Arbeid
Et overordnet mål i integreringspolitikken er at flere kommer inn og får varig fotfeste i arbeidslivet. Å være i arbeid innebærer økt økonomisk selvstendighet, selvrealisering, deltakelse og nettverk. Høy sysselsetting er også avgjørende for velferdsstaten, for å redusere fattigdom, for å utjevne sosiale forskjeller og for å oppnå likestilling (Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2024).
Innvandrere er en sammensatt gruppe, og deltakelse i arbeidslivet varierer med landbakgrunn, innvandringsgrunn, botid, kjønn, alder og medbrakt kompetanse. Arbeidsinnvandrere er i sysselsatt høyere grad enn flyktninger og familiegjenforente. Særlig kvinner med fluktbakgrunn har lav sysselsettingsgrad. For mange innvandrere karakteriseres deres arbeidsforhold av midlertidighet, ufrivillig deltid og lav inntekt. Et sentralt mål i integreringspolitikken er derfor å bidra til at flere innvandrere får en stabil tilknytning til arbeidslivet (Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2024).
Sysselsetting – innvandrere
Lavest sysselsetting blant nyankomne flyktninger
Innvandrere har i snitt lavere sysselsettingsgrad enn den øvrige befolkningen. I 2023 var 68 prosent av innvandrere sysselsatt, mot 80 prosent av den øvrige befolkningen (Olsen 2024). Det er samtidig betydelige forskjeller mellom grupper når vi ser på innvandringsgrunn, botid og kjønn.
Hvordan defineres sysselsetting?
En person regnes som sysselsatt dersom personen utførte inntektsgivende arbeid av minst én times varighet i referanseuken, eller har et slikt arbeid, men var midlertidig fraværende på grunn av sykdom, ferie, lønnet permisjon eller lignende (Registerbasert sysselsettingsstatistikk, SSB).
Blant arbeidsinnvandrere ligger sysselsettingsandelen omtrent på nivå med resten av befolkningen. I motsetning til for andre innvandrere påvirker ikke botiden denne andelen (SSB 2023m). For flyktninger og deres familiegjenforente tar det ofte lengre tid å komme seg ut i arbeid. Flesteparten i denne gruppen deltar i introduksjonsprogrammet de første årene, og det kan ta tid å opparbeide seg relevant kompetanse.
Figur 4.1. viser utviklingen i sysselsetting for innvandrere og øvrig befolkning siden 2015. Disse forskjellene var relativt stabile frem til utbruddet av covid-19-pandemien i 2020. Smitteverntiltakene i forbindelse med pandemien fikk store konsekvenser for sosial og økonomisk aktivitet. Noen innvandrergrupper ble hardere rammet enn resten av befolkningen, både gjennom høyere smittetall og sykehusinnleggelser, men også i arbeidsmarkedet (Indseth mfl. 2021; NOU 2022).
Fra og med 2022, som følge av svært høye ankomster av ukrainske flyktninger, ser vi en tydelig nedgang i sysselsettingen blant innvandrere med kort botid i Norge. Andelen i arbeid blant dem med botid på under fire år falt fra 62 prosent i 2021 til 52 prosent i 2023.
Til tross for denne nedgangen hadde innvandrere i snitt høyere sysselsettingsnivå i 2023 enn i 2015. Med andre ord har forskjellen i andel sysselsatte totalt, mellom innvandrere og øvrig befolkning, blitt mindre i denne perioden. Innvandrere fra Afrika hatt høyest vekst i andel sysselsatte, fra en andel på 44 prosent i 2015 til 62 prosent i 2023. Innvandrere fra Eritrea har hatt størst vekst, på 34 prosentpoeng i samme periode (SSB 2024an).
Figur 4.1. Sysselsatte, etter alder, botid og innvandrerbakgrunn. Prosent (SSB 2024b, 2024an).
En større andel innvandrermenn er i arbeid enn innvandrerkvinner. I 2023 var 72 prosent innvandrermenn og 64 prosent innvandrerkvinner registrert sysselsatt (SSB 2024am). Særlig innvandrerkvinner fra landgruppe 2 har lav sysselsettingsgrad, som vist i figur 4.2. Videre viser figuren at kjønnsforskjellene i sysselsetting er størst for nyankomne innvandrere, det vil si de som har vært bosatt i Norge under 4 år. Disse forskjellene jevner seg ut med botid i Norge. For innvandrere fra landgruppe 1 som har vært bosatt i Norge i 7 år eller mer, er det tilnærmet lik andel sysselsatte menn og kvinner.
Figur 4.2. Sysselsatte innvandrere (20–66 år) etter botid, landbakgrunn og kjønn. 2023. Prosent (SSB 2024an).
Forskning peker på flere årsaker til lavere arbeidsmarkedsdeltakelse blant innvandrerkvinner. Det kan være lite formell kompetanse, lave norskferdigheter, dårlig helse og diskriminering (Umblijs 2020). Dessuten har det å stifte familie en mer negativ effekt på tilknytning til arbeidsmarkedet for innvandrerkvinner enn for kvinner uten innvandrerbakgrunn. En studie av innvandrerkvinners arbeidstilknytning viser at denne sammenhengen er sterkere i mer religiøse innvandrermiljøer, selv om de har innvandret til land som fremmer likestilt arbeidsliv (Kanas og Müller 2021). Innvandrerkvinner fra noen land har også høyere sannsynlighet for å være lenger hjemme med barna enn kvinner i resten av befolkningen (Umblijs 2020).
Figur 4.3 sammenligner andelen i arbeidsstyrken blant menn og kvinner i alderen 25–44 år i ulike familiefaser. Innvandrerkvinner i småbarnsfamilier, det vil si familier der det yngste barnet er under 6 år, skiller seg klart ut med lavest andel som enten har eller søker inntektsgivende arbeid.
Figur 4.3. Andeler i arbeidsstyrken etter kjønn, innvandringskategori og familietype blant personer 25–44 år. 2022. Prosent (SSB 2024ar).
Sysselsetting – norskfødte med innvandrerforeldre
Små kjønnsforskjeller blant norskfødte med innvandrerforeldre
Som vist tidligere i rapporten er de fleste norskfødte med innvandrerforeldre relativt unge – syv av ti er under 18 år. Det er likevel interessant å følge med på deres arbeidstilknytning sammenlignet med innvandrere og den øvrige befolkningen, særlig i lys av den relativt store andelen norskfødte med innvandrerforeldre som tar høyere utdanning.
Flere studier viser at norskfødte med innvandrerforeldre i gjennomsnitt gjør det bedre på arbeidsmarkedet enn sine foreldre, men dårligere enn den øvrige befolkningen. Samtidig finner man markante forskjeller innad i denne gruppen, og disse henger ofte sammen med bakgrunnsfaktorer som kjønn, foreldrenes landbakgrunn og utdanningsnivå (Hermansen 2016; Umblijs 2020).
I 2023 var 75 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre mellom 20 og 66 år sysselsatte, mot 68 prosent av innvandrere. I befolkningen uten innvandrerbakgrunn var 80 prosent i arbeid (SSB 2024ao). Forskjellene i sysselsettingen mellom norskfødte med innvandrerforeldre og den øvrige befolkningen er marginalt større i 2023 enn de var i 2022. Hovedtrenden siden 2015 er likevel at forskjellene i sysselsetting mellom disse gruppene har sunket, med unntak av pandemiåret 2020.
Vi ser små kjønnsforskjeller i sysselsetting blant norskfødte med innvandrerforeldre og den øvrige befolkningen, og andelen i arbeid er høyere blant kvinner enn blant menn i denne gruppen. I 2023 var 74 prosent av norskfødte menn med innvandrerforeldre sysselsatt, mens tilsvarende andel for norskfødte kvinner med innvandrerforeldre lå på 76 prosent. Fordelt etter foreldrenes landbakgrunn var andelen i arbeid lavest blant norskfødte menn med bakgrunn fra afrikanske land. Litt under to av tre i denne gruppen var sysselsatt i 2022 (SSB 2024ao).
Figur 4.4. Sysselsettingsandel blant norskfødte med innvandrerforeldre, etter kjønn og foreldrenes landbakgrunn. 2023. Prosent (SSB 2024ao).
De siste årene har flere studier kartlagt mulige årsaker til at norskfødte med innvandrerforeldre både har høyere arbeidsmarkedsdeltakelse og mindre kjønnsforskjeller i deltakelse enn innvandrere (Egge-Hoveid og Sandnes 2015; Hermansen 2017; Midtbøen og Nadim 2022; Olsen og Bye 2023). Høyt utdanningsnivå både blant kvinner og menn i denne gruppen trekkes frem som en viktig forklaring. Andre faktorer som kan ha bidratt til utjevning av forskjeller i sysselsetting, er den norske enhetsskolen, med høy grad av standardisering og lite variasjon i kvalitet og læringsinnhold mellom skoler, samt gratis høyere utdanning. I tillegg både oppfordrer og tilrettelegger ordninger som betalt foreldrepermisjon og subsidierte barnehageplasser for sysselsetting blant både menn og kvinner (Kitterød og Nadim 2020; Midtbøen og Nadim 2022). Dessuten viser studier at norskfødte med innvandrerforeldre i større grad ser ut til å tilpasse seg norske likestilte kjønnsnormer ved fordeling av arbeid og omsorg (Birkelund mfl. 2014; Kirkeberg mfl. 2019; Kitterød og Nadim 2020; Lund 2024; Nadim og Midtbøen 2023).
Arbeidstid
Fire av ti innvandrerkvinner jobber deltid
Innvandrere jobber relativt oftere deltid enn den øvrige befolkningen. I 2023 var 26 prosent av innvandrere ansatt i deltidsstillinger, mot 21 prosent i den øvrige befolkningen. Siden 2015 har andelen deltidsansatte gått ned (Dzamarija 2022) i begge gruppene, og det er blitt mindre forskjeller i andelen deltidsansatte mellom innvandrere og den øvrige befolkningen i denne perioden. I 2015 jobbet 34 prosent av innvandrere deltid, mens tilsvarende andel i øvrig befolkning lå på 28 prosent (SSB 2024aq, 2024b).
Generelt er kvinner overrepresentert blant de deltidsansatte. I 2023 var andelen deltidsansatte omtrent dobbelt så høy for kvinner som for menn, for ansatte både med og uten innvandrerbakgrunn. Den høyeste andelen deltidsansatte finner vi blant innvandrerkvinner (36 prosent). Blant kvinner uten innvandrerbakgrunn jobber 30 prosent deltid. Blant menn er 17 prosent med innvandrerbakgrunn og 14 prosent uten innvandrerbakgrunn deltidsansatt (SSB 2024b, 2024aq).
Figur 4.5. Fordeling etter stillingsprosent, sysselsatte innvandrere etter landbakgrunn. 2023. Prosent (SSB 2024aq).
Som vist i figur 4.5 varierer stillingsprosenten blant innvandrere også med landbakgrunn. Deltidsarbeid er relativt vanligere blant innvandrere fra Afrika, Asia og Latin-Amerika, mens innvandrere fra europeiske land, Nord-Amerika og Oseania har en lavere andel deltidsansatte enn den øvrige befolkningen. Forskjellene i andelen deltidsansatte mellom innvandrere fra ulike verdensregioner må ses i lys av hvilke yrker de jobber i. Innvandrere fra Afrika og Asia er overrepresentert i yrkesgrupper der deltidsarbeid er utbredt, slik som renhold og salgs- og serviceyrker (Pettersen 2024).
Tall fra arbeidskraftsundersøkelsen viser at innvandrere oftere jobber ufrivillig deltid. Flere i innvandrerbefolkningen enn i resten av befolkningen oppgir at de må jobbe deltid fordi de ikke finner en heltidsjobb, og at de ønsker lenger arbeidstid (Lien 2022).
Arbeidsmiljø
Dårligere arbeidsmiljø og mer usikker arbeidshverdag
Sysselsettingsandel og stillingsprosent er viktige indikatorer på arbeidslivsintegrering, men de forteller oss lite om hvordan innvandrere opplever sin arbeidshverdag, hvilke muligheter og barrierer de møter, og hvorvidt deres tilknytning til arbeid er stabil og varig. Andre sentrale aspekter som kan belyse innvandreres situasjon på arbeidsmarkedet, er arbeidsforhold, arbeidsmiljø, lønnsutvikling og karrieremuligheter.
Forskning og statistikk tilgjengelig per i dag peker på at innvandrere er overrepresentert i yrker med mer fysisk belastende arbeidsoppgaver, at de opplever i større grad jobbrelaterte helseproblemer, og at de har en mer usikker tilknytning til arbeidslivet. Forskning viser også at innvandrere opplever flere stressfaktorer i arbeidsmiljøet – som diskriminering, trakassering, trusler på grunn av etnisk bakgrunn og mangel på sosial støtte (Akay og Ahmadi 2022). Arbeidsskader er også mer utbredt blant innvandrere (Sterud mfl. 2018).
Tall fra SSBs levekårsundersøkelse indikerer at innvandrere oftere er utsatt for dårlig arbeidsmiljø enn resten av befolkningen. Dette gjelder i størst grad innvandrere fra landgruppe 2, der over halvparten opplever ukentlig eller oftere å være fysisk eller psykisk utmattet etter jobb.
Nesten tre av ti innvandrere i landgruppe 2 opplever også at de står i fare for å miste jobben, mot drøyt én av ti i befolkningen ellers (SSB, bestilling). En studie fra 2018 viser at innvandrere er dobbelt så utsatt for å miste jobben (i privat sektor) som personer uten innvandrerbakgrunn. Å miste jobben gir særlig negative utslag for innvandrere fra landgruppe 2 med tanke på fremtidige jobbutsikter og lønnsutvikling. Forskerne finner ingen åpenbar forklaring på denne sammenhengen, men de trekker frem at begrensede språkferdigheter kan påvirke mulighetene til å sikre seg ny jobb i større grad enn manglende utdanning eller ansiennitet (Bratsberg, Raaum og Røed 2018).
Figur 4.6. Utvalgte arbeidsmiljøindikatorer, etter todelt landbakgrunn. 2022. Prosent (SSB, bestilling).
Hva menes med overkvalifisering?
Formell overkvalifisering vil si personer som har fullført høyskole- og universitetsutdanning, men med ansettelse i yrker som ikke krever høyere utdanning (Villund 2014).
Innvandrere opplever også dårligere muligheter til å bruke sin utdanning og arbeidserfaring på arbeidsplassen enn norskfødte og øvrig befolkning, og de er i større grad overkvalifisert for jobbene de er ansatt i. Dette gjelder uavhengig av landgruppe, men andelen overkvalifiserte går ned med botid (Larsen, Rogne og Birkelund 2018). I 2021 jobbet fire av ti innvandrere i yrker med lavere krav til kompetanse enn det utdanningen deres tilsier. I resten av befolkningen var 14 prosent overkvalifisert. Disse forskjellene har vært omtrent uendret siden 2015 (Edelmann og Villund 2022).
Innvandreres arbeidshverda1g er også i større grad preget av midlertidighet enn arbeidshverdagen til resten av befolkningen. Ved utgangen av 2023 var 13,8 prosent av innvandrere i alderen 20–66 år ansatt i midlertidige stillinger, mot 9 prosent i den øvrige befolkningen. Innvandrere fra afrikanske land er særlig overrepresentert blant midlertidig ansatte. 22 prosent fra denne landgruppen jobbet i midlertidige stillinger i 2023 (SSB 2024b, 2024j). Dette henger sammen med at mange innvandrere fra Afrika jobber innenfor helse- og sosialtjenester – som er en av næringene med størst andel midlertidige stillinger (Taha 2023). Nordiske innvandrere har den laveste andelen midlertidig ansatte blant alle innvandrere, en andel på 8 prosent (SSB 2024b, 2024j).
Forskning tyder på at forskjellene i arbeidssituasjon mellom innvandrere og ansatte uten innvandrerbakgrunn varierer etter yrke. I lovregulerte yrker innen helse, jus, økonomi, skole og offentlig administrasjon, og i bransjer med høy andel fagorganiserte, er forskjellene færre. For eksempel har innvandrere i profesjonsyrker som lege, tannlege, sykepleier og lærer betydelig mindre risiko for å bli utsatt for lønnsdiskriminering enn innvandrere i andre yrker (Drange og Helland 2018). En forklaring er at en begrenset tilgang på arbeidskraft i enkelte bransjer sterkt reduserer arbeidsgivers anledning til å diskriminere. Forskning tyder på at utdanning som leder til et yrke innen helsesektoren, gir innvandrere et arbeidsmarkedsvern, som innebærer mindre forskjeller i lønn mellom personer med og personer uten innvandrerbakgrunn (Drange 2016). Samtidig, kan ikke alt av forskjeller i arbeidsmiljø og arbeidsforhold forklares med yrke. Lønnsforskjeller eksisterer mellom ansatte med og uten innvandrerbakgrunn som ellers er like med hensyn til en lang rekke kjennetegn, som utdanning, kjønn, alder og karriereforløp. Forskjellene forekommer innenfor samme næring, yrke, og også innad i enkeltvirksomheter (Fedoryshyn og Falch-Monsen 2024; Kolsrud mfl. 2016).
Sykefravær
Sykefravær øker mer med alder blant innvandrere
Norge har et høyere nivå av sykefravær og mer utbredt langvarig sykefravær enn flere andre europeiske land (Lien 2019; Ugreninov 2023). I gjennomsnitt har innvandrere noe høyere legemeldt sykefravær enn befolkningen ellers. I 1. kvartal 2024 hadde 6,7 prosent av innvandrere legemeldt fravær fra arbeid, mot 5,5 prosent av hele befolkningen (SSB 2022c, 2024p).
Bak gjennomsnittstallene er det imidlertid variasjon når man ser på ulike innvandrergrupper. Kvinner, både med og uten innvandrerbakgrunn, har høyere sykefravær enn menn. I tillegg øker sykefraværet med alder raskere blant innvandrere enn i resten av befolkningen (Bruer-Skarsbø 2020). Innvandrere fra nye EU-land og Latin-Amerika og Kariba har høyest sykefravær blant dem mellom 60 og 66 år, på henholdsvis tolv og elleve prosent (SSB 2022c, 2024e).
Figur 4.7. Legemeldt sykefravær blant innvandrere og hele befolkningen, etter alder og landbakgrunn. 1. kvartal 2024. Prosent (SSB 2022c, 2024e).
Det er også forskjeller i sykefraværsprosent for innvandrere fra ulike landgrupper. Høyest legemeldt sykefravær finner man blant innvandrere fra de nye EU-landene (7,4 prosent), mens innvandrere fra Nord-Amerika har det laveste sykefraværet (4,3 prosent) (SSB 2024at) (figur 4.7).
Figur 4.8. Legemeldt sykefravær blant innvandrere, etter landbakgrunn. 1. kvartal 2024. Prosent (SSB 2024at).
Legemeldt sykefravær varierer også med hvilke yrker innvandrere jobber i. Ikke overraskende er sykefraværsprosenten høyere i jobber der arbeidstakere i større grad utsettes for helseskadelig arbeidsmiljø og fysisk krevende arbeid. Dette er for eksempel yrker innen renhold, salg og transport (Hansen mfl. 2014). Hjelpepleiere, arbeidere i prosessindustri og ansatte i salgs- og serviceyrker har også høyere sykefravær (Bruer-Skarsbø 2020).
Forskningslitteraturen peker på flere årsaker til forskjeller i sykefravær mellom innvandrere og resten av befolkningen. På den ene siden er innvandrere, særlig fra landgruppe 2, overrepresentert i jobber med mer fysisk belastende arbeidsoppgaver, mer usikker tilknytning til arbeidslivet eller dårligere arbeidsmiljø (With 2019). Dette kan gå ut over helsen og øke sykefraværet. På den andre siden har noen innvandrergrupper bedre helse enn befolkningen ellers når de kommer til Norge. Dette fenomenet betegnes som «den sunne innvandrer»-effekten, og kan forklares med at det ofte er de friskeste og mest ressurssterke personene som velger å flytte til et annet land (Dzamarija 2022; Ichou og Wallace 2019).
Arbeidsledighet
Arbeidsledigheten varer lenger blant innvandrere
Hva betyr det å være arbeidsledig?
NAVs statistikk over «helt ledige» omfatter personer som har stått utenfor inntektsgivende arbeid de siste to ukene, og som søker og er tilgjengelige for arbeid. Det å være arbeidsledig innebærer dermed at personen aktivt søker arbeid og er disponibel for å begynne i arbeid, men ikke har fått jobbtilbud.
Arbeidsledigheten blant innvandrere er nesten fem ganger så høy som i den øvrige befolkningen. I begge gruppene er arbeidsledigheten høyest blant de mellom 25 og 29 år. I mai 2024 lå andelen arbeidsledige på 5,1 prosent blant innvandrere, mens tilsvarende andel i resten av befolkningen utgjorde 1,1 prosent. Menn har høyere arbeidsledighetsrate enn kvinner, både i innvandrerbefolkningen og i den øvrige befolkningen. Særlig innvandrere fra land i Afrika er overrepresentert blant arbeidsledige innvandrere. 6,7 prosent med bakgrunn fra denne verdensdelen er registrert arbeidsledige. Fordelt etter alder er arbeidsledigheten høyest blant de mellom 25 og 29 år, og dette gjelder personer både med og uten innvandrerbakgrunn (NAV 2024).
Figur 4.9. Registrerte helt ledige i andel av arbeidsstyrken. 2019–2024. Prosent. (NAV 2024; SSB 2020).
* Før 2021 ble statistikken over registrerte helt ledige utarbeidet og publisert av SSB. Fra og med 2021 overtok NAV ansvaret for å publisere denne statistikken. På grunn av dette er tallene før og etter 2021 ikke direkte sammenlignbare.
Figur 4.9 viser at differansen mellom arbeidsledighet mellom personer med og uten innvandrerbakgrunn var særlig stor i pandemiåret 2020. Siden andre kvartal 2021 har forskjellene mellom gruppene blitt redusert, men økte igjen i starten av 2024.
Sammenlignet med resten av befolkningen har innvandrere også høyere sannsynlighet for å være langtidsledige, som vil si å være arbeidsledige i minst et halvt år i strekk. I 2024 var 30 prosent av arbeidsledige innvandrere langtidsledige, mot 26 prosent av arbeidsledige i befolkningen for øvrig (NAV 2024). Arbeidsledighetens varighet er en indikasjon på i hvor stor grad ulike grupper møter barrierer for overgang til arbeid. Jo lenger en person har vært arbeidsledig, desto lavere er sannsynligheten for å bli sysselsatt, og sannsynligheten for overgang til helserelaterte ytelser stiger. Disse negative konsekvensene av langvarig arbeidsledighet er i større grad gjeldende for innvandrere enn i øvrig befolkning (Kann, Dokken og Yin 2019).
NEET
Unge innvandrere er mer utsatt for utenforskap
Unge som faller utenfor arbeid, utdanning eller arbeidsrettede tiltak, kalles ofte NEET (en forkortelse for «Not in Employment, Education or Training»). Dette er en heterogen gruppe sammensatt av ungdom i ulike livssituasjoner. Noen faller inn under betegnelsen fordi de velger å ta et friår etter fullført utdanning. Andre kan oppleve mer langvarige perioder med utenforskap selv om de ønsker å delta i arbeid eller utdanning, for eksempel på grunn av arbeidsledighet eller uførhet. Langvarig utenforskap henger også sammen med svakere arbeidstilknytning og dårligere inntektsutvikling senere i livet (Normann og Hetland 2021).
I 2023 sto 7,5 prosent av alle unge i Norge i alderen under 30 år utenfor arbeid, utdanning eller arbeidsrettede tiltak (OECD 2023).
Andelen unge i aldersgruppen 15–29 år som totalt sett er i NEET-kategoriene, lå i Norge i 2022 på mellom 7 og 11 prosent, avhengig av hvilke tall og datakilder man tar utgangspunkt i. I registerdata er denne andelen høyere enn i utvalgsundersøkelser, som Arbeidskraftundersøkelsen (AKU). AKU fanger i større grad opp de som er i uformell utdanning, og i mindre grad de som står langt fra arbeidslivet, og som ikke nås gjennom spørreundersøkelser. Registerdata kan ha med personer som er registrert i Folkeregisteret, men ikke med aktivitet, som i realiteten kan oppholde seg i utlandet eller være i mer uformelle opplæringsaktiviteter eller lignende.
Dette er en lavere andel enn gjennomsnittet for andre OECD-land, som i 2023 lå på 14,7 prosent (OECD 2023). Unge innvandrere har imidlertid større sannsynlighet for å havne i NEET-gruppen enn unge i befolkningen ellers, og de opplever oftere langvarig utenforskap. Tall fra SSB viser at 20,9 prosent av unge innvandrere var utenfor arbeid, utdanning eller opplæring i 2022, mot 7,5 prosent unge i befolkningen ellers (SSB 2024d).
OECD kombinerer tall fra både AKU og registerdata i sine fremstillinger. Dette påvirker resultatene, og tallene skiller seg derfor fra SSBs tall i denne rapporten (registerdata).
Dermed er andelen unge innvandrere i NEET-gruppen høyere i Norge enn i andre europeiske land
Dette kan delvis forklares med at Norge har en høyere andel innvandrere som bare har utdanning på grunnskolenivå. Lavt utdanningsnivå og frafall fra videregående opplæring er den største risikofaktoren for å havne utenfor arbeid og utdanning for unge i Norge (OECD/EU 2018). Andre potensielle risikofaktorer inkluderer demografiske kjennetegn, foreldrenes sosioøkonomiske bakgrunn og fysisk og psykisk helse (Fyhn, Radlick og Sveinsdottir 2021).
Figur 4.10. NEET-andel blant unge i alderen 15–29 år. 2008–2022. Prosent (SSB 2024d).
Figur 4.10 viser at andelen unge utenfor arbeid og utdanning har gått ned blant innvandrere siden 2015, mens andelen i befolkningen ellers har endret seg lite. Med andre ord ser man en nedgang i forskjeller over tid mellom innvandrere og resten av befolkningen når det gjelder andelen unge i NEET-gruppen. Selv om forskjellene er redusert, er det fortsatt store forskjeller i NEET-andel mellom innvandrere og øvrig befolkning.