest engasjert i ikke-religiøst frivillig arbeid, mens kristne er minst engasjert (Barstad, 2019).

Det er små forskjeller i deltakelse i frivillighet mellom norskfødte med innvandrerforeldre og jevn- aldrende i øvrig befolkning, ifølge levekårsundersøkelsen i innvandrerbefolkningen i 2016. I alders- gruppen 16-39 år var det 32 prosent av etterkommerne og 35 prosent av et befolkningsutvalg som oppga å ha utført gratisarbeid for en organisasjon (Dalen, 2019)

Lavere deltakelse i aktiviteter, spesielt blant jenter med innvandrerforeldre

Vi ser ulik deltakelse i fritidsaktiviteter når en sammenstiller ungdom med og uten innvandrerbakgrunn. Resultater fra de nasjonale Ungdata-undersøkelsene viser at graden av deltakelse blant elever i videregående skole varierer med foreldrenes landbakgrunn. Unge med foreldre fra land i Asia og Øst-Europa deltok i mindre grad enn andre. I tillegg er det større kjønnsforskjeller blant ungdom med utenlandsfødte foreldre enn ungdom med norskfødte foreldre.

Figur 10. Regelmessig deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter etter kjønn og foreldrenes landbakgrunn. VGS-elever (Jacobsen et al., 2021)

Blant unge med foreldre født i Norge deltok 49 prosent gutter og 46 prosent jenter regelmessig i aktiviteter, som utgjorde en forskjell på tre prosentpoeng. Blant unge med innvandrerbakgrunn fra Afrika og Øst-Europa var tilsvarende forskjell omtrent fem ganger så stor og lå på henholdsvis 16 og 15 prosentpoeng. Fordelt etter type organisasjon, var minoritetsjentene sterkest underrepresentert i idretten. Dette gjaldt særlig blant unge med bakgrunn fra Afrika og Asia. Gutter med innvandrerbakgrunn fra disse landene hadde omtrent dobbelt så høy deltakelse i idrett som jentene med samme bakgrunn (Jacobsen et al., 2021).

Også bosted har betydning for deltakelse i fritidsaktiviteter. Det er små forskjeller etter fylke og sentralitetsgrad, men betydelige variasjoner mellom kommunene innenfor hvert fylke. I analysen fremkommer det at ulikhetene i deltakelsen blant unge med og uten innvandrerbakgrunn reduseres en del når man tar hensyn til foreldrenes sosioøkonomiske status og bostedskommune. Etter en slik justering synker sannsynligheten for å delta i aktiviteter blant unge med foreldre født i Norge, Norden eller vestlige land. Unge med bakgrunn fra de andre landsgruppene, og særlig fra Afrika, får høyere sannsynlighet for deltakelse i fritidsaktiviteter (Jacobsen et al., 2021).

Flere undersøkelser blant barn og unge i Oslo (Dalen, 2021; Ødegard & Fladmoe, 2017) viser at det generelt er lavere grad av deltakelse i fritidsaktiviteter blant ungdom med minoritetsbakgrunn også i hovedstaden. Samtidig varierer dette mellom ulike bydeler - unge som bor i vestlige bydeler er mest aktive. Det samme gjelder barn fra husholdninger hvor foreldre har høy inntekt og utdanning.

Stabilt lavere valgdeltakelse blant innvandrere

Figur 11 Valgdeltakelse i stortingsvalg og kommunevalg blant personer med norsk statsborgerskap, 2013-2017 (Kleven, 2017; SSB, 2019k)

For å stemme ved stortingsvalg må en være norsk statsborger. Ved kommunevalg, derimot, kan utenlandske statsborgere med minimum tre års lovlig opphold, stemme. Figuren over viser at innvandrere stemmer i mindre grad enn den øvrige befolkningen både i stortings- og kommunevalg. Denne differansen i valgdeltakelse har vært stabil de siste årene. I de to siste stortingsvalgene lå valgdeltakelsen på 80 prosent for norske statsborgere uten innvandrerbakgrunn, og på 55 prosent blant innvandrerne. Det er færre som stemmer i kommunevalg sammenliknet med stortingsvalg, uavhengig av innvandrerbakgrunn. Men også i kommunevalgene har det vært stabilt lavere valgdeltakelse blant innvandrere. Under halvparten av dem stemte i de siste tre kommunevalgene, mens om lag to av tre norske statsborgere uten innvandrerbakgrunn deltok.

Innvandrere underrepresentert i politikken

Andelen stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn har økt de siste årene, og underrepresentasjonen i viktige politiske institusjoner har økt. Ved kommunevalget hadde i overkant av 680 000 personer med innvandringsbakgrunn stemmerett, omtrent 2 800 stilte som kandidat og i underkant av 300 ble stemt inn i et kommunestyre. Andel representanter har økt minimalt siden 2007, og det har vært en liten økning i andel kandidater.

Figur 12. Andel med innvandrerbakgrunn av stemmeberettigede, listekandidater og representanter til kommunevalg, 2007-2019 (SSB, 2019i, 2019h, 2019g, 2019k)

Holdninger til innvandrere er stadig mer positive, men delte

Det gjennomføres flere spørreundersøkelser i befolkningen om holdninger til innvandrere og innvandring. En av disse er SSBs undesøkelse av befolkningens holdninger til innvandrere og innvandring som gjennomføres siden 2002. Resultatene viser at det har vært en økning i positive holdninger til innvandrere på lang sikt. Samtidig ble det registrert noen årlige variasjoner som kan sees i sammenheng med ulike hendelser og konjunkturer i samfunnet. Et eksempel er mer kritiske holdninger i 2016-undersøkelsen etter den store tilstrømningen av syriske flyktninger til Norge. De siste årene har undersøkelsene imidlertid vist stadig mer innvandrervennlige holdninger, og denne trenden fortsatte også i 2020 (Strøm & Molstad, 2020).

Figur 13. Andel som er helt/nokså enig og helt/nokså uenig i to påstander. 2002-2020 (SSB, 2020d)

Det er stadig flere som sier seg enige med positive påstander om innvandrere i undersøkelsen. For eksempel økte andelen som var enige i påstanden «innvandrere flest gjør en nyttig innsats i arbeidslivet» fra 66 prosent i 2002 til 78 prosent i 2020, mens andelen uenige gikk ned med 11 prosentpoeng i samme periode. Dette er vist i figur 13.

Likevel er utviklingen til mer innvandrervennlige holdninger tydeligst på de negativt formulerte påstandene. I 2002 var 45 prosent av respondentene enige i at «innvandrere flest er en kilde til utrygghet i samfunnet». I 2020 var denne andelen redusert til 20 prosent. På den andre siden var det 22 prosentpoeng flere som avviste denne påstanden i 2020 (figur 13).

Integreringsbarometeret viser også mer positive holdninger på noen områder. Samtidig varierer holdningene avhengig av hvilken innvandringsgrunn, landbakgrunn eller religion det er snakk om. I 2019 svarte for eksempel 52 prosent av respondentene at verdiene i islam ikke er forenelige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet. På spørsmål om kristendom, jødedom og buddhisme svarte henholdsvis 8, 17 og 22 prosent av respondentene at verdiene er uforenelige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet

Mens fire av ti mener at innvandringen er bra for Norge, svarer kun to av ti at integreringen fungerer bra. Nær halvparten av respondentene mener at det går ganske eller meget dårlig med integrering i Norge. Rundt 60 prosent mener at problemer med integrering skyldes kulturelle forskjeller. Omtrent like mange trekker også frem diskriminering som et hinder for integrering.

Resultatene fra begge undersøkelsene tyder på at holdningene til innvandring henger sammen med ulike kjennetegn ved respondentene. For eksempel er kvinner, unge og høyt utdannede i større grad positive til innvandring enn det middelaldrende og lavt utdannede er.

Større bevissthet rundt diskriminering av innvandrere

22 prosent av innvandrere og 27 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre oppgir at de har blitt forskjellsbehandlet på grunn av deres innvandrerbakgrunn (Egge-Hoveid, 2018; Hamre, 2017). Om lag en av fem innvandrere i arbeid eller utdanning opplevde diskriminering på arbeidsplassen eller utdanningsstedet, og 28 prosent opplevde diskriminering på grunn av innvandrerbakgrunn i ansettelsesprosessen.

Opplevelsen av forskjellsbehandling er subjektiv, og sier ikke nødvendigvis noe om avsenderens intensjoner. Det er imidlertid flere studier som understøtter tallene om selvopplevd diskriminering fra LKI 2016. Eksperimenter med fiktive søknader i ansettelsesprosesser kan isolere betydningen av en enkelt faktor, som for eksempel om søkeren har et pakistansk navn eller et norsk navn. En slik studie viste at det var 25 prosentpoeng mindre sjanse for å bli innkalt til jobbintervju for søkere med pakistansk navn, til tross for ellers identiske kvalifikasjoner (Midtbøen, 2015). En annen studie viste i tillegg at sannsynligheten for å bli innkalt til intervju ble enda lavere dersom søkeren oppga at hen er muslim (Larsen & Stasio, 2019).

Når det gjelder diskriminering på andre områder, opplevde 6 prosent innvandrerrelatert forskjellsbehandling i kontakt med helsevesenet eller offentlige institusjoner. Noen færre - 3 prosent - oppga at de opplevde diskriminering i kontakt med politiet. Like stor andel opplevde diskriminering i forbindelse med kjøp eller leie av bolig.

LHBTIQ+ med innvandrerbakgrunn i Norge er sårbare for flere former for diskriminering og marginalisering. Dette skjer både på grunn av egen innvandrerbakgrunn og fordi man bryter normer for kjønn og seksualitet. Nordlandsforskning (2018) påpeker at de som kommer fra et land som ikke anerkjenner likekjønnskjærlighet, opplever miljøer med personer med samme landbakgrunn som ekskluderende. Ifølge rapporten opplever mange mer diskriminering fra samfunnet generelt på grunn av innvandrerbakgrunn enn på grunn av kjønnsidentitet og seksuell orientering. Trans-personer og personer med kort botid er særlig utsatt for psykiske plager og selvmordsforsøk. I undersøkelsen ble det stilt flere konkrete spørsmål om diskriminering på arbeidsmarkedet som vist i figur 14.

Figur 14. Diskriminering på arbeidsplassen (Eggebø et al., 2020)

Eggebø et al (2020) presenterer funn fra undersøkelsen om levekår blant skeive med innvandrerbakgrunn i Norge. De tok utgangspunkt i et interseksjonelt perspektiv, og fant at over halvparten rapporterte om negative kommentarer eller handlinger knyttet til kjønn eller seksualitet, og noen flere knyttet til innvandringsgrunn. Figur 14 viser respondentenes svar på spørsmålene ”Har du de siste fem årene blitt utsatt for følgende på en arbeidsplass fordi du bryter med normer for kjønn eller seksualitet?” og «Har du de siste fem årene blitt utsatt for følgende på en arbeidsplass i Norge på grunn av hudfarge, etnisitet, religion eller landbakgrunn?»

I integreringsbarometeret blir den norske befolkningen blant annet spurt om de tror at diskriminering av innvandrere forekommer. I 2019 mente nesten en av tre (32 prosent) at diskriminering forekommer i stor grad. Dette var en tredobling sammenliknet med 2013, da 9 prosent svarte det samme. I tillegg svarte over halvparten av respondentene i 2019 at diskriminering forekommer «i noen grad». Det er med andre ord en voksende og relativt utbredt oppfatning at diskriminering av innvandrere forekommer (Brekke et al., 2020).

Funn fra integreringsbarometeret viser at diskriminering anses som en av barrierene for integrering. I 2019 svarte seks av ti at problemene med integrering skyldes i stor/noen grad at innvandrere blir utsatt for diskriminering (Brekke et al., 2020).