Politisk integrering

Aktivt medborgerskap, medbestemmelse og demokrati er viktige verdier i det norske samfunnet. Politisk integrering handler om hvorvidt innvandrere deltar og er representert på de politiske arenaene, samt i hvilken grad de har tillit til det politiske systemet, myndighetene og offentlige institusjoner i Norge (Proba 2019).

Valgdeltakelse

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre har lavere valgdeltakelse

Hvem har stemmerett ved valg i Norge?
Du må være norsk statsborger for å kunne stemme ved stortingsvalg. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalg kan utenlandske statsborgere med minimum tre års lovlig opphold stemme.

Andelen stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn har økt de siste årene. Hvorvidt innvandrere benytter seg av stemmeretten eller ikke, kan brukes som et mål på hvor godt integrert de er i det norske samfunnet. Lav deltakelse kan ses som et tegn på lav integrering, mens høy deltakelse anses som et tegn på høy integrering (Kleven 2019). Det er ulike perspektiver på om høy valgdeltakelse er et mål i seg selv. Valg representerer en sentral form for politisk deltakelse. Gjennom valg kan en påvirke politikkutforming og få sin stemme hørt. Valg er også et viktig grunnlag for legitimitet og bidrar til tilhørighet og lojalitet til det politiske systemet. Store forskjeller i valgdeltakelse kan dermed være en indikator på at det politiske system mangler legitimitet i enkelte grupper. Deltakelse i valg kan også forstås som et uttrykk for tilhørighet og forpliktelse (NOU 2011).
Både innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre stemmer i mindre grad enn befolkningen for øvrig. Dette gjelder ved både stortings- og kommunestyre- og fylkestingsvalg.

Figur 6.1. Valgdeltakelse i stortingsvalgene 1997–2021, etter innvandringskategori. Prosent (Corneliussen 2024).

Forskjellene i valgdeltakelse mellom innvandrere og befolkningen uten innvandrerbakgrunn har vært relativt stabile i stortingsvalg, med en marginal økning i forskjeller fra 2017 til 2021 (figur 6.1). Valgdeltakelsen blant innvandrere sank fra 55 prosent i 2017 til 50 prosent i 2021. Blant norskfødte med innvandrerforeldre sank valgdeltakelsen fra 57 prosent i 2017 til 52 prosent i 2021. Nedgangen var størst blant norskfødte med innvandrerforeldre fra afrikanske land – 53 prosent i 2017 mot 45 prosent i 2021 (Kleven mfl. 2022).
Figur 6.2 viser at mens det var omtrent like mange blant de uten innvandrerbakgrunn som stemte ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2023 som i 2019, gikk andelen som brukte stemmeretten ned både blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre.

Figur 6.2. Valgdeltakelse etter innvandringskategori i kommunestyre- og fylkestingsvalgene. 2007–2023. Prosent (Corneliussen 2024).

Valgdeltakelsen varierer også med kjønn. Deltakelsen er høyere blant kvinner enn blant menn, blant både de med og de uten innvandrerbakgrunn. For innvandrere var andelen kvinner som stemte i stortingsvalget 2021, fire prosentpoeng høyere enn blant menn, 52 mot 48 prosent. Tilsvarende tall for norskfødte med innvandrerforeldre var 57 mot 47 prosent, mens blant norske statsborgere uten innvandrerbakgrunn stemte 82 prosent av kvinnene og 79 prosent av mennene i stortingsvalget i 2021 (SSB 2022d).

Landbakgrunn har også betydning for hvem som stemmer. Ved stortingsvalget økte deltakelsen blant innvandrere fra nordiske og vesteuropeiske land fra 71 prosent i 2017 til 74 prosent i 2021, mens blant innvandrere fra afrikanske og asiatiske land sank deltakelsen fra 54 prosent i 2017 til 48 prosent i 2021 (Kleven 2021).

Det er også en sammenheng mellom utdanningsnivå og valgdeltakelse: Valgdeltakelsen er i snitt høyere blant innvandrere med høyt utdanningsnivå enn blant de med lavere utdanningsnivå. Samtidig er den positive betydningen av utdanning for valgdeltakelse lavere blant innvandrere enn blant befolkningen for øvrig (Kleven og Bergseteren 2022).

Det er en svak positiv sammenheng mellom botid og valgdeltakelse blant innvandrere. Hvor mye botid har å si for valgdeltakelsen, varierer dessuten etter hvilke land innvandrere kommer fra. Eksempelvis er valgdeltakelsen i snitt 47 prosent for norske borgere som har innvandret fra Nord-Amerika og Oseania for 5 til 9 år siden, mens den stiger til 65 prosent for samme gruppe som har mer enn 20 års botid i Norge. Tilsvarende tall for norske borgere innvandret fra Afrika er henholdsvis 43 og 45 prosent (Kleven og Bergseteren 2022).

Forskning tyder på at informasjons- og opplysningskampanjer på ulike språk rettet mot innvandrermiljøer, organisasjoner og nettverk har en positiv betydning for valgdeltakelsen (Bergh, Christensen og Matland 2020, 2021; Kleven og Bergseteren 2022). Valgdeltakelsen blant innvandrere ville sannsynligvis vært lavere uten slike mobiliseringstiltak (Kleven og Bergseteren 2022). I tillegg har innvandrere som bosettes i nabolag med høy valgdeltakelse, og som involveres i lokale sosiale nettverk, høyere sannsynlighet for å stemme (Bratsberg mfl. 2021).

Norskfødte med innvandrerforeldre har vokst opp i Norge, har hele skolegangen herfra og har vokst opp med de samme institusjonelle rammene som personer uten innvandrerbakgrunn (Kirkeberg mfl. 2019). Mens vi i de foregående delene av denne rapporten har sett at det er mindre forskjeller mellom norskfødte med innvandrerforeldre og befolkningen for øvrig på indikatorer som skoleresultater, utdanningsnivå og sysselsetting, så ser vi ikke den samme tendensen når det gjelder bruk av stemmeretten. Nivået på valgdeltakelse blant norskfødte med innvandrerforeldre ligger nærmere innvandrere enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn.

Noe av denne forskjellen kan skyldes at norskfødte med innvandrerforeldre er en relativt ung befolkningsgruppe, og at valgdeltakelse øker med alder – blant både de med og de uten innvandrerbakgrunn (Corneliussen 2024). Dette vises i figur 6.3, hvor vi ser at forskjellen i valgdeltakelse mellom norskfødte med innvandrerforeldre og personer uten innvandrerbakgrunn er mindre blant de eldste aldergruppene (Kleven mfl. 2022). Det å vokse opp i land med demokratiske institusjoner bidrar til høyere valgdeltakelse særlig blant norskfødte kvinner med innvandrerforeldre (Finseraas, Kotsadam og Polavieja 2022).

Figur 6.3. Valgdeltakelse i stortingsvalget 2021, etter innvandringskategori og alder. Prosent. (Kleven mfl. 2022).

Politisk deltakelse

Innvandrere har lavere politisk deltakelse

Valgdeltakelse er bare én form for politisk deltakelse. Det er en betydelig større andel i majoritetsbefolkningen enn blant innvandrere som er medlemmer av en politisk organisasjon, klubb eller forening – 67 mot 47 prosent (figur 6.4). Sammenlignet med medlemskap er det relativt få som engasjerer seg i de uorganiserte formene for politisk deltakelse, som å ta opp saker med politikere eller offentlige myndigheter, deltakelse i diskusjoner om samfunnsspørsmål på sosiale medier eller å skrive innlegg i avisen. Dette gjelder både blant innvandrere og i befolkningen for øvrig.

Figur 6.4. Politisk deltakelse etter aktivitet siste 12 måneder. 2022. Prosent (Levekårsundersøkelsen, SSB 2022).

Flere studier viser at politisk deltakelse blant innvandrere henger sammen med sosioøkonomisk bakgrunn (Se for eksempel Dalen, Flatø og Friberg2022 og; Eimhjellen og Arnesen 2018). Det er høyere sannsynlighet for politisk deltakelse blant innvandrere som er fulltidsansatte, har høyere utdanning og har gode norskkunnskaper (Dalen, Flatø og Friberg 2022). Selv om innvandrere har lavere valgdeltakelse, er det relativt stor interesse for norsk politikk og samfunnsliv i denne gruppen, og de som viser størst interesse for opprinnelseslandets politikk og samfunnsforhold, er også de som er mest interessert i politiske forhold i Norge (Dalen, Flatø og Friberg 2022).

Analyser av politisk deltakelse blant minoritetsungdom finner lignende mønster som blant voksne med innvandrerbakgrunn. Deltakelse i politiske organisasjoner og valg er lavere i denne gruppen enn blant unge i majoritetsbefolkningen. Jenter deltar i større grad i politiske aktiviteter enn gutter, og dette gjelder for både majoritets- og minoritetsungdom. Noe overraskende har ikke sosioøkonomiske ressurser noen uttalt betydning, men det er hovedsakelig hvorvidt man kommer fra familier som er organisasjonsaktive og diskusjonsvillige, eller ikke, som forklarer forskjeller i politisk deltakelse blant de unge (Ødegård og Fladmoe 2017).

Politisk representasjon

Underrepresentert i politikken

10 prosent av ansatte på Stortinget hadde innvandrerbakgrunn i 2023, mot åtte prosent i 2016 (SSB 2024f). Samtidig som det har blitt en større andel stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn blant velgermassen, har underrepresentasjonen av innvandrere i kommunestyrene økt. Ved kommunevalget i 2023 hadde over 800 000 personer med innvandrerbakgrunn stemmerett, nesten 3 200 stilte som listekandidat, og litt over 300 ble stemt inn i et kommunestyre.

Andelen kommunestyremedlemmer med innvandrerbakgrunn har økt minimalt siden 2007, fra to til tre prosent i 2023. Det var også en liten økning i andelen listekandidater med innvandrerbakgrunn (figur 6.5).

Figur 6.5. Andel med innvandrerbakgrunn av stemmeberettigede, listekandidater og representanter til kommunevalg, 2007–2023. Prosent (SSB 2023d, 2023e, 2023f, 2024s).

Overgang til norsk statsborgerskap

Fortsatt mange som får norsk statsborgerskap

I 2022 fikk i overkant av 39 000 personer innvilget norsk statsborgerskap. Halvparten av de som fikk innvilget statsborgerskap i 2022, hadde statsborgerskap fra et annet europeisk land. Det har vært en markant økning i overganger til norsk statsborgerskap siden 2020. Dette henger sammen med lovendringen 1. januar 2020 som tillot en eller flere statsborgerskap i tillegg til det norske. 38 prosent av alle overgangene til norsk statsborgerskap siden 1977 skjedde i årene 2020–2023 (Arnesen og Corneliussen 2024).

Etter lovendringen er det svensker som har utgjort den største landgruppen som har fått innvilget norsk statsborgerskap, mens i tidligere år har flertallet av de som har fått innvilget norsk statsborgerskap, kommet fra land utenfor Europa (Molstad 2022).

Figur 6.6. Overgang til norsk statsborgerskap, etter landbakgrunn. 1990–2022. Prosent (SSB 2023g).

De tre siste årene før lovendringen om dobbelt statsborgerskap trådte i kraft i 2020, hadde to av ti som fikk norsk statsborgerskap, bodd i Norge åtte år eller mer. Etter at lovendringen ble innført, har relativt flere med lang botid fått statsborgerskap. I 2021 hadde fem av ti av de som ble innvilget statsborgerskap, åtte års botid eller lengre (Molstad 2022). En mulig forklaring på dette kan være at mange europeiske statsborgere har ventet med å søke norsk statsborgerskap til lovendringen om dobbelt statsborgerskap kom på plass.

Sammenhengen mellom naturalisering – det å opptas som ny statsborger i et land – og ulike integreringsutfall som sosial integrering, sysselsetting, lønnsutvikling og valgdeltakelse er godt dokumentert i den internasjonale forskningslitteraturen (Bevelander og Pendakur 2011; Goodman 2023; Hainmuller, Hangartner og Pietrantuono 2017; Peters, Schmeets og Vink 2020; Peters, Vink og Schmeets 2018). For eksempel finner en studie fra Sveits en årsakssammenheng mellom statsborgerskapsinnvilgelse og langsiktig sosial integrering. Sammenhengen er sterkere hvis det ikke går veldig mange år fra innvandring til man får innvilget statsborgerskap (Hainmuller mfl. 2017).

I Norge har forskere undersøkt sammenhengen mellom naturalisering og tilhørighet til det norske samfunnet (Erdal, Doeland og Tellander 2018; Erdal og Midtbøen 2023). Funnene viser at statsborgerskapet har noe å si for opplevelsen av tilhørighet, men at sammenhengen ikke er entydig. For eksempel forteller enkelte innvandrergrupper at de ser på statsborgerskapet som en måte å få anerkjent tilhørigheten sin på, mens andre har et mer pragmatisk og praktisk forhold til statsborgerskapet (Erdal, Doeland og Tellander 2018). Flere forteller også at de finner en slags sikkerhet i å få et norsk pass, både som bevis på nasjonal tilhørighet, som forsikring mot å bli deportert og som vern når folk stiller spørsmål ved hvor norske de er (Erdal, Doeland og Tellander 2018).

Mediebruk

6.5 Innvandrere bruker i større grad digitale medier

Å holde seg oppdatert på nyheter og på det offentlige ordskiftet kan være en indikator på samfunnsengasjement, tilhørighet og deltakelse. Derfor beskriver vi i dette kapittelet hvorvidt, og hvordan, ulike deler av befolkningen bruker nyhetsmedier.

Mediebruk blant personer med innvandrerbakgrunn gjenspeiler i stor grad hele befolkningens mediebruk, særlig når man tar hensyn til alder (Schiro, Foss og Bekkengen 2023). 85 prosent av innvandrerbefolkningen får med seg nyheter daglig på en eller flere av de vanligste mediekanalene (avis, nettavis, radio, TV eller sosiale medier). 53 prosent av personer med innvandrerbakgrunn leser nettaviser en gjennomsnittsdag, mot 64 prosent i hele befolkningen. Blant personer i alderen 25–44 år leser fire av fem norskfødte med innvandrerforeldre nettaviser daglig. Dette er en marginalt høyere andel enn i samme aldersgruppe i hele befolkningen (Schiro mfl. 2023).

Ni av ti med innvandrerbakgrunn som leser papir- eller nettaviser, leser aviser på norsk, mens 25 prosent leser aviser på engelsk og 20 prosent leser aviser på et annet språk (Schiro mfl. 2023). Mens personer med innvandrerbakgrunn er noe mer internasjonalt orienterte når det gjelder nyhetslesing, så er det en lavere andel i denne gruppen som leser norske lokal- og distriktsaviser enn i hele befolkningen. Det er små forskjeller i nyhetslesing mellom personer med innvandrerbakgrunn fra landgruppe 1 og 2 (Schiro mfl. 2023).

Figur 6.7. Mediebruk en gjennomsnittsdag etter innvandrerkategori. 2022. Prosent (Schiro mfl. 2023).

Av figur 6.7 ser vi at sosiale medier, i tillegg til nettaviser, er den vanligste plattformen å benytte for nyheter. Dette gjelder både blant personer med innvandrerbakgrunn og for hele befolkningen. 27 prosent av innvandrere og 12 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre ser nyheter på tradisjonell TV en gjennomsnittsdag. Blant hele befolkingen ser fire av ti nyheter på tradisjonell TV. Nesten to av ti innvandrere hører nyheter på radio, og av disse hører ni av ti radio på norsk. Samtidig er det mer enn tre ganger så vanlig å høre på radio på andre språk enn norsk og engelsk blant de med innvandrerbakgrunn enn i hele befolkningen (Schiro mfl. 2023).

Institusjonell tillit

Tilliten til ulike samfunnsinstitusjoner varierer

Høy tillit i befolkningen er en viktig faktor for et velfungerende samfunn. Det er vanlig å skille mellom tillit til andre mennesker i samfunnet (horisontal eller generell tillit) og tillit til samfunnsinstitusjoner (institusjonell eller vertikal tillit). Den institusjonelle tilliten er formet av konkrete erfaringer med institusjoner, og har direkte konsekvens for forholdet mellom staten og innbyggerne (Andreasson 2017; Dalen mfl. 2024; Dalen, Flatø og Friberg 2022).

Hva er institusjonell tillit?
Institusjonell tillit, også kalt vertikal tillit, viser til folks tillit til sentrale institusjoner i
samfunnet som regjeringen, statsapparatet, politiet eller helsevesenet.

Flere studier har funnet at innvandrere uttrykker en høyere tillit til institusjoner enn den øvrige befolkningen (Röder og Mühlau 2012; Støren 2019). Det er forskjeller i tillit til det politiske systemet mellom innvandrere fra ulike land. Eksempelvis uttrykker innvandrere fra Eritrea særlig høy grad av tillit (69 prosent), mens andelen med minst grad av tillit finner vi blant polske innvandrere (28 prosent) (Støren 2019). Internasjonal forskning har funnet at innvandrere med lave forventninger til det offentlige i sine opprinnelsesland utvikler høy tillit i møte med institusjoner som gir mer likeverdig og rettferdig behandling (Quaranta 2024; Röder og Mühlau 2012). Nivået av institusjonell tillit blant innvandrere synker imidlertid med botid, men dette kan også skyldes at innvandrere fra bestemte land og med ulik innvandringsgrunn er ulikt fordelt på botid (Støren 2019).

Innvandrere som kom til Norge som barn, og norskfødte med innvandrerforeldre, uttrykker omtrent samme grad av institusjonell tillit som befolkningen ellers på samme alder (Støren 2019). Disse to gruppene har stort sett vokst opp under de samme institusjonelle betingelsene som majoritetsbefolkningen.
SSBs levekårsundersøkelse finner omtrent ingen forskjeller i tillit til ulike institusjoner mellom innvandrere og den øvrige befolkningen. I begge gruppene uttrykte åtte av ti høy tillit til politiet og rettsvesenet i 2022. Tilliten til det politiske systemet og til nyhetsmediene var noe lavere. Der svarte færre enn seks av ti at de opplevde høy tillit til disse institusjonene (figur 6.8).

Figur 6.8. Andel som uttrykker høy tillit til ulike institusjoner, etter innvandrerkategori. 2022. Prosent (SSB 2022e).

En spørreundersøkelse fra 2023 finner at innvandrere har relativt høy tillit til institusjoner, og også i denne undersøkelsen varierer graden av institusjonell tillit blant innvandrere etter hvilken samfunnsinstitusjon det gjelder (Dalen mfl. 2024). Som illustrert i figur 6.8 har politiet, skolesystemet, helsevesenet og domstolene/rettsvesenet høy tillit både blant personer med og uten innvandrerbakgrunn. Befolkningen med innvandrerbakgrunn har lavere tillit til barnevernet enn øvrig befolkning, og høyere tillit til Stortinget og politikere. Personer med innvandrerbakgrunn uttrykker også høyere tillit til NAV (Dalen mfl. 2024; Friberg, Volckmar-Eeg og Andresen 2024).

Videre uttrykker norskfødte med innvandrerforeldre i snitt lavere institusjonell tillit enn innvandrere, kvinner uttrykker lavere tillit enn menn, yngre uttrykker lavere tillit enn eldre, og de som har fullført videregående eller høyere utdanning, har i snitt lavere tillit enn de med lavt utdanningsnivå (Dalen mfl. 2024).

Figur 6.9. Andel som har veldig stor eller ganske stor tillit til følgende norske institusjoner. 2023. Prosent (Dalen mfl. 2024).

Tro på at man vil få den hjelpen man har behov for av det offentlige, kan tolkes som tillit til at samfunnet stiller opp for en, og at man ses som en likeverdig del av det samfunnet (Dalen mfl. 2024). Det er relativt små forskjeller mellom personer med og uten innvandrerbakgrunn når det gjelder graden av tillit til at man får den hjelpen man har behov for, i ulike situasjoner, som vist i figur 6.9.

Figur 6.10. Andel som har veldig stor eller ganske stor tillit til at de får hjelp fra det offentlige ved ulike typer hendelser eller tilstander. 2023. Prosent (Dalen mfl. 2024).

Blant norskfødte med innvandrerforeldre er det funnet en negativ sammenheng mellom det å vokse opp i vedvarende lavinntekt og graden av institusjonell tillit (Støren 2019). Opplevelsen av å bli forskjellsbehandlet har en negativ sammenheng med tilliten til det politiske systemet. Det gjelder både for innvandrere og for norskfødte med innvandrerforeldre (Støren 2019).

Det samme kan gjelde tilliten til politiet. Studier viser at unge menn med minoritetsbakgrunn opplever hyppigere politikontroller uten at de får forklaring på hvorfor de blir kontrollert. Flere opplever at kontrollene skyldes deres hudfarge eller etnisk bakgrunn. Slike erfaringer kan utfordre tilliten denne gruppen har til politiet (Solhjell mfl., 2019; Likestillings- og diskrimineringsombudet 2022).