Arbeid og økonomi

Deltakelse i arbeid er viktig for inkludering og integrering. Det å være i arbeid bidrar til selvstendighet, selvrealisering og til å bygge nettverk. Det gir videre økt tilhørighet til samfunnet, motvirker fattigdom og utjevner forskjeller. Målet om høy sysselsetting blant innvandrere har også en samfunnsøkonomisk betydning, og er en forutsetning for den norske velferdsstatsmodellen på sikt (NOU, 2021:2). Det er derfor et hovedmål i regjeringens integreringsstrategi at flere innvandrere får et stabilt og godt fotfeste i arbeidslivet. Strategien peker på at for å oppnå dette må innvandrere som har behov for det i større grad få mulighet til å tilegne seg formell kompetanse innenfor rammene av introduksjonsprogrammet, og den nye integreringsloven skal blant annet bidra til dette.

Den norske samfunnsmodellen bygger på et mål om små forskjeller (Meld. St. 13, 2018-2019). Store forskjeller i levekår mellom innvandrere og øvrig befolkning kan være til hinder for integreringen. Utjevning av levekårsforskjeller er derfor et viktig mål i integreringspolitikken. Veien til dette går primært gjennom arbeidsdeltakelse og økonomisk selvforsørgelse. Mange arbeidsforhold for gruppen har en overvekt av midlertidighet, ufrivillig deltid og lav inntekt. Dermed blir det verdifullt å følge med på utviklingen i inntektsforhold i tillegg til sysselsettingsstatistikken.

Nyankomne flyktninger har svakere tilknytning til arbeid

Den gjennomsnittlige sysselsettingsandelen blant innvandrere (20-66 år) har økt fra 64 prosent i 2015 til 65,4 prosent i 2020. Samtidig ligger denne andelen på et lavere nivå sammenliknet med den øvrige befolkningen. I 2020 var sysselsettingen i resten av befolkningen 78 prosent. Bak den lavere gjennomsnittlige sysselsettingsandelen for innvandrere er det betydelige forskjeller mellom grupper med ulik botid, kjønn, innvandringsgrunn eller utdanningsnivå.

Arbeidsinnvandrere kommer ofte til Norge fordi de har kompetanse som er etterspurt på det norske arbeidsmarkedet. Andelen sysselsatte er derfor høy blant arbeidsinnvandrere uavhengig av botid, og den ligger omtrent på nivå med resten av befolkningen. For flyktninger eller familiegjenforente med flyktninger tar det oftere lengre tid før de tilegner seg relevant kompetanse og kommer seg ut i arbeid. De fleste i denne gruppen deltar i introduksjonsprogrammet de første årene etter at de er bosatt i en kommune.

Figur 1. Sysselsettingsandel, etter botid og innvandringsgrunn. 2019 (SSB, 2019j)

Blant flyktninger med mer enn 6-års botid var andelen i arbeid dobbelt så høy som for dem med kort botid, 60 mot 31 prosent. For familiegjenforente var andelen tre ganger så høy etter 6 år, 61 mot 20 prosent. Samtidig viser forskning (Bratsberg et al., 2016, 2017; Rød M et al., 2019) at etter denne raske økningen i løpet av de første årene etter bosetting, stagnerer andelen i arbeid for kvinner og faller for menn. I tillegg øker ikke sysselsettingen med botid i like stor grad i alle grupper av flyktninger. For eksempel, kommer mannlige nyankomne flyktninger raskere i arbeid enn kvinner (Olsen B & Askvik, 2021).

Større andel innvandrere er ansatte i deltidsstillinger1 enn den øvrige befolkningen¹, og dette gjelder i overveiende grad flyktninger. Forskjellen i heltidsandeler mellom flyktninger og lønnstakere i hele befolkningen må blant annet ses i lys av hvilke yrker de jobber i. Flyktninger er nemlig overrepresentert i yrkesgrupper der deltidsarbeid er utbredt - som salgs- og serviceyrker og renholdere, hjelpearbeidere mv. For eksempel var hele 51 prosent sysselsatte i salgs- og serviceyrker i 2019. I 2019 var 52 prosent av flyktningkvinner heltidsansatte, mot 63,2 for kvinnelige lønnstakere i alt. Blant menn var heltidsandelene henholdsvis 70,7 og 84,5 prosent (Olsen, B & Askvik, 2021).

Innvandrere fra landgruppe 2 er også oftere ansatt i midlertidige stillinger. Selv om andelen midlertidig ansatte i denne gruppen har gått ned siden 2012, var den fortsatt dobbelt så høy som i befolkningen ellers, 13 mot 7 prosent (SSB, 2020b).

Høyere sysselsetting blant norskfødte med innvandrerforeldre

Som beskrevet i kapittel to om demografi er de fleste norskfødte med innvandrerforeldre fremdeles relativt unge – så mange som tre av fire er under 18 år. Likevel er det interessant å følge med på tilknytning til arbeid i denne gruppen, sammenliknet med innvandrere og befolkningen for øvrig.

Figur 2 viser at 70 prosent av de norskfødte med innvandrerforeldre var sysselsatte i 2020. Dette var høyere enn sysselsettingen blant innvandrere, men lå på et lavere nivå enn den øvrige befolkningen. I befolkningen uten innvandrerbakgrunn var 78 prosent i arbeid.

Figur 2. Sysselsettingsandel, etter innvandrerkategori og kjønn. (SSB, 2020j)

Samtidig varierer yrkestilknytning for norskfødte etter foreldrenes landbakgrunn. Norskfødte 25-39 år med innvandrerforeldre fra India og Vietnam har en meget sterk yrkestilknytning. Dette ligger på nivå med, eller litt over, den jevnaldrende befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Dette gjelder for begge kjønn. For norskfødte kvinner og menn 25-39 år med innvandrerforeldre fra Tyrkia, Pakistan, Chile og Marokko er yrkestilknytningen en del svakere målt på denne måten. De havner klart under nivået i den jevnaldrende uten innvandrerbakgrunn (Kirkeberg et al., 2019).

Innvandreres yrkesdeltakelse under pandemien

Tall fra SSBs registerbaserte sysselsettingsstatistikk viser at innvandrere i arbeidsmarkedet ble hardere rammet av restriksjonene i under koronapandemien enn resten av befolkningen. Mellom november 2019 og november 2020 gikk andelen sysselsatte innvandrere ned med 1, 9 prosentpoeng mot 0, 7 prosentpoeng i den øvrige befolkningen.

Figur 3. Sysselsatte 20-66 år (prosent), etter landbakgrunn. 2019 og 2020 (SSB, 2020i)

Nedgangen i sysselsetting blant innvandrere må blant annet ses i sammenheng med sysselsettingsmønstre. Innvandrere er sterkt overrepresentert blant dem som er ansatt i næringene som ble hardest rammet av koronakrisen i løpet av 2020. Dette gjelder særlig næringer som overnattings- og serveringsvirksomhet, landtransport med passasjerer og forretningsmessig tjenesteyting som sammenlagt hadde en reduksjon i antall sysselsatte på 9,4 prosent. Til sammen var 22,7 prosent av innvandrerne sysselsatt i disse næringene i 2019 mot 6,7 prosent i befolkningen ellers (Olsen, 2019).

Fordelt etter landbakgrunn hadde innvandrerne fra EU-landene i Øst-Europa størst reduksjon i andel sysselsatte på 3,6 prosentpoeng. Innvandrere fra Afrika og Nord-Amerika og Oseania hadde minst nedgang; 0,8 prosentpoeng i begge grupper (Olsen, 2019).

Innvandrere overrepresentert blant de arbeidsledige og undersysselsatte

Definisjonen av arbeidsledige omfatter arbeidsføre personer som har forsøkt å få arbeid og er disponible for å begynne i arbeid, men som ikke har fått jobbtilbud. Blant innvandrere er andelen arbeidsledige over tre ganger så høy som i den øvrige befolkningen. Ved utgangen av 2019 var 5 prosent av innvandrere arbeidsledige (målt i prosent av arbeidsstyrken), mens tilsvarende andel lå på 1,5 prosent i resten av befolkningen. I løpet av 2020 ble arbeidslivet rammet av koronakrisen, mange ansatte ble permittert og det var færre ledige stillinger. Dette ga en drastisk økning i andelen som var registrert arbeidsledige i fjerde kvartal i fjor. Ledighetsprosenten gikk opp til 9,2 prosent blant innvandrere og til 2,7 prosent i befolkningen for øvrig (Olsen, 2021).

I tillegg til arbeidsledige som søker arbeid, er det også noen som jobber i deltidsstillinger, men som ønsker økt stillingsprosent. Denne gruppen kalles undersysselsatte. Tall fra SSBs Arbeidskraftsundersøkelse viser at andelen undersysselsatte har vært omtrent dobbelt så høy blant innvandrere som i resten av befolkningen i løpet av de siste årene. I 2020 ønsket 21 prosent av alle deltidsansatte innvandrere høyere avtalt arbeidstid, mens tilsvarende gjaldt for 11 prosent av deltidsansatte i resten av befolkningen (Figur 4).

Figur 4. Undersysselsatte, etter innvandrerkategori. Prosent (SSB, 2020a)

Unge innvandrere har større sannsynlighet for å havne utenfor arbeid og utdanning

Unge som faller utenfor arbeid, utdanning eller arbeidsrettede tiltak, kalles ofte NEET². I Norge er det relativt få unge utenfor, sammenliknet med andre europeiske land. I Norge var 6,6 prosent av unge i alderen mellom 15 og 29 år NEET i 2020, mens gjennomsnittet for EU lå på 13,7 prosent (Eurostat, 2020).

Innvandrere har større sannsynlighet for å havne NEET-gruppen enn unge i majoritetsbefolkningen. Dette kan delvis forklares med at blant innvandrere er det flere med lav utdanning. Lavt utdanningsnivå er den største risikofaktoren for å havne utenfor arbeid og utdanning for unge i Norge (OECD, 2018).

Figur 5. Unge 15-29 år utenfor arbeid, utdanning eller opplæring (NEET). Prosent (Eurostat, 2020)

Figur 5 viser at andelen utenfor arbeid og utdanning var nesten dobbelt så høy i 2020 blant unge som var født i utlandet, sammenliknet med unge født i Norge³. Andelen lå på henholdsvis 10 og 6 prosent (Eurostat, 2020). Samtidig har andelen NEET blant utenlandsfødte gått ned i løpet av de siste ti årene, mens den har vært stabil for resten av unge. Forskjeller i andelen unge utenfor arbeid, utdanning og opplæring har minket mellom unge født i Norge og unge født i utlandet.

Innvandrere har 100 000 kroner lavere inntekt

Innvandrere har i gjennomsnitt lavere inntekt enn befolkningen som helhet. Denne differansen utgjorde omtrent 100 000 kroner i 2019 og har vært relativt stabil de siste årene. Samlet har både innvandrere og befolkningen som helhet hatt en positiv inntektsutvikling mellom 2009 og 2019.

Figur 6. Median inntekt etter skatt, hele befolkningen og innvandrere. (SSB, 2019e)

Inntektsnivået henger tett sammen med deltakelse i arbeid. Innvandrergrupper med lave sysselsettingsandeler (for eksempel, innvandrere med kort botid i Norge eller med lav utdanning) har også større risiko for å havne under lavinntektsgrensen.

En av fire innvandrere bor i husholdninger med vedvarende lavinntekt

Med lavinntekt menes inntekt (etter skatt og justert for husholdningsstørrelse) under 60 prosent av den nasjonale medianinntekten. Vedvarende lavinntekt defineres som å ha en lavinntekt over en periode på 3 år.

Dette gjaldt 28 prosent av innvandrere i perioden 2017-2019, mot 7 prosent av den øvrige befolkningen. Andelen er særlig høy blant innvandrere fra landgruppe 2. Hele 36 prosent av denne gruppen opplevde vedvarende lavinntekt i perioden, og dette utgjorde en dobbelt så høy andel som blant innvandrere fra landgruppe 1.

Figur 7. Andel med vedvarende lavinntekt 2010-2012 til 2017-2019, etter innvandrerkategori. (IMDi, 2019b)

Over halvparten av barn i lavinntektshusholdninger har innvandrerbakgrunn

Barn med innvandrerbakgrunn blir stadig mer overrepresentert blant barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt. I 2019 hadde 6 av 10 barn i husholdninger med vedvarende lav inntekt innvandrerbakgrunn. Dette er en økning fra 39 prosent i 2006, som vist i figur 8.

Figur 8. Barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt, antall og andel med innvandrerbakgrunn. Kroner og prosent (SSB, 2019d)

Det er tydelige forskjeller i forekomsten av vedvarende lavinntekt etter barnefamilienes bakgrunn. Nesten ni av ti barn med bakgrunn fra Syria, og neste åtte av ti barn med bakgrunn fra Somalia bodde i lavinntektsfamilier i 2019. Til sammenlikning gjald dette for kun en av ti barn i familier med bakgrunn fra India eller Bosnia-Hercegovina (Epland & Normann, 2021).

Husholdningsstørrelse, samt hvor mange yrkesaktive det er i husholdningen har klar sammenheng med vedvarende lavinntekt i barnefamiliene. Dette kan forklare noen av forskjellene etter landbakgrunn beskrevet over.

Basert på tilgjengelig statistikk kan vi ennå ikke se hvilke utslag koronapandemien har hatt for barn i lavinntektsfamilier i 2020. Flere studier fra ulike land peker på at koronapandemien har forsterket sosiale ulikheter, og at barn i lavinntektsfamilier i større grad opplevde økonomisk usikkerhet, psykiske utfordringer, samt dårligere tilgang til digitale hjelpemidler (Nøkleby et al., 2021). Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) publiserte i desember 2020 en rapport som peker på at koronapandemien kan ha gitt svekkede levekår i de utsatte gruppene også i Norge (Lima et al., 2020).

Innvandrere bor trangere enn resten av befolkningen

Mens nesten ni av ti i den øvrige befolkning eier boligen de bor i, er det vanligere blant innvandrere å leie. I 2020 bodde 61 prosent av innvandrere fra landgruppe 1 og 57 prosent av innvandrere fra landgruppe 2 i selveid bolig (Normann, 2017). Med andre ord er det små forskjeller mellom landgruppene. Samtidig er det stor variasjon i andelen innenfor hver av disse landgruppene. For eksempel var eierandelen om lag 80 prosent blant innvandrere fra Vietnam, Sri Lanka og Pakistan i 2016. Blant innvandrere fra Somalia utgjorde tilsvarende andel kun 20 prosent.

Forskjellene i eierandel mellom de to landgruppene og den øvrige befolkningen har vært relativt stabile siden 2015.

Hva kan være mulige årsaker til lavere eierandel blant innvandrere? Etablering på boligmarkedet krever ofte både tid og tilstrekkelig høyt inntektsnivå. Innvandrere er, som nevnt tidligere, overrepresentert i husholdninger med lav inntekt. Innvandrere med lengre botid i Norge har i gjennomsnitt høyere inntekt. Dette er sannsynligvis en av grunnene til at andelen som eier bolig stiger med botid. Figur 9 viser at dette er tilfelle for alle innvandrere uavhengig av innvandringsgrunn.

Figur 9. Eiere blant innvandrere, etter innvandringsgrunn og botid. Prosent. 2016. (SSB, 2020e)

Spesielt blant flyktninger med kort botid er det få som eier boligen de bor i. Tallet ligger mellom 15 og 20 prosent. Blant flyktningene med 10-års botid var om lag halvparten boligeiere, og blant dem som har bodd i Norge i 25 år eide tre av fire egen bolig (Figur 9).

Innvandrere bor generelt trangere enn resten av befolkningen, men det er stor variasjon i andelen trangbodde mellom ulike innvandrergrupper (Arnesen, 2020). Blant flyktninger og familiegjenforente er henholdsvis 31 og 30 prosent trangbodde, mens det gjelder 18 prosent av arbeidsinnvandrere. 11 prosent av innvandrere fra Norden bor trangt. Dette er veldig nært andelen blant ikke-innvandrere, der 8 prosent er trangbodde⁴. Forskjellene i trangboddhet beskrevet over vedvarer også når man kontrollerer for antall personer i husholdningen, eller tar hensyn til at innvandrere bor mer sentralisert enn resten av befolkningen.