Økonomi og levekår

En trygg økonomisk situasjon, gode levekår og boforhold er avgjørende for å sikre god integrering. Gode boforhold, som det å eie egen bolig eller bo romslig, henger for eksempel sammen med mer aktiv deltakelse i lokal frivillighet og fritidsaktiviteter, samt bedre helse (OECD/EU, 2023). Store forskjeller i inntekt og levekår mellom personer med og uten innvandrerbakgrunn, kan på sin side øke risikoen for marginalisering og hindre innvandreres deltakelse på ulike samfunnsarenaer.

I et integreringsperspektiv er samspillet mellom helse, arbeidsdeltakelse, utdanningsmuligheter og deltakelse på andre samfunnsarenaer viktig. God helse øker mulighetene for arbeidsdeltakelse, som er en av grunnsteinene for vellykket integrering. Arbeidsplassen er ofte en arena for å oppleve anerkjennelse og mestring, som igjen kan ha positiv innvirkning på helsen. På den andre siden gir integreringsbarrierer, for eksempel lave norskferdigheter eller svak tilhørighet til samfunnet, en økt risiko for helseutfordringer.

Inntekt

Nedgang i inntektsulikhet i 2021

Innvandrere har i gjennomsnitt lavere inntekt enn befolkningen som helhet. I 2021 utgjorde medianinntekten for innvandrere ca. 335 000 kroner, mot 424 000 kroner i befolkningen som helhet. Inntektsforskjellene mellom innvandrere og hele befolkningen var dermed ca. 90 000 kroner, som er en svak nedgang sammenliknet med 2020 (SSB, 2021c).

Samtidig varierer inntektsnivået innad i innvandrerbefolkningen med innvandringsgrunn og botid. I figur 5.1 er medianinntekt i ulike innvandrergrupper vist som andel av hele befolkningens medianinntekt. I 2021 hadde flyktninger en medianinntekt på 274 000 kroner. Dette utgjør 65 prosent av den norske befolkningens medianinntekt. Inntekten til nyankomne flyktninger som har bodd i Norge i under 3 år er særlig lav. I 2021 lå inntekten i denne gruppen på 184 7000 kroner, som er under halvparten av befolkningens medianinntekt.

Arbeidsinnvandrere skiller seg ut med høyest medianinntekt blant innvandrere, men de har noe lavere medianinntekt enn majoritetsbefolkningen. Dette til tross for at sysselsettingsandelen blant arbeidsinnvandrere og majoritetsbefolkningen er like høy.

Figur 5.1 Median inntekt for innvandrere som andel av hele befolkningens median inntekt, etter innvandringsgrunn (SSB, 2021c)

Figur 5.1 viser en svak nedgang i inntektsulikhet mellom innvandrere og resten av befolkningen i perioden 2015-2021. I påvente av nye tall fra SSB er det samtidig viktig å ta forbehold om at årene 2022 og 2023 har vært preget av usikkerhet i norsk økonomi, med blant annet renteøkninger og prisvekst på varer og tjenester. Hvilke konsekvenser dette har for inntektsutviklingen til ulike innvandrergrupper vil derfor være særlig interessant å følge med på fremover.

Vedvarende lavinntekt

Innvandrere opplever oftere økonomiske vansker

I perioden 2019-2021 bodde 26 prosent av alle innvandrere i husholdninger med vedvarende lavinntekt, mot 7 prosent i den øvrige befolkningen. Andelen er særlig høy blant innvandrere fra landgruppe 2. Hver tredje innvandrer i denne gruppen bodde i en husholdning med vedvarende lavinntekt i nevnte periode. Tilsvarende andel blant innvandrere fra landgruppe 1 lå på 18 prosent (IMDi, 2021).

Hvordan måles vedvarende lavinntekt?
Med lavinntekt menes inntekt (etter skatt og justert for husholdningsstørrelse) under 60 prosent av den nasjonale medianinntekten. Vedvarende lavinntekt vil si å ha en lavinntekt over en periode på 3 år (Epland & Normann, 2021). Lavinntekt og vedvarende lavinntekt benyttes ofte som indikatorer på fattigdom.

Innvandrere opplever oftere utfordringer i økonomiske situasjon sammenliknet med den øvrige befolkningen. Andelen som oppgir at de ikke har råd til bil, ferie eller fritidsaktiviteter er omtrent tre ganger så høy blant innvandrere som i befolkningen ellers.

Figur 5.2 Opplevde utfordringer med økonomi, etter landbakgrunn. 2022 (SSB, 2022d)

Sannsynligheten for å oppleve økonomiske vansker er høyest blant innvandrere fra landgruppe 2. Der svarer hver femte person at det er vanskelig eller svært vanskelig å få endene til å møtes. I den øvrige befolkningen opplever kun 4 prosent det samme (figur 5.2). Det er videre om lag 46 prosent i landgruppe 2 som ikke vil klare en uforutsett utgift, tilsvarende 17 prosent i øvrig befolkning.

Barn i vedvarende lavinntekt

Færre barn i vedvarende lavinntekt i 2021

I 2021 ble det for første gang på ti år registrert en liten nedgang i antall barn som vokser opp i vedvarende lavinntekt. Om lag 110 700 barn bodde i husholdninger med vedvarende lavinntekt i 2021, mot 115 000 året før. Denne positive utviklingen ble observert både blant barn med og uten innvandrerbakgrunn (figur 5.3). Likevel er barn med innvandrerbakgrunn fortsatt sterkt overrepresentert blant barn som vokser opp i vedvarende lavinntekt. I 2021 hadde seks av ti barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt innvandrerbakgrunn. Årene 2022 og 2023 har vært preget av usikkerhet knyttet til utviklingen i norsk økonomi. Per i dag mangler det kunnskapsgrunnlag om hvilke konsekvenser dette har hatt for antall barn i vedvarende lavinntekt.

Figur 5.3 Barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt, antall og andel med innvandrerbakgrunn (Epland & Normann, 2023)

Sannsynligheten for å vokse opp i familier med vedvarende lavinntekt varierer betydelig etter barnefamilienes landbakgrunn. For eksempel bodde to av tre barn med bakgrunn fra Syria og Somalia i lavinntektsfamilier i 2021. Samtidig gjaldt dette under 10ti prosent av barn i familier med bakgrunn fra India eller Bosnia-Hercegovina (SSB, 2021b).

Husholdningsstørrelse og -sammensetning henger tett sammen med vedvarende lavinntekt i barnefamilier og kan være med på å forklare forskjeller etter landbakgrunn. Vi ser at barn med innvandrerbakgrunn noe hyppigere enn andre barn bor sammen med en enslig forsørger. I tillegg bor barn med innvandrerbakgrunn oftere i store husholdninger. Antall yrkesaktive i husholdningen og botid er andre faktorer som har betydning for familiens inntektsnivå (Epland & Normann, 2021).

En studie gjort av barn i lavinntektshusholdninger over en periode på 9ni år, gir et forsterket bilde av at barnefamilier med innvandrerbakgrunn er kraftig overrepresentert blant de som har den vanskeligste økonomiske situasjonen (Normann, 2021). Inntektsmobiliteten er også klart mindre i denne gruppen enn i resten av befolkningen. Generelt vil barn som vokser opp i lavinntektshusholdninger både ha lavere karakterer i grunnskolen, samt mindre sannsynlighet for å fullføre videregående skole, ta høyere utdanning og bli sysselsatt i voksen alder (Ekren & Grendal, 2021).

Norskfødte med innvandrerforeldre som vokser opp i lavinntekt har høyere grad av gjennomføring i utdanning og deltakelse i arbeid sammenliknet med innvandrere og personer uten innvandrerbakgrunn i samme situasjon. Det kan dermed se ut til at norskfødte med innvandrerforeldre i mindre grad blir påvirket av å vokse opp i en lavinntektshusholdning (Ekren & Grendal, 2021). Dette tyder igjen på høy utdannings- og inntektsmobilitet i denne gruppen, som flere studier tidligere har beskrevet (Hermansen, 2016; Kirkeberg et al., 2019).

Eierstatus for bolig

Vanligere å leie bolig blant innvandrere

Mens nesten ni av ti i den øvrige befolkningen eier boligen de bor i, er det vanligere blant innvandrere å leie. I 2022 bodde 38 prosent av innvandrere fra landgruppe 1 og 42 prosent fra landgruppe 2 i leid bolig. Forskjellene har vært tilnærmet uendret siden 2015.
Innvandreres personlige økonomi, innvandringsgrunn, planer om fremtidig etablering i Norge eller forhold på det lokale boligmarkedet styrer ofte om en leier eller eier bolig. Etablering på boligmarkedet krever et høyt inntektsnivå, og innvandrere er overrepresentert i husholdninger med lav inntekt. Innvandrere med lengst botid i Norge har i gjennomsnitt høyere inntekt enn de med kortere botid. Dette kan være med på å forklare at andelen som eier bolig stiger med botid (Normann, 2017). Tidligere studier viser også at arbeidsinnvandrere har høyere sannsynlighet for å leie enn å kjøpe bolig, og at dette kommer av usikkerhet med tanke på hvor lenge de blir i Norge (Ødegård & Andersen, 2021).⁶

Figur 5.4 Andel som leier bolig, etter innvandrerbakgrunn og bosted. 2022 (SSB, 2022o)

Regionale forskjeller i boligmarkedet påvirker også andelen som leier bolig. I store byer som Oslo, Bergen eller Trondheim er det vanskeligere å komme seg inn på boligmarkedet. Det er derfor ikke overraskende at relativt flere i disse kommunene leier bolig, både blant innvandrere og i befolkningen ellers. I Oslo kommune er 43 prosent av innvandrere og 21 prosent i resten av befolkningen leietakere (SSB, 2022o).

Boforhold

Hver femte innvandrer bor trangt

Innvandrere bor generelt trangere enn resten av befolkningen. Men som med andre forhold ser vi også stor variasjon mellom ulike innvandrergrupper i trangboddhet. I 2022 var andelen innvandrere som bodde trangt 15 prosent blant innvandrere i landgruppe 1, og hele 28 prosent blant innvandrere i landgruppe 2. I den øvrige befolkningen var andelen trangbodde langt færre (8 prosent). Figur 5.5 viser i tillegg at det har vært en svak reduksjon i forskjellene i trangboddhet siden 2015.

Figur 5.5 Andel trangbodde, etter innvandrerbakgrunn (SSB, 2022q)

Andelen som bor trangt er høyere blant flyktninger og familiegjenforente, og lavere blant arbeidsinnvandrere og innvandrere fra nordiske land. Det betyr at trangboddhet henger sammen med innvandringsgrunn. Samtidig henger det å bo trangt sammen med husholdningsstørrelse, alder, inntekt og delvis med botid i Norge (Arnesen, 2020; Dzamarija, 2022).

Ser vi videre på bygningstyper, er det en lavere andel innvandrere som bor i eneboliger sammenliknet med den øvrige befolkningen. Dette gjelder spesielt innvandrere fra landgruppe 2. 31 prosent i denne gruppen bodde i enebolig i 2022, mot 48 prosent av innvandrere i landgruppe 1. I den øvrige befolkningen bodde 58 prosent i eneboliger dette året. Til gjengjeld var andelen som bodde i boligblokker dobbelt så høy blant innvandrere i landgruppe 2 som i den øvrige befolkningen (37 mot 19 prosent). I landgruppe 1 bodde 24 prosent i boligblokker (SSB, 2022p).

Helse

Psykiske plager vanligst blant flyktninger

Det er store forskjeller når det gjelder helse i ulike innvandrergrupper. Man finner større variasjon i helsetilstand mellom ulike innvandrergrupper enn mellom innvandrere samlet og befolkningen ellers. I tillegg til variasjon mellom innvandrere med ulik landbakgrunn, er det også betydelige kjønnsforskjeller. Helsetilstand varierer også med alder, innvandringsgrunn og botid i Norge. Ifølge Folkehelseinstituttet er flyktninger og eldre innvandrere spesielt utsatt for dårlig helse (Folkehelseinstituttet, 2022a).

Innvandrere har ofte bedre fysisk helse enn befolkningen ellers når de kommer til Norge. Dette fenomenet betegnes som «den sunne innvandrer»-effekten, og kan forklares med at det er ofte de friskeste og mest ressurssterke personene som velger å flytte til et annet land (Ichou & Wallace, 2019; Dzamarija, 2022). Helsen blant innvandrere forverres imidlertid med botid i Norge. Dette kan skyldes en rekke forhold både før og etter migrasjon, som sosioøkonomisk status, tilgang til helsetjenester, diskriminering eller fysisk og psykososialt arbeidsmiljø (Borsch et al., 2019).

Personer med innvandrerbakgrunn som har høy utdanning, er i arbeid og har god økonomi har også bedre fysisk og psykisk helse. Det er i tillegg en positiv sammenheng mellom god helse og sosial integrering. Opplevd diskriminering, dårlige norskkunnskaper og det å føle liten tilhørighet til både Norge og hjemlandet, er forbundet med dårligere psykisk helse og andre helseplager. For eksempel har innvandrere som har opplevd å bli forskjellsbehandlet på ulike arenaer dobbelt så stor sannsynlighet for å lide av psykiske plager sammenliknet med dem som ikke har opplevd diskriminering (Kjøllesdal et al., 2019; Folkehelseinstituttet, 2022a).

Innvandrere har generelt dårligere psykisk helse enn befolkningen ellers. Ifølge levekårsundersøkelsen i innvandrerbefolkningen (2016) var andelen som opplevde psykiske helseplager dobbelt så høy blant innvandrere enn i hele befolkningen, 12 mot 6 prosent. Flyktninger, både voksne og barn, hadde ofte mer psykiske plager enn andre innvandrergrupper. Dette kan være med på å forklare at de deltar i mindre grad i arbeid, utdanning eller på andre samfunnsarenaer (Harris et al., 2021; Folkehelseinstituttet, 2022a).

Studier fra ulike land finner at innvandrere – trolig noe overraskende – har lavere dødelighet enn befolkningen ellers. Også i Norge finner vi en signifikant lavere dødelighet, eller sannsynlighet for å dø, blant innvandrere i alderen 60-79 år enn i den øvrige befolkningen i samme alder (Dzamarija & Syse, 2016). Samtidig varierer dødeligheten mellom ulike innvandrergrupper, og den gjenspeiler forskjellene i innvandrerhelse beskrevet over. Blant annet ser det ut til at landbakgrunn, innvandringsgrunn og botid har noe å si for dødeligheten. Eldre innvandrere (60-79 år) som har kommet til Norge for arbeid eller utdanning har lavest dødelighet, mens flyktninger og nordiske innvandrere i samme aldersgruppe har den høyeste dødeligheten. Ingen innvandrergrupper nevnt over har likevel høyere dødelighet enn den øvrige befolkningen (Dzamarija, 2022).

Gjennomsnittlig bruk av helsetjenester, som fastlege eller legevakt, ligger på et lavere nivå blant innvandrere enn i befolkningen ellers. 64 prosent av innvandrere hadde minst en konsultasjon hos fastlegen i løpet av 2022, mot 74 prosent i befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Bruken av fastlege varierer samtidig betydelig med innvandreres landbakgrunn. Innvandrere fra land i Afrika, Asia etc. benytter seg oftere av fastlegetjenester enn andre innvandrergrupper som figur 5.6 viser. Andre faktorer som har betydning for antall fastlegebesøk er alder, kjønn og botid i Norge (Lunde & Texmon, 2013).

Figur 5.6 Konsultasjoner hos fastlegen, etter landbakgrunn. 2022 (SSB, 2022l)

Det er behov for mer kunnskap om i hvilken grad forskjellene beskrevet over oppstår på grunn av barrierer i tilgangen til helsetjenester blant innvandrere og deres norskfødte barn. Eksempler på slike barrierer kan være manglende informasjon om helse- og omsorgstjenester, språkbarrierer, utilstrekkelig mangfoldkompetanse blant de ansatte, samt opplevd diskriminering (Kumar, 2022).

Livskvalitet

5.7 Innvandrere fra Asia og Afrika har lavest livskvalitet

Livskvalitet er et omfattende begrep og dreier seg om subjektive oppfatninger om hvor tilfreds en er med egen livssituasjon og i hverdagen. Livskvalitet henger tett sammen med levekår og helse, og måles ved hjelp av en rekke indikatorer som tilfredshet med livet, mening og mestring, samt fravær av psykiske plager og negative følelser.

SSBs livskvalitetsundersøkelse viser at innvandrerbefolkningen som helhet omtrent har like høy egenrapportert livskvalitet som den øvrige befolkningen.⁷ 29 prosent av innvandrere oppga lav tilfredshet med livet i 2022, mot 28 prosent i den øvrige befolkningen. Samtidig viser undersøkelsen store forskjeller i opplevd livskvalitet mellom innvandrere fra ulike verdensregioner. Innvandrere fra Midtøsten, Sentral-Asia og Sør-Asia er minst tilfredse med livet. I denne gruppen hadde 37 prosent lav tilfredshet i 2022. Høyest livskvalitet finner vi blant innvandrere fra amerikanske og vesteuropeiske land, der bare 18 prosent er lite tilfredse med livet (Dalen & Larsson, 2022).

Figur 5.7 Andel med lav tilfredshet med livet, etter fødeland (verdensregion). 2022 (Dalen & Larsson, 2022)

I tillegg til landbakgrunn er faktorer som lav inntekt, arbeidsledighet og uførhet forbundet med dårligere livskvalitet. Dette gjelder både blant personer med og uten innvandrerbakgrunn. Unge og aleneboende er også blant gruppene som er mer utsatt for dårligere livskvalitet.

Figur 5.8 Andel personer med overvekt av negative følelser. Prosent (SSB, 2022aa)

Selv om undersøkelsen ikke viser markante forskjeller mellom innvandrere og den øvrige befolkningen når det gjelder livskvalitet, oppgir innvandrere oftere overvekt av negative følelser, som å være bekymret, engstelig, ensom eller stresset. Hos innvandrere har denne andelen økt fra 23 prosent i 2020 til 27 prosent i 2022. I den øvrige befolkningen økte denne andelen fra 17 prosent til 19 prosent i samme periode. Det er innvandrere fra landgruppe 2 som har høyest andel overvekt av negative følelser, etterfulgt av innvandrere fra landgruppe 1.

Helse og levekår blant ukrainske flyktninger

Halvparten av ukrainske flyktninger rapporterer om dårlig helse

De ukrainske flyktningene oppgir dårligere helse sammenliknet med befolkningen ellers. Om lag halvparten av ukrainske flyktninger i Norge vurderte sin helse som god eller veldig god i 2022, mot tre av fire i hele befolkningen. Eldre flyktninger i alderen 50 år og over opplever i større grad helseutfordringer sammenliknet med de under 50 år. Bare en av fire over 50 år vurderte at hadde god helse (Labberton et al., 2023).

Å oppleve psykiske plager som angst, uro, bekymringer, nervøsitet og håpløshet om fremtiden er tre ganger mer vanlig blant flyktningene fra Ukraina sammenliknet med befolkningen som helhet. De rapporterer også i større grad at de har langvarige fysiske eller psykiske helseutfordringer enn det som er tilfelle for den norske befolkningen. 58 prosent av de ukrainske flyktningene oppga at de hadde langvarige sykdommer, mens tilsvarende andel lå på 44 prosent i befolkningen ellers.

Figur 5.9 Selvopplevd helse blant ukrainske flyktninger og i hele befolkningen. 2022 (Labberton et al., 2023)

Når det gjelder informasjon om helsetjenester, svarer ni av ti at de har fått informasjon om helsetjenester i Norge, og at de vet hvordan de kan kontakte lege eller helsespesialist. Videre sier syv av ti de har fått helsetjenestene de har behov for. Andelen som ikke har fått tilstrekkelig tilgang til helsetjenester, eller som mangler informasjon om tjenestene, er høyest blant nyankomne ukrainske flyktninger. Personer som ankom i løpet av våren 2022, eller rett etter krigens utbrudd, opplever i størst grad god tilgang til informasjon og helsetjenester (Labberton et al., 2023). Dette kan tyde på at andelen som får informasjon om, og tilgang til, helsetjenestene øker med botid i Norge. En annen mulig årsak er at helsetilstanden til flyktningene som forlot landet i de tidlige fasene av krigen kan avvike fra de som har vært utsatt for konsekvensene av pågående krig over lengre tid.