Sosial integrering

Givende sosiale relasjoner i hverdagen bidrar til å utvide nettverk og skape tillit og tilhørighet. Fravær av slike relasjoner kan derimot føre til ensomhet, utenforskap eller segregering.

Opplevelser med negative holdninger eller forskjellsbehandling kan ha negative konsekvenser for integrering, helse og livskvalitet.
Sosial integrering, også kalt hverdagsintegrering, er en toveis prosess som handler om å bygge broer mellom minoritet og majoritet. Dette krever både innsats fra den enkelte innvandrer og at innvandrere møtes med åpenhet og gis muligheter til å delta på linje med andre. Dette innsatsområdet skal bidra til at innvandrere opplever økt tilhørighet og deltakelse i samfunnet, ved at vi motvirker segregering, fremmer felles møteplasser og har en felles forståelse for grunnleggende verdier og normer i det norske samfunnet (Kunnskapsdepartementet 2018). Et annet viktig aspekt ved sosial integrering er selvbestemmelse, eller friheten til å bestemme selv hvordan man vil leve livet sitt.
I motsetning til for eksempel indikatorer på arbeidstilknytning og utdanning, som det finnes gode indikatorer på, er det vanskeligere å måle sosial integrering. Her må vi i større grad basere oss på subjektive erfaringer og holdninger i ulike grupper i befolkningen. Dette gjør det også vanskeligere å måle og sammenligne indikatorer på sosial integrering over tid, og det kan være større usikkerhet knyttet til forskningsfunnene knyttet til enkelte temaer på feltet.

Generell tillit

Innvandrere har lavere tillit til andre mennesker

Flere studier har undersøkt sammenhengen mellom innvandreres tillit til andre mennesker og tidligere erfaringer og sosialisering i hjemlandet (Dinesen 2012; Nannestad mfl. 2014). Innvandrere i Norge kommer ofte fra land der lav tillit er mer utbredt, og dette kan ha en vedvarende effekt på deres tillitsnivå også etter innvandring. Samtidig viser studier at innvandrere tilpasser seg det høyere nivået av horisontal tillit i mottakerlandet. Empirien peker altså i begge retninger.

I integreringssammenheng er generell tillit et vanskelig mål å bruke, fordi det er usikkert om det bør forstås som en forutsetning for integrering, eller et resultat av integrering (Dalen mfl. 2024).
Et spørsmål som ofte brukes når man måler horisontal (generell) tillit, er: «Synes du at man generelt kan stole på de fleste mennesker, eller synes du man ikke kan være forsiktig nok i møte med andre mennesker?» På dette spørsmålet svarer 57 prosent av personer med innvandrerbakgrunn at man kan stole på de fleste, mot 69 prosent av personer uten innvandrerbakgrunn (Dalen mfl. 2024). Flere undersøkelser finner at personer med innvandrerbakgrunn i gjennomsnitt har noe lavere tillit til andre mennesker enn befolkningen ellers (Dalen mfl. 2024; Dalen, Flatø og Friberg 2022; Støren 2019; Vrålstad og Wiggen 2016).

Generell tillit varierer også mellom ulike grupper med innvandrerbakgrunn. Innvandrere fra landgruppe 1 (Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia, New Zealand) skiller seg ut ved at de i langt større grad sier at andre mennesker er til å stole på. Hele 80 prosent mener dette, mot 48 prosent i landgruppe 2 (nye EU-land i Øst- og Sentral-Europa), 55 prosent i landgruppe 3 (land i Asia, Afrika og Latin-Amerika) og 50 prosent blant norskfødte med innvandrerforeldre fra landgruppe 3. Fordelt etter enkeltland er det personer fra Tyskland og Sverige som uttrykker høyest tillit, og personer fra Polen, Syria og Litauen som uttrykker lavest tillit (Dalen mfl. 2024).

Figur 7.1. Generell tillit, målt ved spørsmålet «Synes du at man generelt kan stole på de fleste mennesker, eller synes du man ikke kan være forsiktig nok i møte med andre mennesker?» 2023. Prosent (Dalen mfl. 2024).
Forskjellene mellom norskfødte med innvandrerforeldre og innvandrere kan til dels forklares med alder, da

norskfødte er en relativt ung gruppe. Eldre med innvandrerbakgrunn er i større grad tilbøyelige til å stole på andre enn unge (Dalen mfl. 2024). Andre kjennetegn som kan ha positiv sammenheng med horisontal tillit, er lengre botid, bedre norskkunnskaper og sterkere tilknytning til arbeid (Dalen, Flatø og Friberg 2022; Støren 2019). Arbeidsledighet, dårlig økonomi og opplevelsen av å bli diskriminert kan ha en negativ sammenheng med tilliten til andre mennesker (Støren 2019).

Sosiale nettverk og kontakt

Stadig mer kontakt med innvandrere på ulike arenaer

I takt med økende antall innvandrere i Norge har stadig flere i befolkningen kontakt med innvandrere. Andelen som oppgir at de har kontakt med innvandrere, har økt fra to av tre i 2004 til over fire av fem i 2024 (SSB 2024ab). De fleste som har kontakt med innvandrere, oppgir at de har positive erfaringer med dette. Kvinner og unge er mer positive enn menn og eldre (Strøm og Molstad 2021). Figur 7.2 viser økt kontakt mellom innvandrere og den øvrige befolkingen på tvers av ulike arenaer. På spørsmål om folks forhold til innvandrere svarer et stort flertall at de ville vært komfortable med å ha en innvandrer som nær kollega (95 prosent). 84 prosent svarer at ville vært komfortabel med om man hadde en sønn eller datter som ville gifte seg med en innvandrer. Det er imidlertid en nedgang i disse andelene fra 2023 på henholdsvis to og tre prosentpoeng (SSB 2024bb).
Figur 7.2. Kontakt med innvandrere, etter arena. 2024. Prosent (SSB 2024ab)

Det er sammenheng mellom personlig kontakt med innvandrere og mer positive holdninger til innvandring og økt tillit generelt (Brekke mfl. 2024; Finseraas mfl. 2019). Særlig de som har kontakt med personer med innvandrerbakgrunn i forbindelse med jobb, frivillighet eller fritidsaktiviteter, er mer positive til innvandring (Brekke mfl. 2024; Strøm, Molstad og Arnesen 2023). Samtidig er det ikke lett å påvise om en blir mer positiv til personer med innvandrerbakgrunn av å møtes, eller om det er de som allerede er positivt innstilt, som oppsøker arenaer der man kan treffe personer med innvandrerbakgrunn (Brekke og Fladmoe 2022).

Personer med innvandrerbakgrunn uttrykker at de har betydelig færre nærstående som de kan regne med å få hjelp av dersom de opplever store personlige problemer, enn personer uten innvandrerbakgrunn. For eksempel oppgir 21 prosent at de bare har én eller to personer som de kan regne med, mot ti prosent blant personer uten innvandrerbakgrunn (Dalen mfl. 2024).

Figur 7.3. Svar på spørsmålet «Hvor mange står deg så nær at du kan regne med dem hvis du får store personlige problemer?» 2023. Prosent (Dalen mfl. 2024).

Tilhørighet og aksept

Norskfødte føler seg integrert, men ikke akseptert

Befolkningen i Norge blir stadig mer mangfoldig, og ideen om norskhet er ikke entydig. Unge med innvandrerbakgrunn tar gradvis til seg en identitet som norske. Samtidig opplever en betydelig andel at andre ikke anerkjenner dem som norske (Friberg 2021). Spørsmål om opplevd «norskhet» kan være problematisk, fordi det antyder at innvandrere må eller bør identifisere seg som norske. Det kan allikevel være et spørsmål som fanger opp tilknytning til fellesskapet og tilhørighet til Norge. En studie av innvandreres hverdagsliv og integrering viser at 56 prosent av personer med innvandrerbakgrunn ser på seg selv som norske. En betydelig lavere andel, 32 prosent, tror at andre ser på dem som norske. Det er altså et stort gap mellom egen oppfatning av «norskhet», og hva en tror andres oppfatning er. Videre er dette gapet omtrent like stort blant norskfødte barn av innvandrere som blant deres foreldre (Dalen mfl. 2024).

I samme studie svarer 80 prosent av personer med innvandrerbakgrunn at de føler seg integrert i det norske samfunnet. 74 prosent føler seg akseptert. Gapet mellom å føle seg integrert og akseptert er størst for norskfødte med innvandrerforeldre. I denne gruppen oppgir 90 prosent at de føler seg integrert, men bare 70 prosent føler seg akseptert.
Figur 7.4. Andel som føler seg helt eller ganske integrert og helt eller ganske akseptert i det norske samfunnet. 2023. Prosent (Dalen mfl. 2024).

Det kan virke paradoksalt at barn av innvandrere som er født og oppvokst i Norge, føler seg akseptert i mindre grad enn foreldrene. Dette er et kjent fenomen og omtales i forskningslitteraturen som integreringsparadokset (Dalen mfl. 2024; Midtbøen og Kitterød 2019; Schaeffer og Kas 2023). Økt integrering innebærer ikke nødvendigvis økt opplevelse av aksept og tilhørighet. Dette kan ha flere ulike årsaker. Innvandrere og deres norskfødte barn som deltar på flere samfunnsarenaer og har mer kontakt med øvrig befolkning, er mer eksponert for urettmessig forskjellsbehandling og ekskludering. En annen teori jo mer integrert man er, desto mer tilbøyelig er man til å tolke ulike erfaringer som diskriminering, fordi en har høyere forventninger til likebehandling og økt bevissthet om diskriminering som samfunnsproblem.

Funn tyder på at sannsynligheten for å føle seg både integrert og akseptert er høyere for personer med innvandrerbakgrunn som har mer kontakt med personer uten innvandrerbakgrunn (Dalen mfl. 2024). Forskningen tyder på at integreringsparadokset først og fremst forklares med at innvandrere og deres norskfødte barn med høy utdanning er mer bevist på diskriminering og har høyere forventninger til likestilling og inkludering i samfunnet.

Deltakelse i frivillighet

Lave norskkunnskaper største hinder for å delta i frivilligheten

Frivillige organisasjoner er viktige arenaer for integrering og deltakelse i samfunnet. Gjennom frivillig engasjement og deltakelse i ulike fritidsaktiviteter har en tilgang til flere sosiale møteplasser, samt muligheter til å bygge sosiale nettverk og bli inkludert i lokale felleskap. Forskning viser også en positiv, men svak sammenheng mellom frivillig arbeid og livskvalitet (Skiple, Eimhjellen og Christensen 2024).

Innvandrere deltar i noe mindre grad i organiserte aktiviteter og frivillig arbeid enn resten av befolkningen (Eimhjellen mfl. 2023; Eimhjellen, Bentsen og Wollebæk 2020; Haugland og Dalen 2023; Jacobsen mfl. 2021). Kjønn, alder, utdanning og norskkunnskaper kan påvirke sannsynligheten for å delta i frivilligheten. Innvandrerkvinner, eldre innvandrere og innvandrere med lav utdanning og lave norskferdigheter deltar i mindre grad (Eimhjellen og Arnesen 2018).

Deltakelsen og representasjonen av innvandrere i frivilligheten kan også variere avhengig av type organisasjon eller hvordan den frivillige innsatsen er organisert. For eksempel deltar innvandrere i mindre grad jo mer formalisert engasjementet er, og jo mer tid det tar å delta (SSB 2022f).

Funn fra en spørreundersøkelse i innvandrerbefolkningen viser at 76 prosent av personer med innvandrerbakgrunn har deltatt i minst én frivillig forening de to siste årene, og det samme gjelder for 83 prosent av personer uten innvandrerbakgrunn (Dalen mfl. 2024).

Figur 7.5. Andel som har deltatt (medlem, vært på møter og/eller bidratt som frivillig) i ulike typer foreninger siste to år. 2023. Prosent (Dalen mfl. 2024).

Manglende norskkunnskaper er den enkeltfaktoren som flest innvandrere trekker frem som hinder for deltakelse i frivilligheten. Mangelfull informasjon og lite kunnskap om hva som kjennetegner frivilligheten i Norge, kan også være barrierer mot deltakelse. Andre årsaker kan være forhold knyttet til livssituasjon, økonomiske utfordringer, byråkrati og manglende møteplasser (Espegren, Mjelde og Danielsen 2022).

I tillegg kommer noen innvandrere fra land med andre tradisjoner og systemer for frivillighet, og ulike måter å organisere seg på. Erfaringer man har fra eget opprinnelsesland, gir ulike forutsetninger for inkludering i frivilligheten i Norge. Sammenlignet med frivilligheten i andre land har norsk frivillighet generelt sterke koblinger til myndighetene, gjennom økonomisk støtte, samarbeid og avtaler, og for noen kan denne koblingen være en utfordring. For innvandrergrupper som har erfaring med en mindre byråkratisert frivillighet fra hjemlandet, kan det ta tid å forstå og få tillit til sivilsamfunnet i Norge. Erfaringer med myndigheter og offentlige institusjoner i eget hjemland kan variere mellom ulike innvandrergrupper, og dette kan bidra til å forklare skepsis til organisasjoner som samarbeider med myndighetene ( Espegren, Mjelde og Danielsen 2022).

Barns deltakelse i fritidsaktiviteter

Økonomi har mye å si for om barn deltar i fritidsaktiviteter

Å ha mulighet til å delta og være aktive på fritida er en grunnleggende rettighet alle barn og unge har, jf. barnekonvensjonen artikkel 31. Å få være med på fritidsaktiviteter bidrar til tilhørighet, fellesskap og mestringsfølelse, samt til bedre fysisk og psykisk helse (Eime mfl. 2013). Fritidsaktiviteter er i tillegg en viktig integreringsarena. Mens unge med minoritetsbakgrunn som deltar i frivilligheten eller i idretten, er mer samfunnsengasjerte, finner man ingen tilsvarende effekt blant ungdom uten minoritetsbakgrunn (Ødegård og Fladmoe 2020).

Det er forskjeller mellom barn og unge med og uten innvandrerbakgrunn når det gjelder hvor mange som deltar i fritidsaktiviteter (Bakken og Strandbu 2023; Myrli og Mehus 2015; Walseth og Strandbu 2014). Dette gjelder særlig organisert idrett, som er den enkeltaktiviteten som organiserer flest barn og unge.
En undersøkelse fra 2023 viser at 63 prosent av ungdommer med minoritetsbakgrunn har deltatt i idrett i løpet av tenårene. Den tilvarende andelen for ungdom uten innvandrerbakgrunn er 79 prosent (Bakken og Strandbu 2023). Videre har 20 prosent av unge med minoritetsbakgrunn aldri vært med i organisert idrett. Tilsvarende gjelder for 6 prosent av ungdommer uten minoritetsbakgrunn. Blant ungdommer med innvandrerbakgrunn som er født i Norge, eller som kom til Norge før de fylte fem år, er deltakelsesgraden høyere. Men også blant disse er det flere som aldri har deltatt, enn blant ungdom ellers (Bakken og Strandbu 2023).

Figur 7.6. Deltakelse i idrett gjennom oppveksten. 2023. Prosent (Bakken og Strandbu 2023).

Figur 7.6 viser at særlig jenter med innvandrerforeldre er overrepresentert blant de som aldri har deltatt i organisert idrett. 25 prosent av denne gruppen har aldri vært med, mot 6 prosent av jenter med norskfødte foreldre. Blant gutter med og uten minoritetsbakgrunn er gapet mindre. I tillegg slutter jentene tidligere med aktiviteter enn guttene. Sosioøkonomisk bakgrunn forklarer en del av forskjellen mellom gruppene med og uten minoritetsbakgrunn, særlig for gutter (Bakken og Strandbu 2023).

Figur 7.7 viser hvor mange jenter og gutter som har deltatt på fritidsaktiviteter siste måned. Dette gir et mer nyansert bilde på deltakelsesnivået blant minoritetsungdom. Både jenter og gutter med innvandrerbakgrunn deltar i et bredere spekter i andre organiserte fritidsaktiviteter enn jenter og gutter uten minoritetsbakgrunn. Blant annet er jenter med innvandrerbakgrunn noe oftere med i religiøse foreninger, musikk- eller kulturskole eller andre foreninger (bokklubb o.l.) (Bakken og Strandbu 2023).

Figur 7.7. Deltakelse i fritidsaktiviteter i løpet av siste måned. 2023. Prosent (Bakken og Strandbu 2023).

Forskjeller i klassebakgrunn og økonomi er noe av forklaringen på at færre barn og unge med minoritetsbakgrunn deltar i organiserte fritidsaktiviteter (Bakken og Enstad 2023; Jacobsen mfl. 2021; Strandbu, Bakken og Sletten 2019). I tillegg peker forskning på faktorer som diskriminering, foreldrenes forutsetninger for å følge opp barnas aktiviteter, kultur og tradisjoner som barrierer mot deltakelse i fritidsaktiviteter (Nygård 2022; Strandbu, Bakken og Sletten 2019).

Holdninger til innvandring og integrering

Den positive trenden har snudd

Årlig gjennomføres flere omfattende undersøkelser i befolkningen om holdninger til innvandrere og innvandring, blant annet SSBs holdningsundersøkelse (SSB 2024z) og IMDis integreringsbarometer (Brekke mfl. 2024).
Figur 7.8. «Synes du innvandring i hovedsak er bra eller dårlig for Norge?» 2017–2023. Prosent (Brekke mfl. 2024).

Variasjoner i holdninger over tid kan ses i sammenheng med ulike hendelser og konjunkturer i samfunnet. Etter den store tilstrømmingen av syriske flyktninger i 2015 gikk andelen som mente at innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv, ned til 66 prosent, som var det laveste nivået siden 2004 (Molstad 2021). I månedene etter krigsutbruddet i Ukraina i 2022 ble det registrert en betydelig økning i positive holdninger til innvandring og økt støtte til mottak av flyktninger i den norske befolkningen. Ved utgangen av 2021 mente fire av ti i befolkningen at Norge bør ta imot flere flyktninger. I mars 2022 svarte seks av ti det samme. Også andelen som syntes innvandring er bra for Norge, og at integreringen i det store og hele går bra, økte betraktelig i løpet av den samme korte tiden (Brekke og Fladmoe 2022).

Høsten 2023 var holdningene til innvandring tilbake på samme nivå som før Russlands invasjon av Ukraina. Andelen som mener integreringen av innvandrere i det norske samfunnet fungerer bra, ligger nå på et høyere enn før fullskalainvasjonen av Ukraina. Samtidig er befolkningen fortsatt splittet i sitt syn på integreringen. Omtrent fire av ti i befolkningen mener at integreringen går dårlig, litt under tre av ti mener at det går bra, og nesten fire av ti svarer «verken eller». Flere mener at integreringen går bedre i området der de bor, enn i samfunnet generelt, og de som bor i mindre sentrale strøk, er mer positive (Brekke mfl. 2024).
SSBs holdningsundersøkelse viser at for første gang siden 2016 er det en nedgang i andelen som har positive holdninger til innvandrere. Dette kan skyldes at man er tilbake i en normaltilstand etter noen år med betydelig fokus på flyktninger fra Ukraina (Molstad og Arnesen 2024). I 2023 svarte 87 prosent at innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv. Denne andelen har gått ned med fem prosentpoeng i 2024. Flere mener også at innvandrere er en kilde til utrygghet i samfunnet. 14 prosent mente dette i 2023, og i 2024 mener 22 prosent det samme (SSB 2024z).

Figur 7.9. Andel som er helt/nokså enig og helt/nokså uenig i to påstander. 2002–2024. Prosent (SSB 2024z).

Denne antydningen til holdningsendring er også tydelig når det gjelder holdninger til flyktningers og asylsøkeres adgang til å få opphold i Norge (figur 7.10). Mens andelen som mener det bør bli lettere for flyktninger og asylsøkere å få opphold i Norge, økte jevnt mellom 2016 og 2023, så har denne trenden snudd i 2024. Halvparten av respondentene mener imidlertid at praksisen bør være slik den er i dag (SSB 2024aa).
Figur 7.10. Holdninger til flyktningers og asylsøkeres adgang til å få opphold i Norge. Bør den bli lettere, vanskeligere eller som i dag? 2002–2024. Prosent (SSB 2024aa).

På enkelte underområder er befolkningen likevel delt i sitt syn på innvandring. Holdningene til innvandring er blant annet betinget av hvilken landbakgrunn, innvandringsgrunn eller religion det er snakk om.

Det er flere som mener at Norge bør ta imot et større antall arbeidsinnvandrere og flyktninger enn i dag, enn som mener at landet bør ta i mot et større antall asylsøkere og familiemedlemmer. Flere enn før oppgir at utenlandsk arbeidskraft er viktig for å sikre velferdstjenester (Brekke mfl. 2024).

Videre viser forskning at religiøse minoriteter, og særlig muslimer, møter en del negative holdninger og fordommer i det norske samfunnet (Moe og Døving 2022). For eksempel oppgir 41 prosent av befolkningen at de er skeptiske til personer med muslimsk tro, og 60 prosent mener at verdiene i islam ikke er forenlige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet (Brekke mfl. 2024). Til sammenligning mener henholdsvis 16, 19 og 23 prosent at kristne, jødiske og buddhistiske verdier er uforenlige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet (Brekke og Fladmoe 2022). 30,7 prosent av befolkningen har det som kan betegnes som utpregede fordommer mot muslimer, ved å støtte påstander som at «muslimer har selv mye av skylden for økende muslimhets», at «muslimer utgjør en trussel mot norsk kultur», og at «muslimer passer ikke inn et moderne vestlig samfunn» (Moe 2022).

Holdningene til innvandring og religiøse minoriteter varierer mellom ulike deler av den norske befolkningen. Kvinner er mer positive til innvandring enn menn, personer med høyere utdanning er mer positive enn personer med lav utdanning. Personer som ofte har kontakt med innvandrere, er jevnt over mer positive i sine holdninger enn de som sjelden har kontakt med innvandrere. Historisk sett har unge voksne vært mer positive til innvandrere enn eldre. Nå er forskjellen mellom de yngre og de eldre redusert. Dette kan delvis skyldes at yngre menn har blitt litt mer negative til innvandring. Det er også tydelige forskjeller i holdninger mellom ulike velgergrupper, der personer som stemmer SV, Rødt, MDG og Venstre, er de mest positive, mens personer som stemmer Frp og INP, er de mest negative (Brekke mfl. 2024).

Rasisme og diskriminering

Barn av innvandrere opplever mer diskriminering

Rasisme og diskriminering kan være et hinder for gode levekår, for inngang til arbeidslivet, for utbytte av opplæring og for tilgang til boligmarkedet. Det kan gi negative utslag mellom ulike befolkningsgrupper. Diskriminering kan føre til svekket tilhørighet til fellesskapet og mindre tillit både til samfunnet og til andre mennesker.

Det kan være vanskelig å fange opp og måle diskriminering. I studier av diskriminering benyttes en rekke ulike metoder for dette, blant annet eksperimenter, observasjon og spørreundersøkelser som undersøker innvandreres egne opplevelser.

66 prosent av personer med innvandrerbakgrunn oppgir at de har opplevd å bli diskriminert i løpet av livet, mot 40 prosent i øvrig befolkning. Med andre ord er innvandrere og deres norskfødte barn betydelig mer utsatt for diskriminering enn øvrig befolkning. Diskrimineringen forekommer på mange ulike samfunnsarenaer. Flest oppgir at de har opplevd diskriminering på arbeidsplassen eller ved jobbsøking som figur 7.11 viser (Dalen mfl. 2024).
Figur 7.11. Har opplevd å bli diskriminert eller behandlet dårligere enn andre på ulike arenaer i løpet av livet. «Har opplevd diskriminering …». Prosent (Dalen mfl. 2024).

Diskriminering anses som et av de største hindrene for integrering, både av innvandrere selv og av befolkningen som sådan (Brekke og Fladmoe 2022; Dalen, Flatø og Friberg 2022). Hele åtte av ti i befolkningen mener at diskriminering av innvandrere foregår i Norge. I 2023 svarte 29 prosent i den norske befolkningen at diskriminering forekommer i stor grad. Dette er mer enn en tredobling fra 2013, da ni prosent svarte det samme. I tillegg svarte over halvparten av respondentene i 2023 (53 prosent) at diskriminering forekommer i noen grad (Brekke mfl. 2024). Dette tilsier at det er en voksende og relativt utbredt oppfatning i befolkningen om at diskriminering av innvandrere forekommer.

Figur 7.12 viser at nesten åtte av ti mener at diskriminering forekommer ved ansettelser og ved utleie av bolig. Seks av ti mener diskriminering skjer i kontakt med politiet, og fire av ti mener det skjer i kontakt med NAV (Brekke mfl. 2024).

Figur 7.12. Andel i befolkningen som er enig eller uenig i at diskriminering forekommer, og på hvilke arenaer det forekommer. 2023. Prosent (Brekke mfl. 2024).

I Norge er (tilgangen til) arbeidslivet den arenaen med mest forskning på forekomsten av rasisme og diskriminering. Søkere med innvandrerbakgrunn har betydelig lavere sannsynlighet for å bli innkalt til jobbintervju (Birkelund mfl. 2019; Midtbøen 2015a, 2015b, 2016; Midtbøen og Rogstad 2012). Usaklig forskjellsbehandling av etniske minoriteter skjer på alle stadier i rekrutteringsprosessen – også i offentlige virksomheter (Bjørnset, Sterri og Rogstad 2021). Diskriminering forekommer også i forbindelse med lønnsfastsettelse og lønnsutvikling, men det er stor variasjon mellom sektorer, bransjer og stillingstyper når det gjelder omfang (Alecu og Drange 2019; Bratsberg, Raaum og Røed 2017; Drange 2016; Drange og Helland 2018).

Skole og utdanning er en annen arena hvor rasisme og diskriminering har betydning for integrering. Det er en sammenheng mellom opplevd diskriminering, rasisme og utdanningsprestasjoner. Diskriminering kan føre til redusert faglig selvtillit og mindre tro på å lykkes i skolen, lavere trivsel, svekkede prestasjoner, sosioemosjonelle vansker (for eksempel depresjon) og negative atferdsmessige konsekvenser (for eksempel, narkotikabruk og utagerende atferd) (Wollscheid mfl. 2022). I en nyere undersøkelse oppgir 21 prosent av respondentene med foreldre født utenfor Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia og New Zealand at de har blitt utsatt for rasistiske ytringer på skolen det siste året (Proba 2024a). Blant barn av innvandrere som tar høyere utdanning, finner en at selv forventningen om å møte diskriminering kan føre til at man senker egne forhåpninger til utdanningsløp og karriere (Orupabo 2018; og Abrahamsen 2020).

Diskriminering foregår også på leiemarkedet. Personer med innvandrerbakgrunn leier oftere bolig enn den øvrige befolkningen, men har mindre sannsynlighet for å få tilslag på søknad om boligleie (Andersson, Jakobsson og Kotsadam 2012; Flage 2018). Et felteksperiment viser at sannsynligheten for å få positiv respons fra utleiere er over 16 prosentpoeng lavere for søkere med arabiskklingende navn enn for søkere med norskklingende navn med samme jobb, og at diskriminering i dagens leiemarked ikke har blitt mindre enn for ti år siden (Benedictow mfl. 2023). Statistikk fra Diskrimineringsnemda viser samtidig at de siden 2018 har mottatt 30 henvendelser om etnisk diskriminering på boligmarkedet. I sum utgjør disse en relativt liten andel av alle klagesaker ombudet får (Diskrimineringsnemda 2024). Det er grunn til å tro at det finnes mørketall, og at mange ikke rapporterer inn til nemda, ofte fordi det er vanskelig å bevise eksakt grunn.

Norskfødte med innvandrerforeldre opplever i større grad enn innvandrere å bli diskriminert på grunn av etnisk bakgrunn, hudfarge og religion/livssyn. 75 prosent i denne gruppen svarer at de har opplevd diskriminering på grunn av etnisk bakgrunn, 53 prosent på grunn av hudfarge og 32 prosent på grunn av religion/livssyn (Dalen mfl. 2024).

Rasisme eller andre negative holdninger til folkegrupper kan uttrykkes som hatefulle eller nedsettende ytringer (Dalen, Flatø og 2022). Flere innvandrere opplever ulike former for hatytringer og vold sammenlignet med befolkningen ellers. Blant personer med innvandrerbakgrunn oppgir tolv prosent at noen har sagt hatefulle ting til dem det siste året, mot seks prosent i øvrig befolkning. Innvandrere og norskfødte fra Asia, Afrika og Latin-Amerika er særlig utsatt (Dalen mfl. 2024). For eksempel oppgir 17 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre fra denne gruppen at de har opplevd at noen har sagt hatefulle ting til dem, mot 14 prosent av deres foreldre, 11 prosent av innvandrere fra nye EU-land i Øst- og Sentral-Europa og 6 prosent av innvandrere fra Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia, New Zealand.

Unge med etnisk minoritetsbakgrunn opplever oftere hatytringer rettet mot etnisitet, hudfarge eller religion/livssyn enn unge som har foreldre som er født i Norden. Denne gruppen er særlig utsatt dersom en tilhører en annen religion enn kristendom, og om en går på skole med lav andel elever med innvandrerbakgrunn. Risikoen for å bli utsatt for hatytringer øker markant dersom personen tilhører flere ulike minoritetsgrupper, for eksempel dersom man er LHBTQ+, har familiebakgrunn fra en urfolksgruppe, er en nasjonal minoritet, eller har en synlig fysisk funksjonsnedsettelse (Nadim og Fladmoe 2021).

Kriminalitet

Innvandrere oftere utsatt for vold og bedrageri

Kriminalitet og innvandring får mye oppmerksomhet i den offentlige debatten, og knyttes ofte til hvor «vellykket» integreringen av innvandrere har vært. Kriminalitet kan ses på som en indikator for manglende sosial integrering fordi en kriminell atferd antyder manglende oppslutning om felles normer og regler for atferd i et samfunn (Proba 2019). Gode og saklige diskusjoner om kriminalitet og integrering avhenger av et godt kunnskapsgrunnlag.

Videre er det viktig å være bevisst bakenforliggende faktorer som kan forklare kriminalitet blant innvandrere – både som lovbrytere og ofre. Innvandrere og befolkningen for øvrig har ulik befolkningssammensetning, og dette kan være med på å forklare kriminalitetsstatistikken. For eksempel består innvandrerbefolkningen av en større andel unge menn enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn, samtidig som unge menn er overrepresentert i kriminalstatistikken. Kjønn og alder forklarer imidlertid ikke hele forskjellen. Kriminalitet henger sammen med både sosiale og økonomiske forhold som levekårsproblemer og arbeidsledighet (Andersen, Holtsmark og Mohn 2017). Personer med levekårsutfordringer er mer utsatt for vold og overgrep, og samtidig har personer med innvandrerbakgrunn en høyere andel som er utenfor arbeid og utdanning (Dale mfl. 2023; Fossanger, Fjelldalen og Mohn 2024).

Siden 2015 har antall siktede i året totalt gått ned fra omtrent 80 000 personer til 60 000 personer. Andelen siktede med utenlandske statsborgerskap har holdt seg relativt stabilt på i overkant av 20 prosent i samme periode (SSB 2024a). Antall innsatte har gått ned fra omtrent 4 000 personer i 2015 til i underkant av 3 700 i 2022. Denne nedgangen skyldes i hovedsak en nedgang i innsatte med utenlandsk statsborgerskap. I 2022 utgjorde innsatte med utenlandsk statsborgerskap 24 prosent av alle innsatte, mot 34 prosent i 2015 (SSB 2023a).

Figur 7.13. Innsatte og siktede etter statsborgerskap. 2016–2022. Prosent.

Unge menn, både med og uten innvandrerbakgrunn, er oftere siktet for lovbrudd. Dette gjelder også når hensyn til ulikheter i kjønn- og alderssammensetning er ivaretatt. Overrepresentasjonen går imidlertid ned over tid, og dette gjelder for så å si alle lovbruddsgrupper og alle grupper av innvandrere (Andersen og Mohn 2017).

Det er imidlertid store variasjoner når det gjelder landbakgrunn og ulike lovbruddsgrupper (SSB 2019). Overrepresentasjonen er generelt høyest for innvandrere fra Øst-Europa, Afrika, Asia og Sør- og Mellom Amerika. Dersom vi justerer for kjønn og alder, blir overrepresentasjonen lavere, og den forsvinner for innvandrere fra Polen. Innvandrere fra Norden har lik sannsynlighet for å bli siktet lovbrudd som øvrig befolkning, og innvandrere fra Vest-Europa og Nord-Amerika er underrepresenterte (Andersen og Mohn 2017). Innvandrere med fluktbakgrunn har høyest andel siktede gjerningspersoner, mens personer som har innvandret på grunn av utdanning, har lavest (Andersen, Holstmark og ).
Norskfødte med innvandrerbakgrunn er også overrepresentert sammenlignet med øvrig befolkning (Andersen og Mohn 2017). Gjennomsnittstall for årene 2015–2017 viser at for aldersgruppen 15–35 år har norskfødte menn med innvandrerforeldre en årlig andel siktede på 6,6 prosent, mot 4,1 prosent i øvrig befolkning (SSB 2019).

I 2022 var over 28 000 innvandrere, over 5 000 norskfødte barn og over 144 000 i øvrig befolkning personoffer for anmeldte lovbrudd. Innvandrere og barna av innvandrere er relativt oftere registrert som ofre for anmeldt kriminalitet enn befolkningen ellers. I 2015 utgjorde innvandrere 14 prosent, og norskfødte to prosent av alle ofre. Frem til 2022 har disse andelene økt til henholdsvis 19 og tre prosent ( og Mohn 2024).

Figur 7.14. Personofre for anmeldte lovbrudd, etter innvandringsbakgrunn. 2012–2022. Prosent (Fossanger, Fjelldalen og 2024).

Det er stor variasjon mellom ulike grupper og ulike typer lovbrudd. Innvandrere er sterkt overrepresentert blant de som er utsatt for vold, mishandling, trusler og bedrageri. Av unge innvandrere rapporterer 12,8 prosent at de har vært utsatt for vold eller trusler de siste månedene, sammenlignet med 6,9 prosent av unge i hele befolkningen (Vrålstad og Wiggen 2017). Blant innvandrere er det imidlertid langt færre registrerte ofre for seksuallovbrudd.

Figur 7.15. Innvandreres over- og underrepresentasjon som ofre for anmeldte lovbrudd (mot øvrig befolkning). Årlig gjennomsnitt 2017–2022. Prosent overrepresentasjon (Fossanger, Fjelldalen og Mohn 2024).

Menn med og uten innvandrerbakgrunn er mer utsatt som offer enn kvinner, med seksuallovbrudd som et klart unntak. Innvandrermenn er mest utsatt for vinningslovbrudd, mens øvrig befolkning er mest utsatt for eiendomstyveri. Norskfødte med innvandrerforeldre, både kvinner og menn, er mest utsatt for vold og mishandling. Den siste gruppen består av mange barn og unge, og de er derfor i mindre grad utsatt for vinningstyverier (Fossanger, Fjelldalen og 2024).

Figur 7.16. Ofre for anmeldte lovbrudd, etter innvandringsbakgrunn, kjønn og hovedlovbruddsgruppe. Årlig gjennomsnitt 2017–2022. Prosent (Fossanger, Fjelldalen og Mohn 2024).

Innvandrerbarn og unge er kraftig overrepresentert som ofre for mishandling i nære relasjoner, sammenlignet med både øvrig befolkning og norskfødte barn av innvandrere. Vold i nære relasjoner omfatter ulike former for vold og overgrep mellom nåværende og tidligere familiemedlemmer, og det omfatter også barn som er vitne til volden (NKVTS 2023). I snitt blir 300 mannlige innvandrere registrert som ofre for mishandling i nære relasjoner hvert år, og av disse er ni av ti barn under 18 år. Den tilsvarende andelen for kvinner er 35 prosent. Likevel er overrepresentasjonen for kvinnelige innvandrere størst i 12–16 års alder, hvor antall ofre er over syv ganger så høyt som for jenter i samme alder i øvrig befolkning (Fossanger, Fjelldalen og 2024).

Det er behov for oppdatert og tilgjengelig kunnskap om sammenhengene mellom kriminalitet og mulige underliggende faktorer, som arbeidsledighet, økonomiske vansker og levekårsproblemer. Vi har behov for å forstå mer om mekanismene som ligger bak det å bli utsatt for, og det å utføre, kriminelle handlinger.

Negativ sosial kontroll

Retten til å leve et fritt liv

Alle har rett til å leve sine liv fri fra negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Denne retten reflekteres både i vårt nasjonale lovverk og i internasjonale konvensjoner som Norge har forpliktet seg til (NOU 2024). Arbeidet mot disse alvorlige formene for kontroll og overgrep har lenge vært en del av norsk integreringspolitikk. Etter hvert har også foreldres bruk av mer diffuse former for kontroll, press, trusler og restriksjoner som går sterkt utover barn og unges autonomi og livsutfoldelse, blitt et sentralt tema (Friberg og Bjørnset 2019). Barn og unge har et omfattende rettslig vern som gir rett til privatliv og økt grad av selvbestemmelse etter hvert som man blir eldre. Disse prinsippene gir også utslag på integreringsfeltet.

Streng sosial kontroll kan begrense unges muligheter til å delta i samfunnet, og samtidig bidra til å skjerme fra negativ påvirkning. En kan skille mellom foreldreinvolvering – i form av foreldre som følger nøye med på hvor barna er, og hvem de er sammen med – og foreldrerestriksjoner – i form av at foreldre begrenser ungdommenes mulighet til å delta i sosiale aktiviteter. En ny studie finner at foreldreinvolvering er positivt forbundet med flere integreringsutfall, som fullføring av videregående skole, overgang til høyere utdanning og mindre bruk av sosialhjelp. Foreldrerestriksjoner er derimot forbundet med manglende gjennomføring av videregående skole og økt bruk av sosialhjelp (Friberg og Sterri 2023).

Forskning viser at unge med innvandrerbakgrunn, og særlig jenter med bakgrunn fra Asia og Afrika, er mest utsatt for foreldrerestriksjoner. Dette kan for eksempel dreie seg om lov til å være sammen med venner av motsatt kjønn på fritiden, ha kjæreste eller delta i aktiviteter (Friberg og Bjørnset 2019; Smette mfl. 2021). Graden av foreldrerestriksjoner varierer med landbakgrunn, sosioøkonomisk status, botid, kjennetegn ved nærmiljøet, skolekarakterer, religiøs tilhørighet og grad av religiøsitet hos foreldrene (Smette mfl. 2021).

Negativ sosial kontroll foregår ikke kun mellom voksne og unge, det foregår også unge imellom – og det foregår på skolen. Elever kontrollerer hverandre på bakgrunn av seksuell orientering, kjønnsuttrykk og religionsutøvelse, særlig knyttet til faste under ramadan. Kontrollen utøves blant annet mellom kjærester og eks-kjærester, og i form av gruppepress, som kan handle om for eksempel klespress og press på bruk av rusmidler. Jenter og gutter opplever ulike former for kontroll. Jenter møter forventninger om at de skal oppføre seg anstendig og vise ærbarhet, og gutter møter press knyttet til maskulinitet og kontroll av søstre (Proba 2024b). Nesten én av ti elever i videregående skole svarer at de blir kontrollert av medelever i klasserommet eller i friminuttet (Proba 2021).

De siste årene har ufrivillige utenlandsopphold fått økt oppmerksomhet i undersøkelser om negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap. Motivene varierer, og kan blant annet være ønske om sterkere kulturell forankring, alternativ skolegang, familiesituasjon, å forhindre «fornorsking», få ungdom ut av et miljø med rusmiddelbruk, eller adferdsproblemer (Helse- og omsorgsdepartementet 2020; Lidén, Bredal og Reisel 2014; NOU 2024). Ufrivillige utenlandsopphold kan føre til at personer, og spesielt barn og unge, kan miste tilknytningen sin til Norge, norskkunnskaper, skolegang og tilgang til offentlige stønader. Oppholdene er også knyttet til bekymringer for vold, frihetsberøvelse, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (NOU 2024). Somalia er et land hvor kjønnslemlestelse er en relativt utbredt praksis. Flere undersøkelser viser imidlertid at det har skjedd en holdningsendring i det somaliske miljøet i Norge, og at de fleste somaliske innvandrere gikk bort fra denne skikken etter at de innvandret til Norge (Friberg og Bjørnset 2019).

I en spørreundersøkelse fra 2021 oppgir 13 prosent av elever i videregående skole med innvandrerbakgrunn at de er redde for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje. Av disse svarte syv prosent at de har blitt truet med dette. Svært få oppgir at de faktisk har blitt utsatt for et ufrivillig utenlandsopphold (se figur 7.17) (Proba 2021).

Figur 7.17. Frykt for ufrivillig opphold i utlandet. 2021. Prosent (Proba 2021).

Forskning viser at skeive med innvandrerbakgrunn er en av gruppene som er spesielt utsatt for negativ sosial kontroll (Proba 2021). For eksempel er flere i denne gruppen bekymret for å bli avslørt som skeive, fordi det kan føre til økt risiko for trusler, vold, forfølgelse eller utfrysning av familien i hjemlandet eller andre i samme minoritetsmiljø i Norge (Akin mfl. 2022). En av tre opplever ekskludering fra minoritetsmiljø på grunn av deres seksuell identitet (Eggebø, Karlstrøm og Stubberud 2020).

Enkelte LHBT+-flyktninger som nylig har kommet til Norge, opplever utrygge boforhold på asylmottak. Forskning har også dokumentert at noen ikke føler seg trygge i klassemiljø i introduksjonsprogrammet og i norskopplæringen. Det kan dreie seg om ekskludering, press eller tvang knyttet til å prioritere omsorgsoppgaver (Proba 2024a). Også skeive med lengre botid forteller om ensomhet og mangel på sosiale nettverk (Akin mfl. 2022).

Vold i nære relasjoner omfatter ulike former for vold og overgrep mellom nåværende og tidligere familiemedlemmer, og det omfatter også barn som er vitne til volden (NKVTS 2023). Den mest alvorlige formen for æresrelatert vold er æresdrap. I perioden 2000–2022 er 24 drapssaker identifisert som mulige æresdrap. Sakene utgjør 3,8 prosent av det totale antallet drapssaker i samme periode. Omtrent en tredjedel av gjerningspersonene har pakistansk bakgrunn. De andre gjerningspersonene hadde landbakgrunn fra Iran, Afghanistan, Syria, Irak og India. Over halvparten av gjerningspersonene var enten partner eller eks-partner til offeret (Politiet 2024). Det er sannsynlig at det er store mørketall, og at flere drap blir begått i offerets hjemland.

Krisesenter er et tilbud til kvinner, menn og barn som blir utsatt for vold i nære relasjoner. 2 193 personer bodde på krisesentre i 2023. 89 prosent av beboerne var kvinner, og seks av ti beboere hadde innvandrerbakgrunn. Med andre ord er innvandrerkvinner sterkt overrepresentert blant beboere. Helt siden 2005 har personer med innvandrerbakgrunn stått for mer enn halvparten av oppholdene på krisesentre, med andeler mellom 51 og 67 prosent (Bufdir 2023). Overrepresentasjonen har vært relativt stabil, med andeler på over 60 prosent siden 2009.

Figur 7.18. Andel beboere og opphold på krisesenter etter innvandrerbakgrunn. 2003–2023. Prosent (Bufdir 2023).

I 2023 hadde 35 prosent av alle beboere på krisesentre blitt utsatt for negativ sosial kontroll, og syv prosent hadde blitt utsatt for æresrelatert vold. Blant beboerne med innvandrerbakgrunn hadde elleve prosent blitt utsatt for æresrelatert vold – en økning fra åtte prosent i 2022. Psykisk vold, fysisk vold og trusler var de vanligste årsakene til krisesenteropphold (Bufdir 2023).