Demografi

Hvor mange innvandrere er det i Norge?

Ved inngangen til 2023 var om lag 877 200 innvandrere bosatt i Norge. I tillegg bodde 213 800 norskfødte med innvandrerforeldre i landet. Til sammen utgjør disse to gruppene i dag 19,9 prosent av Norges befolkning, mot 18,5 prosent i 2021. Figur 2.1 viser hvordan flyktningbølgen fra Ukraina ga en historisk økning i antall innvandrere i Norge i 2022.

Figur 2.1. Innvandring, utvandring og nettoinnvandring til Norge. (SSB, 2023e)

Sammensetningen i innvandrerbefolkningen annerledes etter kjønn og alder sammenliknet med den øvrige befolkningen. Fire av fem innvandrere er i alderen 20-64 år, mot tre av fem i samme aldersgruppe i resten av befolkningen. Med andre ord er det relativt færre barn og eldre blant innvandrere sammenliknet med resten av befolkningen (SSB, 2023i, 2023m). I januar 2023 var 49 prosent av innvandrere kvinner og 51 prosent var menn. Det er en overvekt av menn blant innvandrere fra europeiske og afrikanske land, mens kvinner dominerer i innvandrergrupper fra Asia og Nord- og Sør-Amerika (SSB, 2023g).

Når det gjelder familie- og husholdningssammensetning, bor en høyere andel innvandrere alene, mens et flertall av den øvrige befolkningen bor i husholdninger bestående av to personer. Samtidig bor innvandrere oftere i store husholdninger på fem eller flere personer, og det er også vanligere at flere familier eller generasjoner bor i samme bolig (Steinkellner et al., 2023).

Norskfødte med innvandrerforeldre utgjør 3,9 prosent av befolkningen, som er en relativt liten andel av befolkningen (SSB, 2023e). Denne gruppen er likevel svært interessant i et integreringsperspektiv. Deres foreldre innvandret hovedsakelig som voksne personer. Fordi de selv er født og oppvokst i Norge, vil de ha andre forutsetninger for å klare seg i samfunnet sammenliknet med sine foreldre. Norskfødte barn har stort sett hatt hele sin oppvekst, og det meste av sin sosialisering, i Norge. Det betyr at deres oppvekst er preget av de samme institusjonelle rammene som oppveksten til barn uten innvandrerbakgrunn (Kirkeberg et al., 2019). Flertallet i denne gruppen er unge. Ved inngangen til 2023 var nesten tre av fire norskfødte med innvandrerforeldre under 18 år.

Innvandrere etter landbakgrunn

Halvparten av innvandrerne kommer fra europeiske land

I 2023 hadde om lag halvparten av innvandrere i Norge landbakgrunn fra nordiske eller andre europeiske land. 30 prosent av innvandrere kommer fra land i Asia, og 12 prosent fra land i Afrika. En relativt liten andel på 5 prosent kommer fra land i Nord-, Mellom- og Sør-Amerika, samt Oseania (SSB, 2023m).

Figur 2.2 viser hvordan sammensetningen av innvandrerbefolkningen etter landbakgrunn har endret seg i løpet av de siste 20 årene. Etter EU-utvidelsen i 2004 har andelen innvandrere fra EU-land i Øst-Europa økt betydelig. Ved starten av 2023 var 25 prosent av alle innvandrere i Norge fra et av disse landene, mot kun 6 prosent i 2003. Andelen innvandrere fra Norden har blitt mer enn halvert i samme periode, fra 18 til 8 prosent.

Figur 2.2 Innvandrere fordelt etter landbakgrunn (verdensregion). (SSB, 2023m)

Fordelt etter enkeltland, utgjør innvandrere fra Polen den største innvandrergruppen i Norge. Ved inngangen til 2023 bodde over 107 400 polske innvandrere i Norge. Den nest største innvandrergruppen er litauere med 42 500 personer. Den store tilveksten av ukrainske flyktninger i løpet av 2022, har ført til at personer med ukrainsk landbakgrunn har blitt den tredje største innvandrergruppen i Norge. I begynnelsen av 2023 bodde 36 800 ukrainere i landet, mot om lag 6 500 ukrainere bare ett år tidligere (Steinkellner, 2023). Andre land med store innvandrergrupper i Norge i 2023 er Sverige (36 200 personer), Syria (36 100 personer) og Somalia (27 800 personer) (SSB, 2023n).

Sammensetningen etter landbakgrunn varierer blant annet med den enkeltes alder. For eksempel har seks av ti eldre innvandrere (60 år og over) bakgrunn fra Europa, og tre av ti har bakgrunn fra Asia (Dzamarija, 2022).

De fleste i den relativt unge gruppen norskfødte med innvandrerforeldre har bakgrunn fra Asia (43 prosent). Om lag hver tredje person i denne gruppen har foreldre som har innvandret fra europeiske land, og hver femte har foreldre som kommer fra land i Afrika (SSB, 2023m). Fordelt etter enkeltland, er det flest norskfødte med innvandrerforeldre fra Pakistan, Polen, Somalia, Irak og Vietnam. En av tre norskfødte med innvandrerforeldre har bakgrunn fra et av disse fem landene.

Bosettingsmønster

Tendenser til desentralisering

Som figur 2.3 viser, bodde tre av ti innvandrere i en av de syv mest sentrale kommunene i landet i 2023. Ser man på befolkningen som helhet, er tilsvarende andel to av ti. Dermed er det flere innvandrere som bor sentralt sammenliknet med den øvrige befolkningen.

Hvordan beregnes kommunenes sentralitet?Det er utarbeidet en sentralitetsindeks for alle kommunene i Norge. Sentralitet måles ved å se på reisetid til arbeidsplasser og servicefunksjoner fra alle bebodde grunnkretser i kommunen. Basert på indeksen er norske kommuner delt inn i seks grupper fra de mest sentrale til de minst sentrale. De syv kommunene med høyest sentralitet er Oslo, Lørenskog, Skedsmo, Bærum, Rælingen, Asker og Drammen.

Andelene som bor sentralt, varierer samtidig mellom ulike landgrupper. Innvandrere fra europeiske land er i mindre grad konsentrert i de mest sentrale kommunene, sammenliknet med innvandrere fra andre land. Blant de øvrige innvandrergruppene er det marginale forskjeller, selv om innvandrere fra Asia med Tyrkia har den høyeste andelen sentralt bosatte.

Figur 2.3 Andelen etter bokommunens sentralitetsklasse for hele befolkningen og innvandrere. 2023. (SSB, 2023g, 2023i)


Forskjellene mellom gruppene beskrevet over er blitt mindre i løpet av de siste tiårene, og vi ser tendenser til en klar desentralisering av innvandrerne i Norge siden 2000. Det pekes på flere årsaker til dette. Blant annet har nyere ankomstkohorter av innvandrere delvis startet sin tid i Norge på mindre sentrale steder. Innvandrere blir også i stadig større grad værende i sin første bostedskommune. I tillegg er det færre som flytter til de mer sentrale strøk enn tidligere (Tønnessen, 2022).

Bosettingsmønsteret henger sammen med innvandringsgrunn, det vil si om personer har kommet som flyktninger og blitt bosatt i en bestemt kommune, eller om de har kommet i forbindelse med jobb eller familieinnvandring. Siden et av målene for integreringspolitikken er en styrt og spredt bosetting, blir flyktninger bosatt i kommuner over hele landet. For eksempel har ukrainske flyktninger blitt bosatt i mer enn 350 norske kommuner siden krigsutbruddet i Ukraina i februar 2022 (IMDi, 2023a). Innvandrere som har kommet til Norge på grunn av utdanning er oftest bosatt i mer sentrale kommuner der det finnes høyskoler og universiteter, mens nyankomne overføringsflyktninger gjerne blir bosatt mindre sentralt. Arbeidsinnvandrere kommer særlig til kystkommuner i Nord-Norge og på Vestlandet. Andelen familieinnvandrere i en kommune henger ofte sammen med andelen arbeidsinnvandrere og/eller flyktninger som er bosatt i samme kommune (Guldbrandsen et al., 2021).

I tillegg endres bosettingsmønsteret blant flyktninger i større grad med botid sammenliknet med andre innvandrergrupper. Flyktninger blir i utgangspunktet bosatt mindre sentralt sett i forhold til bosettingsmønsteret i den øvrige befolkningen. I løpet av fem år etter bosetting velger likevel en del å flytte, og særlig til de mest sentrale kommunene i Norge. Blant flyktningene som ble bosatt i 2011 og 2012, flyttet om lag 20 prosent fra sin første bostedskommune innen fem år etter bosetting. Dette er fortsatt en lavere andel enn andelen flyktninger som ble bosatt før 2011, slik SSBs monitor for sekundærflytting viser (Strøm et al., 2020). Trenden er at flyktninger siden 2011 i større grad blir boende i kommunen de ble bosatt i. En forklaring er at introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere ser ut til å gi personer med flyktningbakgrunn sterkere tilknytning til sin første bosettingskommune (Strøm et al., 2020).
Norskfødte med innvandrerforeldre bor mer sentralt enn både innvandrere og den øvrige befolkningen. Av dem som er bosatt i egen husholdning, bor 39 prosent i de syv mest sentrale kommunene i landet. Til sammenligning er andelen 29 prosent for innvandrere og 19 prosent for den øvrige befolkningen (SSB, 2023g, 2023f).

Botid

Høyere andel med kort botid i 2023

Integrering er en tidkrevende prosess. For de fleste innvandrere som bosetter seg i Norge vil det ta tid å tilegne seg relevant kompetanse, finne jobb, lære norsk eller knytte sosiale bånd. Det er derfor ikke overraskende at det ofte er en positiv sammenheng mellom botid og flere av integreringsindikatorene som beskrives i denne rapporten. Både sysselsetting og deltakelse i frivillige organisasjoner øker med årene, og innvandrere med lengre botid har ofte både høyere inntekt og bedre boforhold.

Andelen innvandrere med kort botid gikk ned i årene frem til 2022, i takt med det stadig synkende antallet nye innvandrere som bosatte seg i Norge. I januar 2022 hadde hver femte innvandrer bodd i Norge i under fem år. Ved inngangen til 2023 har bildet endret seg markant som følge av de store flyktningankomstene fra Ukraina. Hver fjerde innvandrer har per i dag en botid i Norge på under fem år. I tillegg har 26 prosent bodd i Norge mellom fem og ti år, og omtrent halvparten – 51 prosent – har bodd i Norge i elleve år eller mer (SSB, 2023l).

Figur 2.4 Innvandrere fra utvalgte land, etter botid. 2023. Prosent (SSB, 2023l)

Det er betydelige forskjeller i fordelingen etter botid mellom innvandrere fra ulike land. Figur 2.4 viser denne fordelingen for de seks landene med høyest antall innvandrere i Norge i begynnelsen av 2023. 67 prosent av innvandrere fra Sverige og 64 prosent av innvandrere fra Somalia, det vil si to tredjedeler av innvandrere med disse landbakgrunnene, har bodd i Norge i elleve år eller mer. Tilsvarende andel for innvandrere fra Polen og Litauen er henholdsvis 47 og 38 prosent. Innvandrere fra Ukraina skiller seg ut med svært høy andel med kort botid i Norge. 87 prosent har botid på under fem år, og av disse har hele 82 prosent bodd i landet i under ett år.

Innvandringsgrunn

Flukt største årsak til innvandring i fjor

Innvandrere kommer til Norge av ulike grunner. Mens noen kommer for å jobbe, studere eller gjenforenes med familien, er andre på flukt fra for eksempel krig eller en humanitær krise. Av alle innvandrere som har kommet til Norge siden 1990, har 33 prosent kommet på grunn av arbeid. 10 prosent har kommet for å studere, 21 prosent har kommet som flyktninger, mens 35 prosent har kommet for familiegjenforening eller familieetablering. 1 prosent har innvandret av andre eller uoppgitte grunner (SSB, 2023h).

Kjønns- og alderssammensetningen varierer mellom innvandrergrupper med ulik innvandringsgrunn. Det er en overvekt av kvinner blant dem som kommer på grunn av familie eller for å ta utdanning, henholdsvis 66 og 60 prosent. Blant arbeidsinnvandrere er så mange som tre av fire menn. Det er også en overvekt av menn blant flyktninger i Norge, selv om kvinneandelen har vært stigende de siste fem årene. De aller fleste barn som kommer til Norge i alderen under 18 år, kommer på grunn av flukt eller for å bli gjenforent med sin familie (SSB, 2023h).

I 2022 innvandret om lag 75 000 ikke-nordiske statsborgere til Norge, som er det høyeste antallet innvandrere noensinne. Flukt var den største årsaken til innvandring i fjor, noe som først og fremst tilskrives flyktningstrømmen på nesten 30 000 ukrainere. Andre landgrupper med høye flyktningankomster i 2022 var syrere (1 900 personer), kongolesere (870 personer) og afghanere (570 personer) (Kirkeberg, 2023). Totalt utgjør flyktningene fra Ukraina nå den nest største flyktninggruppen i Norge. Det er fortsatt flest flyktninger med bakgrunn fra Syria – denne gruppen utgjør til sammen nesten 35 000 personer. Andre store flyktninggrupper kommer fra Somalia, Eritrea, Irak og Afghanistan.

Figur 2.5 Innvandringer til Norge etter innvandringsgrunn. 2003-2022. (Kirkeberg, 2023)

I figuren over ser man også at antallet innvandringer med ukjent grunn har økt kraftig de siste årene. Årsaken er først og fremst manglende registrering av innvandringsgrunn for EØS-borgere, som ofte kommer på grunn av arbeid eller familiegjenforening. I henhold til EU-direktivet om fri innvandring, kan EØS-borgere og deres familie reise inn og oppholde seg fritt i andre medlemsland. Med andre ord trenger ikke innvandrere fra disse landene å registrere seg hos politiet eller utlendingsmyndighetene ved innreise til Norge. De største landgruppene det mangler opplysninger om innvandringsgrunn er Polen, Tyskland, Litauen og Spania.

Utdanningsnivå

Store forskjeller i utdanning mellom ulike innvandrergrupper

Blant innvandrere er det flere som mangler utdanning eller som bare har utdanning på grunnskolenivå sammenliknet med den øvrige befolkningen. I 2022 hadde 30 prosent av innvandrere grunnskole som høyeste fullførte utdanning, mot 23 prosent i den øvrige befolkningen. Samtidig er andelen som har utdanning på universitets- eller høgskolenivå noe høyere blant innvandrere enn i resten av befolkningen, henholdsvis 41 og 36 prosent (figur 2.6).

Figur 2.6 Utdanningsnivå, etter innvandrerkategori og innvandringsgrunn. Prosent. 2022 (SSB, 2022a, 2022j)

Figuren viser samtidig de betydelige forskjellene i utdanningsnivå for innvandrere med ulik innvandringsgrunn. Andelen flyktninger med utdanning på videregående nivå eller over, har økt fra 47 prosent i 2021 til 52 prosent i 2022. Denne økningen skyldes sannsynligvis ankomstene fra Ukraina. For de resterende tre gruppene har fordelingen vært ganske lik siden 2021. Nesten fire av fem som har kommet for å studere har utdanning på universitets- eller høgskolenivå. Blant arbeidsinnvandrere er det 46 prosent som har høyere utdanning, som er en relativt høy andel, og en økning på 1 prosentpoeng fra 2021.

Ukrainske flyktninger i Norge

En tredjedel av flyktningene fra Ukraina er barn

Før invasjonen av Ukraina startet var ukrainere en relativt liten innvandrergruppe i Norge. I begynnelsen av 2022 var om lag 6 500 personer med ukrainsk bakgrunn registrert bosatt i landet. I tillegg var det drøyt 1 000 norskfødte som hadde foreldre med bakgrunn fra Ukraina. Familieinnvandring var hovedårsaken til innvandring blant ukrainere i Norge ved inngangen til 2022. Nesten seks av ti ukrainske innvandrere hadde kommet til Norge av familiegrunner (3 600 personer), mens to av ti var registrert som arbeidsinnvandrere. Resten (19 prosent) hadde kommet for å ta utdanning, og bare en liten gruppe på rundt 120 personer var registrert som flyktninger (Dzamarija et al., 2022).

Ved utgangen av 2022 var om lag 29 000 ukrainske flyktninger registrert bosatt i Norge, og det totale antallet ukrainske innvandrere økte til nesten 37 000 personer. Denne innvandrergruppen utgjorde dermed den tredje største innvandrergruppen i Norge per januar 2023 (Steinkellner, 2023). Siden starten av krigen ble det innført utreiserestriksjoner for menn i Ukraina, og dette har ført til en stor overvekt av kvinner og barn blant flyktningene fra landet. Én av tre nyankomne flyktninger fra Ukraina i 2022, tilsvarende nesten 10 000 personer, var barn. Blant de voksne utgjorde kvinneandelen 71 prosent (Strøm, 2023).

I 2022 bosatte 354 kommuner personer med fluktbakgrunn fra Ukraina (IMDi, 2023a). Ukrainere i Norge er bosatt mer spredt sammenliknet med andre innvandrere. For eksempel bor 29 prosent av denne gruppen i Oslo og Viken, mot 48 prosent i hele innvandrerbefolkningen (SSB, 2023k).

Ukrainske flyktninger har i gjennomsnitt et høyere utdanningsnivå enn andre flyktninggrupper. I tillegg er det lite variasjon i utdanningsnivå innad i denne gruppen, for eksempel når man sammenlikner kvinner og menn eller ulike aldersgrupper (Hernes et al., 2022).

Figur 2.7 Høyeste fullførte utdanningsnivå blant innvandrere fra Ukraina. 2022 (SSB, 2022m)

I en undersøkelse blant flyktningene fra Ukraina gjennomført sommeren 2022 svarte 70 prosent at de hadde vært sysselsatt i Ukraina før de flyktet fra landet. I tillegg var 14 prosent pensjonister og 5 prosent studenter. Når det gjelder språkkunnskaper, viste undersøkelsen at kun 11 prosent av respondentene snakket flytende engelsk (Hernes et al., 2022).