Arbeid

Den norske samfunnsmodellen bygger på målet om små forskjeller (Meld. St. 13, 2018-2019). Store forskjeller i levekår mellom innvandrere og den øvrige befolkningen kan være til hinder for integreringen. Deltakelse i arbeid blir ansett som svært viktig for inkludering og integrering. Det å være i arbeid bidrar til selvstendighet, selvrealisering og til å bygge nettverk. Det gir videre økt tilhørighet til samfunnet, motvirker fattigdom og utjevner forskjeller. Målet om høy sysselsetting blant innvandrere er også av samfunnsøkonomisk betydning, og en forutsetning for en velfungerende norsk velferdsstatsmodell på sikt (NOU, 2021:2).

For mange innvandrere karakteriseres deres arbeidsforhold av midlertidighet, ufrivillig deltid og lav inntekt. Et sentralt mål i integreringspolitikken er derfor å bidra til at flere innvandrere får en varig tilknytning til arbeidslivet. For å oppnå dette, vises det til at innvandrere i større grad må få mulighet til å tilegne seg formell kompetanse. Den nye integreringsloven skal blant annet bidra til at dette kan skjer innenfor rammene av introduksjonsprogrammet (Arbeids- og inkluderingsdepartementet, 2021).

Sysselsetting - innvandrere

Lavest sysselsetting blant nyankomne flyktninger

Innvandrere har i snitt lavere sysselsettingsgrad enn den øvrige befolkningen. I 2022 var 69 prosent av innvandrere sysselsatt, mot 80 prosent i den øvrige befolkningen. Det er samtidig betydelige forskjeller mellom grupper når vi ser på innvandringsgrunn, botid og kjønn.

Hvordan defineres sysselsetting?
En person regnes som sysselsatt dersom personen utførte inntektsgivende arbeid av minst én times varighet i referanseuken, eller har et slikt arbeid, men var midlertidig fraværende på grunn av sykdom, ferie, lønnet permisjon eller lignende (Registerbasert sysselsettingsstatistikk, SSB).

Blant arbeidsinnvandrere er sysselsettingsandelen høy uavhengig av hvor lenge de har bodd i landet, og ligger omtrent på nivå med resten av befolkningen (SSB, 2022w). For flyktninger eller deres familiegjenforente tar det ofte lenger tid å tilegne seg relevant kompetanse og komme seg ut i arbeid. Flesteparten i denne gruppen deltar i introduksjonsprogrammet de første årene etter at de har blitt bosatt i en kommune.

En større andel innvandrermenn er i arbeid sammenliknet med innvandrerkvinner ⁴. I 2022 var 73 prosent innvandrermenn og 65 prosent innvandrerkvinner registrert sysselsatt. Særlig innvandrerkvinner fra landgruppe 2 har lav sysselsettingsgrad, som vist i figur 4.1. Videre viser figuren at kjønnsforskjellene i sysselsetting er størst for nyankomne innvandrere, det vil si de som har vært bosatt i Norge under 4 år, men disse forskjellene jevner seg ut med botid i Norge. For landgruppe 1 er det nesten ingen forskjeller i andelen sysselsatte menn og kvinner når man har vært bosatt i Norge i 7 år eller mer. For landgruppe 2 er andelen sysselsatte menn med 7 års botid eller mer fortsatt noe høyere enn for kvinner i tilsvarende kategori, men også her er forskjellene små.

Figur 4.1 Sysselsatte innvandrere etter botid, landbakgrunn og kjønn. Prosent. 2022 (SSB, 2022s)

Forskning peker på flere barrierer som kan redusere eller hindre arbeidsmarkedsdeltakelse blant innvandrerkvinner. Det kan være lite formell kompetanse, lave norskferdigheter, dårlig helse og diskriminering (Umblijs, 2020). Dessuten slår sammenhengen mellom det å stifte familie og tilknytning til arbeidsmarkedet mer negativt ut for innvandrerkvinner enn for kvinner uten innvandrerbakgrunn. En ny studie av innvandrerkvinners arbeidstilknytning viser at denne sammenhengen er sterkere i mer religiøse innvandrermiljøer, selv om de har innvandret til land som fremmer likestilt arbeidsliv (Kanas & Müller, 2021). Innvandrerkvinner fra noen land har også høyere sannsynlighet for å være lenger hjemme med barna enn kvinner i resten av befolkningen (Umblijs, 2020).

Figur 4.2 sammenlikner andelen i arbeid blant menn og kvinner i alderen 25-44 år i ulike familiefaser. Innvandrerkvinner i småbarnsfamilier, det vil si familier der det yngste barnet er under 6 år, skiller seg klart ut med lavest sysselsetting av alle gruppene i figuren. I tillegg viser figuren at kjønnsforskjellene i sysselsettingsnivå er størst blant innvandrere med små barn i familien.

Figur 4.2 Kjønnsforskjeller i sysselsettingsandel blant personer 25-44 år, etter familiesituasjon. 2021 (SSB, 2021a)

Sysselsetting - norskfødte med innvandrerforeldre

Små kjønnsforskjeller blant norskfødte med innvandrerforeldre

Som vist tidligere, er de fleste norskfødte med innvandrerforeldre relativt unge - nesten tre av fire er under 18 år. Det er likevel interessant å følge med på deres arbeidstilknytning sammenliknet med innvandrere og den øvrige befolkningen, særlig i lys av den relativt store andelen norskfødte med innvandrerforeldre som tar høyere utdanning.

Flere studier viser at norskfødte med innvandrerforeldre i gjennomsnitt gjør det bedre på arbeidsmarkedet enn sine foreldre, men dårligere enn den øvrige befolkningen. Samtidig finner man markante forskjeller innad i denne gruppen, og disse henger ofte sammen med bakgrunnsfaktorer som kjønn, foreldrenes landbakgrunn og utdanningsnivå (Hermansen, 2016; Umblijs, 2020).

I 2022 var 75 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre mellom 20 og 66 år sysselsatte, mot 69 prosent av innvandrere. I befolkningen uten innvandrerbakgrunn var 80 prosent i arbeid. Forskjellene i sysselsettingen mellom norskfødte med innvandrerforeldre og den øvrige befolkningen er dermed mindre i 2022 enn de var i 2021. Denne positive utviklingen, med synkende forskjeller mellom disse gruppene, har man registrert siden 2015, med unntak av pandemiåret 2020.

I motsetning til innvandrere, er det små kjønnsforskjeller i sysselsetting blant norskfødte med innvandrerforeldre og den øvrige befolkningen, og andelen i arbeid er høyere blant kvinner enn blant menn i denne gruppen. I 2022 var 74 prosent av norskfødte menn med innvandrerforeldre sysselsatt, mens tilsvarende andel for norskfødte kvinner med innvandrerforeldre lå på 76 prosent. Fordelt etter foreldrenes landbakgrunn var andelen i arbeid lavest blant norskfødte menn med bakgrunn fra afrikanske land. To av tre i denne gruppen var sysselsatt i 2022 (SSB, 2022u).

Figur 4.3 Sysselsettingsandel blant norskfødte med innvandrerforeldre, etter kjønn og foreldrenes landbakgrunn. 2022 (SSB, 2022t)

De siste årene har flere studier kartlagt mulige årsaker til at norskfødte med innvandrerforeldre har høyere arbeidsmarkedsdeltakelse og lavere kjønnsforskjeller i deltakelse sammenliknet med foreldrene. Høyt utdanningsnivå både blant kvinner og menn i denne gruppen trekkes frem som en viktig forklaring. Dette henger igjen sammen med mulighetene egalitære velferdsinstitusjoner og politikk som aktivt fremmer et likestilt arbeidsliv gir (Midtbøen & Nadim, 2022). I tillegg viser studier at norskfødte med innvandrerforeldre i større grad ser ut til å tilpasse seg norske yrkesnormer ved fordeling av arbeid og omsorg (Birkelund et al., 2014; Kirkeberg et al., 2019; Kitterød & Nadim, 2020; Nadim & Midtbøen, 2023).

Arbeidstid

Fire av ti innvandrerkvinner jobber deltid

En større andel innvandrere er ansatte i deltidsstillinger enn den øvrige befolkningen. I 2022 jobbet 27 prosent av innvandrere deltid, mot 22 prosent i den øvrige befolkningen. Siden 2015 har andelen deltidsansatte gått ned, både blant innvandrere og i befolkningen ellers. Men forskjellene i arbeidstid mellom disse to gruppene har ikke endret seg. Det er fortsatt like stor forskjell i 2022 mellom innvandrere og den øvrige befolkningen når det gjelder andelen deltidsansatte som det var i 2015.

Generelt jobber kvinner oftere deltid enn menn. I 2022 var andelen deltidsansatte dobbelt så høy for kvinner sammenliknet med menn, både for ansatte med og uten innvandrerbakgrunn. Den høyeste andelen deltidsansatte finner vi blant innvandrerkvinner (37,5 prosent). Blant kvinner uten innvandrerbakgrunn jobber 31 prosent deltid. Blant menn er 17 prosent med innvandrerbakgrunn og 14 prosent uten innvandrerbakgrunn deltidsansatt (SSB, 2022u).

Figur 4.4 Fordeling etter stillingsprosent, sysselsatte innvandrere etter landbakgrunn (SSB, 2022v)

Figur 4.4 viser at stillingsprosenten blant innvandrere også varierer med landbakgrunn. Deltidsarbeid er relativt vanligere blant innvandrere fra Afrika, Asia og Latin-Amerika, mens innvandrere fra europeiske land, Nord-Amerika og Oseania har en lavere andel deltidsansatte enn den øvrige befolkningen. Forskjellene i andelen deltidsansatte mellom innvandrere fra ulike verdensregioner må blant annet ses i lys av hvilke yrker de jobber i. Innvandrere fra Afrika og Asia er overrepresentert i yrkesgrupper der deltidsarbeid er utbredt, slik som renhold og salgs- og serviceyrker.

Tall fra arbeidskraftsundersøkelsen viser at innvandrere oftere jobber i deltidsstillinger ufrivillig. Det er relativt flere i innvandrerbefolkningen enn i resten av befolkningen som oppgir at de må jobbe deltid fordi de ikke finner en annen heltidsjobb, og at de ønsker lenger arbeidstid (Lien, 2022).

Arbeidsmiljø

Dårligere arbeidsmiljø og mer usikker arbeidshverdag

Sysselsettingsandel og stillingsprosent er viktige indikatorer, men forteller oss lite om hvordan innvandrere opplever sin arbeidshverdag sammenliknet med resten av befolkningen. Forskning og statistikk tilgjengelig per i dag tyder på at innvandrere er overrepresentert i yrker med mer fysisk belastende arbeidsoppgaver, at de har en mer usikker tilknytning til arbeidslivet og dårligere arbeidsmiljø (With, 2019). En mer usikker arbeidshverdag kan ha negativ påvirkning på arbeidstakernes helse og føre til sykdom, uførhet og frafall fra arbeidslivet (Akay & Ahmadi, 2022; Ugreninov, 2023).

Tall fra SSBs livskvalitetsundersøkelse indikerer at innvandrere oftere er utsatt for dårlig arbeidsmiljø enn resten av befolkningen, noe som i størst grad gjelder innvandrere fra landgruppe 2. Over halvparten i denne gruppen opplever ukentlig eller oftere å være fysisk eller psykisk utmattet etter jobb. Nesten tre av ti innvandrere i landgruppe 2 opplever også at de står i fare for å miste jobben, mot drøyt en av ti i befolkningen ellers. En studie fra 2018 viser at innvandrere er dobbelt så utsatt for å miste jobben (i privat sektor) som personer uten innvandrerbakgrunn (Bratsberg et al., 2018). Å miste jobben har særlig negative konsekvenser for innvandrere fra utviklingsland med tanke på fremtidige jobbutsikter og lønnsutvikling. Forskerne finner ingen åpenbar forklaring på denne sammenhengen, men trekker frem at begrensede språkferdigheter kan påvirke mulighetene til å sikre seg ny jobb i større grad enn manglende utdanning eller ansiennitet.

Figur 4.5 Utvalgte arbeidsmiljøindikatorer, etter todelt landbakgrunn, prosent. 2022 (Livskvalitetsundersøkelsen, SSB)

Innvandrere opplever også dårligere muligheter til å bruke sin utdanning og arbeidserfaring på arbeidsplassen, og de er i større grad overkvalifisert for jobbene de er ansatt i. Dette gjelder uavhengig av landgruppe (Larsen et al., 2018). I 2021 jobbet fire av ti innvandrere i yrker med lavere krav til kompetanse enn det utdanningen deres tilsier. I resten av befolkningen var 14 prosent overkvalifisert. Disse forskjellene har omtrent vært uendret siden 2015 (Edelmann & Villund, 2022). En positiv tendens er at andelen overkvalifiserte synker med botid i Norge (Larsen et al., 2018).

Innvandreres arbeidshverdag er også i større grad preget av midlertidighet enn i resten av befolkningen. Ved utgangen av 2022 var 14,5 prosent av innvandrere ansatt i midlertidige stillinger, mot 11 prosent i den øvrige befolkningen. Innvandrere fra afrikanske land er særlig overrepresentert blant midlertidig ansatte. En av fire sysselsatte fra denne landgruppen jobbet i midlertidige stillinger i 2022. Nordiske innvandrere har den laveste andelen midlertidig ansatte blant alle innvandrere, en andel på 9 prosent (Taha, 2023).

Forskning tyder på at det er forskjeller i innvandreres arbeidshverdag når man fordeler disse etter yrker. I lovregulerte yrker innen helse, jus, økonomi, skole og offentlig administrasjon, og i bransjer med høy andel fagorganiserte, er det færre forskjeller mellom innvandrere og ansatte uten innvandrerbakgrunn når det gjelder arbeidssituasjon. For eksempel har innvandrere i profesjonsyrker som lege, tannlege, sykepleier og lærer betydelig mindre risiko for å bli utsatt for lønnsdiskriminering enn innvandrere i andre yrker (Drange & Helland, 2018). En forklaring er at en begrenset tilgang på arbeidskraft i enkelte bransjer sterkt reduserer arbeidsgivers anledning til å diskriminere (Drange, 2016).⁵

Sykefravær

Sykefravær varierer etter yrke, alder og landgruppe

Norge har et høyere sykefravær og mer utbredt langvarig sykefravær sammenliknet med flere andre europeiske land (Lien, 2019; Ugreninov, 2023). I gjennomsnitt har innvandrere et marginalt høyere legemeldt sykefravær enn befolkingen ellers. I 4. kvartal 2022 hadde 6 prosent av innvandrere fravær fra arbeid dokumentert med legemelding, mot 5,7 prosent i hele befolkningen (SSB, 2022x). Bak gjennomsnittstallene er det imidlertid variasjon når man ser på ulike innvandrergrupper. Innvandrerkvinner har høyere sykefravær enn innvandrermenn. I tillegg øker sykefraværet med alder raskere blant innvandrere enn i resten av befolkningen (Bruer-Skarsbø, 2020). Det er også betydelige forskjeller i sykefraværsprosent for innvandrere fra ulike landgrupper. Høyest legemeldt sykefravær finner man blant innvandrere fra øst-europeiske land utenfor EU (6,7 prosent), mens innvandrere fra Nord-Amerika har det laveste sykefraværet (4 prosent) (figur 4.6). For innvandrere har det å være sykemeldt større negative konsekvenser for fremtidig deltakelse i arbeid (Umblijs, 2020).

Figur 4.6 Legemeldt sykefravær blant innvandrere, etter landbakgrunn. Prosent. 4. kvartal 2022 (SSB, 2022x)

Legemeldt sykefravær varierer også avhengig av hvilke yrker innvandrere jobber i. Ikke overraskende er sykefraværsprosenten høyere i jobber der arbeidstakere i større grad utsettes for helseskadelig arbeidsmiljø og fysisk krevende arbeid. Dette er for eksempel yrker innen renhold, salg og transport (Hansen et al., 2014).

Forskningslitteraturen peker på flere årsaker til forskjeller i sykefravær mellom innvandrere og resten av befolkningen. På den ene siden er innvandrere, særlig fra landgruppe 2, overrepresentert i jobber med mer fysisk belastende arbeidsoppgaver, mer usikker tilknytning til arbeidslivet eller dårligere arbeidsmiljø (With, 2019). Dette kan gå ut over helsen og bidra til høyere sykefravær. På den andre siden har noen innvandrergrupper bedre helse enn befolkningen ellers når de kommer til Norge. Dette fenomenet betegnes som «den sunne innvandrer»-effekten, og er nærmere omtalt i kapittel 5.6 i denne rapporten. Lavere sykefravær blant innvandrere kan også være knyttet til at de oftere møter opp på jobb med sykdom fordi de opplever mer press og er redd for å miste jobben dersom de blir sykemeldt (Ugreninov, 2023).

Arbeidsledighet

Arbeidsledigheten varer lenger blant innvandrere

Hva betyr det å være arbeidsledig?
Navs statistikk over registrerte som «helt ledige» omfatter personer som har stått utenfor inntektsgivende arbeid de siste to ukene, og som søker og er tilgjengelige for arbeid. Det å være arbeidsledig innebærer dermed at personen aktivt søker arbeid og er disponibel for å begynne i arbeid, men ikke har fått jobbtilbud.

Arbeidsledigheten blant innvandrere er mer enn tre ganger så høy som i den øvrige befolkningen. I mars 2023 lå andelen arbeidsledige på 4,6 prosent blant innvandrere, mens tilsvarende andel i resten av befolkningen utgjorde 1,2 prosent. Menn har høyere arbeidsledighetsrate enn kvinner, både i innvandrerbefolkningen og i den øvrige befolkningen. Særlig innvandrere fra land i Afrika er overrepresentert blant arbeidsledige innvandrere. Her er 7,1 prosent med bakgrunn fra denne verdensdelen registrert arbeidsledige (Nav, 2023).

Figur 4.7 viser at det siden 2015 har vært en trend med synkende forskjeller i andelen arbeidsledige mellom innvandrere og den øvrige befolkningen, med unntak av pandemiåret 2020.

Figur 4.7 Registrerte helt ledige i andel av arbeidsstyrken. Prosent. (SSB 2020; Nav, 2023).

* Før 2021 ble statistikken over registrerte helt ledige utarbeidet og publisert av Statistisk Sentralbyrå. Fra og med 2021 overtok Nav ansvaret for å publisere denne statistikken. På grunn av dette er tallene før og etter 2021 ikke direkte sammenliknbare.

Sammenliknet med resten av befolkningen har innvandrere også høyere sannsynlighet for å være langtidsledige, som vil si å være arbeidsledige i minst et halvt år i strekk. I 2022 var 32 prosent av arbeidsledige innvandrere langtidsledige, mot 27 prosent i resten av befolkningen. Arbeidsledighetens varighet er en indikasjon på i hvor stor grad ulike grupper møter barrierer for overgang til arbeid. Jo lengre en person har vært arbeidsledig, desto lavere er sannsynligheten for å bli sysselsatt, og sannsynligheten for overgang til helserelaterte ytelser stiger. Disse negative konsekvensene av langvarig arbeidsledighet er i større grad gjeldende for innvandrere enn i øvrig befolkning (Kann et al., 2019).

NEET

Unge innvandrere mer utsatt for utenforskap

Unge som faller utenfor arbeid, utdanning eller arbeidsrettede tiltak, kalles ofte NEET (en forkortelse for «Not in Employment, Education or Training»). Dette er en heterogen gruppe sammensatt av ungdom i ulike livssituasjoner. Noen faller innunder betegnelsen fordi de velger å ta et friår etter fullført utdanning. Andre kan oppleve mer langvarige perioder med utenforskap selv om de ønsker å delta i arbeid eller utdanning, for eksempel på grunn av arbeidsledighet eller uførhet. Langvarig utenforskap henger også sammen med svakere arbeidstilknytning og dårligere inntektsutvikling senere i livet (Normann & Hetland, 2021).

I 2022 sto 6,8 prosent av alle unge i alderen under 30 år utenfor arbeid, utdanning eller arbeidsrettede tiltak. Dette er en lavere andel enn gjennomsnittet for andre europeiske land, som i 2022 lå på 11,7 prosent (Eurostat, 2023). Unge innvandrere har imidlertid større sannsynlighet for å havne i NEET-gruppen enn unge i befolkningen ellers, og disse opplever oftere langvarig utenforskap. I 2022 var 11,2 prosent av unge innvandrere utenfor arbeid, utdanning eller opplæring, mot 6,4 prosent unge i befolkningen ellers. Dermed er andelen unge innvandrere i Norge som havner i NEET-gruppen på nivå med andelen unge i NEET-gruppen i andre europeiske land. Dette kan delvis forklares med at det er en høyere andel innvandrere som kun har utdanning på grunnskolenivå. Lavt utdanningsnivå og frafall i videregående opplæring er den største risikofaktoren for å havne utenfor arbeid og utdanning for unge i Norge (OECD, 2018). Andre potensielle risikofaktorer inkluderer demografiske kjennetegn, foreldrenes sosioøkonomiske bakgrunn, samt fysisk og psykisk helse (Fyhn et al., 2021).

Figur 4.8 NEET-andel blant unge i alderen 15-29 år (Arbeidskraftsundersøkelsen, SSB, 2022)

Figuren over viser at andelen unge utenfor arbeid og utdanning har gått ned blant innvandrere i løpet av de siste ti årene, mens andelen i befolkningen ellers ikke har endret seg (figur 4.8). Med andre ord ser man en nedgang i forskjeller over tid mellom innvandrere og resten av befolkningen når det gjelder andelen unge i NEET-gruppen.

Ukrainske flyktninger og arbeidsmarkedet

Åtte av ti ukrainske flyktninger ønsker å komme i jobb

I 2022 lå sysselsettingsandelen blant innvandrere på 69 prosent. Dette er samme andel som i 2021. Blant norskfødte med innvandrerforeldre og i befolkningen ellers økte andelen som var i arbeid mellom 2021 og 2022. For innvandrerbefolkningen forble sysselsettingsnivået uendret grunnet det store antallet nyankomne flyktninger fra Ukraina. De fleste i denne gruppen deltok i introduksjonsprogrammet i 2022 og dermed var sysselsettingsandelen ganske lav. Ifølge SSB var bare 9,2 prosent av de ukrainske flyktningene sysselsatt ved utgangen av året (Olsen, 2023).

Figur 4.9 Andel sysselsatte etter innvandrerkategori. 2015-2022 (SSB, 2022t)

En undersøkelse blant ukrainske flyktninger gjennomført våren 2022 viste at et mindretall - drøyt tre av ti - mente at krigen i Ukraina ville være over i løpet av 2022 eller 2023. Samtidig var mer enn halvparten usikre på om de ønsket å returnere til Ukraina etter krigens slutt. Med andre ord hadde flertall av respondentene et langsiktig perspektiv på oppholdet i Norge, med ønsker om å integrere seg i det norske samfunnet. På spørsmål om ønsket aktivitet i Norge dersom oppholdet blir langvarig, svarte 80 prosent at de ønsket å jobbe, 10 prosent så seg selv som pensjonister og 5 prosent uttrykte ønske om å studere (Hernes et al., 2022).