Økonomi og levekår

Det er viktige sammenhenger mellom økonomi, helse og levekår (Barstad 2020). En trygg økonomisk situasjon, gode levekår og boforhold er avgjørende for å sikre god integrering. Gode boforhold, som det å eie egen bolig eller bo romslig, henger for eksempel sammen med mer aktiv deltakelse i lokal frivillighet og fritidsaktiviteter, og med bedre helse (OECD/EU 2023; Revold og With 2022). Store forskjeller i inntekt og levekår mellom personer med og uten innvandrerbakgrunn kan øke risikoen for marginalisering og hindre innvandreres deltakelse på ulike samfunnsarenaer.

Personer med innvandrerbakgrunn møter flere barrierer for integrering, i form av dårlige levekår, vedvarende lavinntekt og utilfredsstillende boforhold, som hindrer deltakelse på viktige arenaer (Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2024). Økonomisk vekst som bidrar til arbeid for alle, rettferdig fordeling, universelle velferdsordninger og gode offentlige tjenester, er nødvendige forutsetninger for å redusere ulikhet, og for å fremme gode levekår for alle (Kommunal- og distriktsdepartementet 2023).

I et integreringsperspektiv er samspillet mellom helse, arbeidsdeltakelse, utdanningsmuligheter og deltakelse på andre samfunnsarenaer viktig. God helse øker mulighetene for arbeidsdeltakelse, som er en av grunnsteinene for vellykket integrering. Arbeidsplassen er ofte en arena for å oppleve anerkjennelse og mestring, som igjen kan ha positiv innvirkning på helsen. På den andre siden gir integreringsbarrierer, for eksempel lave norskferdigheter eller svak tilhørighet til samfunnet, en økt risiko for helseutfordringer (Folkehelseinstituttet 2024).

Inntekt

20 prosent lavere inntekt

Innvandrere har i gjennomsnitt lavere inntekt enn befolkningen totalt. I 2022 utgjorde medianinntekten for innvandrere ca. 352 000 kroner, mot 446 000 kroner i befolkningen som helhet. Inntektsforskjellene mellom innvandrere og hele befolkningen var dermed ca. 94 000 kroner, som er en økning sammenlignet med 2021, da forskjellen var 89 000 (SSB 2022).

Inntektsnivået innad i innvandrerbefolkningen varierer med innvandringsgrunn og botid. I figur 5.1 er medianinntekt i ulike innvandrergrupper vist som andel av hele befolkningens medianinntekt. I 2022 hadde flyktninger en medianinntekt på 271 000 kroner. Dette utgjør 61 prosent av den norske befolkningens medianinntekt, en reduksjon på fire prosentpoeng fra 2021. Denne reduksjonen skyldes blant annet at det store antallet ukrainske flyktninger som kom i løpet av 2022, har vært bosatt i Norge kun deler av året, har derfor ikke vært et helt inntektsår i her i landet.

Medianinntekt er det inntektsbeløpet som deler en fordeling i to like store grupper, etter at inntekten
er sortert stigende (eller synkende). Dersom fordelingen gjelder husholdninger, vil det være like mange husholdninger med inntekt over som under medianinntekten (SSB, inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger).

Endringen i tallene mellom 2021 og 2022 bør derfor tolkes med forsiktighet.

Figur 5.1. Medianinntekt for innvandrere som andel av hele befolkningens medianinntekt, etter innvandringsgrunn. 2016–2022. Prosent (SSB 2022a).

Figur 5.1 viser en svak nedgang i inntektsulikhet mellom innvandrere og resten av befolkningen i perioden 2016–2022. I påvente av nye tall fra SSB er det viktig å ta forbehold om at året 2023 har vært preget av usikkerhet i norsk økonomi, med blant annet renteøkninger og prisvekst på varer og tjenester, og i tillegg høye flyktningankomster. Hvilke konsekvenser dette har hatt for inntektsutviklingen i ulike innvandrergrupper, vil derfor være særlig interessant å følge med på fremover.

Det er en høyere andel sosialhjelpsmottakere blant innvandrere enn i den øvrige befolkningen, og i 2023 gikk 69 prosent av utbetalingene til innvandrere. Flyktninger har særlig behov for sosialhjelp, slik at antallet mottakere påvirkes av flyktningstrømmer. Andelen innvandrere som mottar sosialhjelp, gikk ned fra ni prosent i 2017 til syv prosent i 2021. Norskfødte med innvandrerforeldre og øvrig befolkning ligger på et noe lavere nivå, med andel sosialhjelpsmottakere på henholdsvis fire og to prosent siden 2015 (Kjeka Broen 2023; Lima 2024). Det var en økning i sosialhjelpsutbetalinger fra 2022 og 2023, og mesteparten av denne øningen skyldes høyt antall nyankomne ukrainske flyktninger (Lima 2024).

Vedvarende lavinntekt

Innvandrere opplever oftere økonomiske vansker

Hvordan måles vedvarende lavinntekt?
Med lavinntekt menes inntekt (etter skatt og justert for husholdningsstørrelse) under 60 prosent av den nasjonale medianinntekten. Vedvarende lavinntekt vil si å ha en lavinntekt over en periode på 3 år (Epland og Normann 2021). Lavinntekt og vedvarende lavinntekt benyttes ofte som indikatorer på fattigdom.

I perioden 2020–2022 bodde 28 prosent av alle innvandrere og 27 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre i husholdninger med vedvarende lavinntekt, mot syv prosent i den øvrige befolkningen. Andelen er særlig høy blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre fra landgruppe 2, henholdsvis 35 og 30 prosent. For innvandrere fra landgruppe 1 bor 19 prosent i vedvarende lavinntekt, og tallet for norskfødte med innvandrerforeldre fra landgruppe 1 er 13 prosent (SSB 2024as).

Figur 5.2. Personer 0–39 år i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Treårsperiode, etter innvandrerbakgrunn 2016–2022. Prosent (SSB 2024as).

Innvandrere opplever oftere utfordringer i sin økonomiske situasjon enn den øvrige befolkningen. Andelen som oppgir at det er vanskelig eller svært vanskelig å få endene til å møtes, er tre ganger så høy som i befolkningen ellers, 6 mot 18 prosent (SSB 2024i). Særlig landgruppe 2 opplever utfordringer knyttet til egen økonomi. I denne gruppen oppgir én av fire at det er vanskelig å få endene til å møtes, 13 prosent i denne gruppen oppgir at de ikke har råd til å gå til tannlegen, og hele 44 prosent oppgir at de ikke har mulighet til å klare en uforutsett utgift. Fra 2015 til 2023 har forskjellen i opplevde utfordringer med egen økonomi og goder økt noe mellom innvandrerbefolkningen og befolkningen ellers (SSB 2024g, 2024h, 2024i).

Figur 5.3. Opplevde utfordringer med tilgang til goder, økonomisk romslighet og betalingsvansker etter landbakgrunn. 2023. Prosent (SSB 2024g, 2024h, 2024i).

Barn i vedvarende lavinntekt

Innvandrerbarn fortsatt sterkt overrepresentert

I 2021 ble det for første gang på ti år registrert en liten nedgang i antall barn som vokser opp i vedvarende lavinntekt. Om lag 110 700 barn bodde i husholdninger med vedvarende lavinntekt i 2021, mot 115 000 året før. I 2022 ble dette tallet ytterligere redusert til 102 600 barn. Denne positive utviklingen ble observert blant barn både med og uten innvandrerbakgrunn, men barn med innvandrerbakgrunn er fortsatt sterkt overrepresentert. To av ti barn i Norge har innvandrerbakgrunn, men blant barna som vokser opp i vedvarende lavinntekt, har hele seks av ti innvandrerbakgrunn (Normann 2024).

Figur 5.5 viser at antallet barn i vedvarende lavinntekt har økt for personer med innvandrerbakgrunn siden 2006. Denne utviklingen snudde i 2021, og i 2022 er det innvandrerbarn som har den største reduksjonen i vedvarende lavinntekt, med en reduksjon på 3,1 prosentpoeng.

Figur 5.4. Barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt, etter innvandrerbakgrunn. 2022. Antall (Normann 2024).

Selv om antallet barn med innvandrerbakgrunn med vedvarende lavinntekt er på et betraktelig høyere nivå enn i 2006, har andelene holdt seg relativt stabile, og er på omtrent samme nivå som i 2015. I 2020, 2021 og 2022 gikk både antallet og andelen ned. Likevel, som figur 5.5 viser, er barn med innvandrerbakgrunn sterkt overrepresentert.

Figur 5.5. Barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt, andel med innvandrerbakgrunn. 2022. Prosent (Normann 2024).

Nedgangen i vedvarende lavinntekt kan skyldes lav innvandring i perioden, blant annet grunnet nedstengning av landet på grunn av pandemien. Lav innvandring innebærer at gjennomsnittlig botid øker, og nyankomne flyktninger er særlig utsatt for vedvarende lavinntekt. Siden våren 2022 har Norge tatt imot et rekordhøyt antall ukrainske flyktninger. Denne gruppen er ikke inkludert i tallene over vedvarende lavinntekt, fordi statistikken ikke omfatter personer som har vært bosatt i Norge i under tre år. De ukrainske flyktningene som kom i 2022, vil inngå i statistikken for perioden 2022–2024. Med økte priser, renteoppgang og store ankomster i 2022 og 2023 er det stor usikkerhet rundt om den positive utviklingen i perioden 2020–2022 vil vedvare.

Sannsynligheten for å vokse opp i familier med vedvarende lavinntekt varierer betydelig etter barnefamilienes landbakgrunn og innvandringsgrunn. Barn med flyktningbakgrunn er særlig utsatt for å leve i vedvarende lavinntekt. Fordelt etter landbakgrunn er andelen som bor i lavinntektshusholdninger, høyest blant barn med bakgrunn fra Syria (74 prosent i 2022). Andelen var også høy blant barn med bakgrunn fra Somalia (70 prosent) (Normann 2024). Til sammenligning lever omtrent tolv prosent av barn i familier med bakgrunn fra Filippinene, og syv prosent i familier med bakgrunn fra India, i vedvarende lavinntekt (SSB 2024ag).

Når det gjelder barn med bakgrunn fra Polen og Litauen, land hvor mange arbeidsinnvandrere kommer fra, ser vi en reduksjon i andelen som vokser opp i vedvarende lavinntekt, fra rundt 30 prosent i 2015 til 15 prosent i 2022 (Normann 2024; SSB 2024ag).

Husholdningsstørrelse og -sammensetning henger tett sammen med vedvarende lavinntekt i barnefamilier, og kan være med på å forklare forskjeller etter landbakgrunn. Barn med innvandrerbakgrunn bor noe hyppigere enn andre barn sammen med en enslig forsørger. I tillegg bor barn med innvandrerbakgrunn oftere i store husholdninger. Antall yrkesaktive i husholdningen og botid er andre faktorer som har betydning for familiens inntektsnivå (Epland og Normann 2021).

Fattige barnefamilier oppgir oftere at de ikke har råd til ferie, og at de har høye kostnader til bolig. De oppgir også oftere at barna ikke deltar i fritidsaktiviteter, og at barna har dårligere helse. Det er flere lavinntektsfamilier enn barnefamilier med høy inntekt som oppgir at barna ikke går i barnehage. Barn i lavinntektsfamilier har høyere sannsynlighet for lavere karakterer, for å ikke fullføre videregående skole, og for å havne utenfor arbeidslivet som voksne (Barne- og familiedepartementet 2023).

Norskfødte med innvandrerforeldre som vokser opp i lavinntekt, har høyere grad av gjennomføring i utdanning og deltakelse i arbeid enn innvandrere og personer uten innvandrerbakgrunn i samme situasjon. Det kan dermed se ut til at norskfødte med innvandrerforeldre i mindre grad blir påvirket av å vokse opp i en lavinntektshusholdning (Ekren og Grendal 2021). Dette tyder igjen på høy utdannings- og inntektsmobilitet i denne gruppen, som flere studier tidligere har beskrevet (Hermansen 2016; Kirkeberg mfl. 2019).

Eierstatus for bolig

Vanligere å leie bolig blant innvandrere

Mens nesten ni av ti i den øvrige befolkningen eier boligen de bor i, er det vanligere blant innvandrere å leie. I 2023 bodde 38 prosent av innvandrere fra landgruppe 1 i leid bolig. Siden 2015 har denne andelen blitt redusert med tre prosentpoeng. I landgruppe 2 bodde 43 prosent i leid bolig.

Denne andelen har økt med tre prosentpoeng siden 2015 (SSB 2023k).
Innvandreres personlige økonomi, innvandringsgrunn, planer om fremtidig etablering i Norge eller forhold på det lokale boligmarkedet styrer ofte om de leier eller eier bolig. Etablering på boligmarkedet krever et høyt inntektsnivå, og innvandrere er overrepresentert i husholdninger med lav inntekt. Innvandrere med lengst botid i Norge har i gjennomsnitt høyere inntekt enn de med kortere botid. Dette kan være med på å forklare at andelen som eier bolig, stiger med botid (Normann 2021). Tidligere studier viser også at arbeidsinnvandrere har høyere sannsynlighet for å leie enn å kjøpe bolig, og at dette kommer av usikkerhet med tanke på hvor lenge de blir i Norge (Ødegård og Andersen 2021).

Figur 5.6. Andel som leier bolig, etter innvandrerbakgrunn og bosted. 2023. Prosent (SSB, 2023).

Regionale forskjeller i boligmarkedet påvirker også andelen som leier bolig. I store byer som Oslo, Bergen eller Trondheim er det vanskeligere å komme seg inn på boligmarkedet. Det er derfor ikke overraskende at relativt flere i disse kommunene leier bolig, både blant innvandrere og i befolkningen ellers. I Oslo kommune er 46 prosent av innvandrere fra landgruppe 1. 42 prosent av innvandrere fra landgruppe 2, mot 21 prosent i resten av befolkningen (SSB 2023k).

Boforhold

Hver femte innvandrer bor trangt

Hva er trangboddhet?
Husholdninger regnes som trangbodd dersom disse to betingelsene er oppfylt:
1. Antall rom i boligen er mindre enn antall personer eller én person bor på ett rom.
2. Antall kvadratmeter (p-areal) er under 25 kvm per person (SSB).

Innvandrere bor generelt trangere enn resten av befolkningen. Her ser vi også stor variasjon mellom ulike innvandrergrupper. I 2023 bodde 15 prosent av innvandrere i landgruppe 1 og 27 prosent av innvandrere i landgruppe 2 trangt. I den øvrige befolkningen var andelen trangbodde langt lavere, og utgjorde åtte prosent. Figur 5.7 viser i tillegg at det har vært en svak reduksjon i forskjellene i trangboddhet siden 2015 (SSB 2024al).

Figur 5.7. Andel trangbodde, etter innvandrerbakgrunn. 2015–2023. Prosent (SSB 2024al).

Andelen som bor trangt, er høyere blant flyktninger og familiegjenforente, og lavere blant arbeidsinnvandrere og innvandrere fra nordiske land. Det betyr at trangboddhet henger sammen med innvandringsgrunn. Større husholdninger og husholdninger med lav inntekt er oftere trangbodde, og yngre bor oftere trangt enn eldre. Trangboddhet går noe ned med botid (Arnesen 2020).
Ser vi videre på boligtyper, er det en lavere andel innvandrere enn i den øvrige befolkningen som bor i enebolig. Dette gjelder spesielt innvandrere fra landgruppe 2. 32 prosent i denne gruppen bodde i enebolig i 2023, mot 48 prosent av innvandrere i landgruppe 1. I den øvrige befolkningen bodde 57 prosent i eneboliger dette året. Til gjengjeld var andelen som bodde i boligblokker, dobbelt så høy blant innvandrere i landgruppe 2 som i den øvrige befolkningen (36 mot 19 prosent). I landgruppe 1 bodde 24 prosent i boligblokker (SSB 2023l).

Fysisk helse

Innvandrere har høyere forventet levealder

Det er store forskjeller når det gjelder helse i ulike innvandrergrupper. Helsetilstanden varierer med kjønn, alder, landbakgrunn, innvandringsgrunn og botid i Norge (Texmon og Thonstad 2024). Ifølge Folkehelseinstituttet kan flyktninger og eldre innvandrere være spesielt utsatt for dårlig helse (Spilker mfl. 2022).

Innvandrere har ofte bedre fysisk helse enn befolkningen ellers når de kommer til Norge –noe som blant annet kan forklares med «den sunne innvandrer-effekten».

Se kapittel 4.5 Sykefravær for definisjon av «den sunne innvandrer»-effekten.

Helsen blant innvandrere forverres imidlertid med botid i Norge. Dette kan skyldes at innvandrere i snitt har dårligere levekår, dårligere boforhold, lavere inntekt og muligens dårligere fysisk og psykososialt arbeidsmiljø enn befolkningen for øvrig (Dzamarija 2022).
Figur 5.8 viser andelen som vurderer egen helse som god eller svært god, blant innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og personer uten innvandrerbakgrunn inndelt etter alder.

Figur 5.8. Andel som vurderer egen helse som god eller svært god, etter alder og innvandringskategori . Gjennomsnitt fra livskvalitetsundersøkelsen. 2020–2023. Prosent (Texmon og Thonstad 2024).

Siden norskfødte med innvandrerforeldre er en ung befolkningsgruppe, har vi ikke tallmateriale for de eldste aldersgruppene.
Det er små forskjeller mellom tre ovennevnte gruppene i gjennomsnittlig vurdering av egen helse. Unntaket er blant personer i alderen 50–64 år: Mens bare 60 prosent av innvandrere i denne aldersgruppen vurderer sin egen helse som god eller svært god, er den tilsvarende andelen blant personer uten innvandrerbakgrunn 69 prosent (Texmon og Thonstad 2024). Det er behov for mer kunnskap om hvorfor innvandrere får dårligere egenvurdert helse med alderen, mens personer uten innvandrerbakgrunn ikke gjør det, men en forklaring kan være gjennomsnittlige dårligere levekår blant innvandrerbefolkningen (Dzamarija 2022; Texmon og Thonstad 2024).

Gjennomsnittlig bruk av helsetjenester, som fastlege eller legevakt, ligger på et lavere nivå blant innvandrere enn i befolkningen ellers. 63 prosent av innvandrere hadde minst én konsultasjon hos fastlegen i løpet av 2023, mot 74 prosent i befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Bruken av fastlege varierer samtidig betydelig med innvandreres landbakgrunn. Innvandrere fra land i Asia, Afrika, Latin-Amerika og Oseania (utenom Australia og New Zealand) benytter seg oftere av fastlegetjenester enn andre innvandrergrupper. Andre faktorer som har betydning for antall fastlegebesøk, er alder, kjønn og botid i Norge (Lunde og Texmon 2013).

Figur 5.9. Konsultasjoner hos fastlegen, etter landbakgrunn. 2023. Prosent (SSB 2024ae, 2024af).

Det er behov for mer kunnskap om i hvilken grad forskjellene beskrevet over oppstår på grunn av barrierer i tilgangen til helsetjenester blant innvandrere og deres norskfødte barn. Eksempler på slike barrierer kan være manglende informasjon om helse- og omsorgstjenester, språkbarrierer, økonomiske utfordringer, utilstrekkelig mangfoldskompetanse blant de ansatte og opplevd diskriminering (Spilker mfl. 2022).
Innvandrere i Norge har i snitt lavere dødelighet og høyere forventet levealder enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn (Wallace mfl. 2022). For eksempel hadde innvandrerkvinner i 2019 nesten to år høyere forventet levealder ved fødselen enn norskfødte kvinner, mens innvandrermenn hadde i overkant av ett år høyere forventet levealder enn norskfødte menn (Spilker mfl. 2022). Som figur 5.10 viser, var dødeligheten blant innvandrere i alderen 50 til 69 år i perioden 2018–2022 på 87 prosent relativt til befolkningen for øvrig (Texmon og Thonstad 2024). Dødelighet beregnes med utgangspunkt i dødsrater, som er antall døde i løpet av en periode per 1 000 personer (Texmon og Thonstad 2024).

Figur 5.10. Relative dødelighetsrater for innvandrere i alderen 50–69 år, etter landbakgrunn. Befolkningen for øvrig = 100. 2018–2022. Prosent (Texmon og Thonstad 2024).

Samtidig varierer dødeligheten mellom ulike innvandrergrupper. Blant annet ser det ut til at landbakgrunn, innvandringsgrunn og botid har noe å si for dødeligheten. Innvandrere som har kommet til Norge for arbeid eller utdanning, har lavere dødelighet enn flyktninger (Dzamarija 2022). Dødelighet øker dessuten med botid og er høyest blant innvandrere som har levd mer enn 40 prosent av livet sitt i Norge, det vil si at jo lengre innvandrerne har bodd i landet, jo likere blir de befolkningen forøvrig (Dzamarija og Syse 2016).

Psykisk helse

Psykiske plager vanligst blant innvandrere

Innvandrere har generelt dårligere psykisk helse enn befolkningen ellers. Ifølge levekårsundersøkelsen i innvandrerbefolkningen fra 2016 var andelen som opplevde psykiske helseplager, dobbelt så høy blant innvandrere som i hele befolkningen – tolv mot seks prosent (Vrålstad og Wiggen 2017).

Andelen som rapporterer om psykiske helseplager, varierer med landbakgrunn: Mens i overkant av én av fem innvandrere fra Iran og Irak rapporterer om psykiske problemer, er andelen somaliske innvandrere som sier de har psykiske problemer, lik andelen i befolkningen som helhet (seks prosent) (Vrålstad og Wiggen 2017).

Figur 5.11. Andel med psykiske problemer. 2017. Prosent (Vrålstad og Wiggen 2017).

Innvandrere med høy utdanning og høy inntekt har i snitt bedre psykisk helse enn andre innvandrere (Spilker mfl. 2022). Det er i tillegg en sammenheng mellom diskriminering og helseutfall, der opplevd diskriminering er forbundet med dårligere psykisk helse og andre helseplager (Spilker mfl. 2022). For eksempel har innvandrere som har opplevd å bli forskjellsbehandlet på ulike arenaer, dobbelt så stor sannsynlighet for å lide av psykiske plager enn de som ikke har opplevd diskriminering (Kjøllesdal mfl. 2019).

Når det gjelder egenvurdert psykisk helse, er det derimot små forskjeller mellom innvandrere og befolkningen for øvrig. Mens 33 prosent av innvandrere har høy tilfredshet med egen psykisk helse, gjelder dette for 30 prosent i den øvrige befolkningen (SSB 2023b).

Noen innvandrergrupper kan være underrepresentert blant respondentene i denne undersøkelsen.
Dette gjelder særlig innvandrere fra Midtøsten, Afrika Sentral- og Sør-Asia og EU-land i Øst- og
Sentral-Europa. Det er grunn til å anta at den gjennomsnittlige livskvaliteten i innvandrerbefolkningen
ville vært lavere om en større andel fra disse landene svarte på undersøkelsen.

Internasjonal forskning viser at flyktninger – både voksne og barn – i snitt har mer psykiske plager enn andre innvandrergrupper (Blackmore mfl. 2020). Mens 16 til 19 prosent av voksne flyktninger i Norge oppsøker fastlege grunnet psykiske plager, er tilsvarende andel i befolkningen for øvrig på 10 til 12 prosent (Straiton, Reneflot og Diaz 2017). Det er behov for både mer og oppdatert kunnskap om omfanget av, og mekanismene bak, psykisk uhelse blant innvandrere i Norge.

Livskvalitet

Innvandrere fra Asia og Afrika har lavest livskvalitet

Livskvalitet er et omfattende begrep og dreier seg om subjektive oppfatninger om hvor tilfreds en er med egen livssituasjon og i hverdagen. Livskvalitet henger tett sammen med levekår og helse, og måles ved hjelp av en rekke indikatorer som tilfredshet med livet, mening og mestring, samt fravær av psykiske plager og negative følelser.

SSBs livskvalitetsundersøkelse viser at innvandrerbefolkningen i snitt har omtrent like høy egenvurdert livskvalitet som den øvrige befolkningen.

Noen innvandrergrupper kan være underrepresentert blant respondentene i denne undersøkelsen. Dette gjelder særlig innvandrere fra Midtøsten, Afrika Sentral- og Sør-Asia og EU-land i Øst- og Sentral-Europa. Det er grunn til å anta at den gjennomsnittlige livskvaliteten i innvandrerbefolkningen ville vært lavere om en større andel fra disse landene svarte på undersøkelsen.

27 prosent av innvandrere oppga lav tilfredshet med livet i 2023, mot 25 prosent i den øvrige befolkningen (SSB 2023b). Samtidig viser undersøkelsen store forskjeller i opplevd livskvalitet mellom innvandrere fra ulike verdensregioner. Innvandrere fra Midtøsten, Sentral-Asia og Sør-Asia er minst tilfredse med livet. I denne gruppen hadde 37 prosent lav tilfredshet i 2022. Høyest livskvalitet finner vi blant innvandrere fra amerikanske og vesteuropeiske land, der 18 prosent er lite tilfredse med livet (Dalen og Larsson 2022).

Figur 5.12. Andel med lav tilfredshet med livet, etter landbakgrunn. 2020–2023. Prosent (SSB 2023b).

I tillegg til landbakgrunn er faktorer som lav inntekt, arbeidsledighet og uførhet forbundet med dårligere livskvalitet. Dette gjelder blant personer både med og uten innvandrerbakgrunn. Unge og aleneboende er også blant gruppene som er mer utsatt for dårligere livskvalitet (Dalen og Larsson 2022).

Figur 5.13. Andel personer med overvekt av negative følelser. 2020–2023. Prosent (SSB 2023o).

Selv om undersøkelsen ikke viser markante forskjeller mellom innvandrere og den øvrige befolkningen når det gjelder livskvalitet, oppgir innvandrere oftere overvekt av negative følelser, som å være bekymret, engstelig, ensom eller stresset. Hos innvandrere økte denne andelen fra 23 prosent i 2020 til 27 prosent i 2022, og gikk ned til 24 prosent i 2023. I den øvrige befolkningen økte denne andelen fra 17 prosent til 19 prosent i samme periode. Det er innvandrere fra landgruppe 2 som har høyest andel overvekt av negative følelser, etterfulgt av innvandrere fra landgruppe 1 (SSB 2023o).