Hverdagsintegrering

Integrering i hverdagen skjer gjennom møter mellom mennesker, enten fysisk eller digitalt, på formelle og uformelle arenaer, og i små og store fellesskap. Integrering handler videre om å skape tillit, tilhørighet, nettverk og deltakelse (Kunnskapsdepartementet, 2018).

De ulike formene for kontakt og samhandling mellom innvandrere og resten av samfunnet betegnes ofte som «hverdagsintegrering». Disse sidene ved integrering handler om folks subjektive oppfatninger, opplevelser og følelser, og mellommenneskelige sosiale relasjoner i hverdagen (Dalen et al., 2022).

I tråd med regjeringens integreringsstrategi er målet med hverdagsintegrering at innvandrere skal oppleve økt tilhørighet og deltakelse i samfunnet. Dette krever både innsats fra den enkelte innvandrer og at innvandrere møtes med åpenhet og gis muligheter til å delta på linje med andre. For å lykkes med hverdagsintegrering, motvirke segregering og fremme forståelse for grunnleggende verdier i det norske samfunnet, vil det blant annet legges til rette for felles møteplasser og samhandling mellom innvandrere og den øvrige befolkningen (Kunnskapsdepartementet, 2018).

Tillit

Lavere tillit til folk flest blant innvandrere

Tillit i befolkningen er en viktig underliggende faktor for flere aspekter i et velfungerende samfunn – deriblant økonomisk vekst, demokratiske prosesser og god helse (Rothstein 2001; Bergh og Bjørnskov 2012; Dalen et al., 2022). I 2016 ble Brochmann II-utvalget oppnevnt for å blant annet undersøke hvorvidt innvandring er en utfordring for tillit og samhold i samfunnet. I utredningen argumenterte utvalget for at opplevelsen av samhold og samfunnsmessig tillit best videreføres ved å satse på inkludering av innvandrere gjennom samfunnets viktigste institusjoner, slik som arbeidsliv og utdanning. Utvalget understreket at vellykket integrering er en viktig forutsetning for å opprettholde tillit og samhold i det norske samfunnet (NOU, 2017:2).

Det er vanlig å skille mellom horisontal og vertikal tillit. Horisontal tillit, også kalt generalisert eller mellommenneskelig tillit, kan defineres som tilbøyeligheten til å stole på andre mennesker, enten helt fremmede eller bestemte grupper av personer (for eksempel egen familie, folk i nabolaget eller etniske minoriteter) (Dalen et al., 2022). Vertikal tillit, også kalt institusjonell tillit, viser til folks tillit til sentrale samfunnsinstitusjoner som for eksempel politiet eller helseinstitusjoner (Dalen et al., 2022).

Et spørsmål som ofte brukes når man måler horisontal tillit er: «Vil du stort sett si at folk flest er til å stole på, eller at en ikke kan være for forsiktig når en har med andre å gjøre?». Flere undersøkelser finner at innvandrere i gjennomsnitt har noe lavere tillit til andre mennesker enn befolkningen ellers (Vrålstad og Wiggen 2017; Dalen et al., 2022; Støren, 2019). Dette gjelder både tillit til nordmenn flest, til andre innvandrere og til naboer. Figur 1 illustrerer dette.

Figur 1. Prosentandel med full eller høy tillit til grupper av andre (Dalen et al., 2022)

*ikke iberegnet nordmenn uten innvandrerbakgrunn

Samtidig er det variasjon mellom ulike innvandrergrupper når det gjelder grad av tillit. For det første er det en sammenheng mellom tillit til folk flest og landbakgrunn. Forskning tyder også på at innvandrere tilpasser seg tillitsnivået i mottakerlandene. Blant annet peker undersøkelser blant innvandrere i Norge på at innvandrere med lengre botid, bedre norskkunnskaper og sterkere tilknytning til arbeid, har noe høyere horisontal tillit enn innvandrere som ikke skårer like høyt på disse spørsmålene (Dalen et al., 2022; Støren, 2019).

Hva angår vertikal tillit, er funnene ikke like entydige. Institusjonell tillit virker i liten grad å være forbundet med innvandreres sysselsettingsgrad og norskkunnskaper. Noe forskning tyder på at innvandrere med høyere utdanning har større tillit til institusjoner enn de med lavere utdanning. I motsetning til horisontal tillit, som øker med lang botid, finner man at de med lang botid generelt har lavere tillit til institusjoner enn de med kort botid (Dalen et al., 2022).

I SSBs levekårsundersøkelse blant innvandrere stilles dette spørsmålet: «På en skala fra 0 til 10, hvor stor tillit har du personlig til det politiske systemet i Norge?» (Vrålstad og Wiggen 2017). Funnene viser at 41 prosent av respondentene uttrykker stor tillit til det politiske systemet. Dette er betydelig mer enn i befolkningen som helhet, hvor 26 prosent uttrykker det samme.

Pilotundersøkelsen «Hverdagsintegrering - en pilotundersøkelse om tillit, tilhørighet, deltakelse og diskriminering i innvandrerbefolkningen», gjennomført av Fafo i 2022, finner imidlertid at innvandrere har noe lavere tillit til institusjoner enn befolkningen ellers (Dalen et al., 2022).  

Graden av institusjonell tillit blant innvandrere varierer også etter hvilken samfunnsinstitusjon det gjelder. Helsevesenet, skole, politiet og domstolene er de institusjonene som har høyest tillit blant både innvandrere og i den øvrige befolkning, mens tilliten er lavere til NAV, media, politikere og barnevernet. I samme undersøkelse ble respondentene også spurt om de er trygge på at de vil motta den hjelpen de trenger fra norske myndigheter, dersom de møter på problemer i hverdagen. Dette spørsmålet var ment å gi respondentene en mer konkret situasjon å forholde seg til enn de mer generelle tillitsspørsmålene. Funnene vises i figuren under.

Figur 2. Prosentandel som føler seg utrygge på at de ville fått den hjelpen de trenger fra myndighetene i gitte situasjoner (Dalen et al., 2022)

Som det kommer frem i figur 2, er innvandrere tryggere på at de vil få den hjelpen de trenger av myndighetene ved alderdom, uførhet, arbeidsledighet eller dersom barna får problemer på skolen sammenliknet med befolkningen som helhet. De er like trygge som befolkningen som helhet på at de vil få hjelp hvis de skulle bli utsatt for kriminalitet.  To områder skiller seg ut: sykdom og diskriminering. 11 prosent oppgir at de ikke er trygge på at de vil få den hjelpen de trenger hvis de skulle bli syke, som en er noe høyere andel enn for befolkningen som helhet. Om lag en av tre innvandrere i undersøkelsen (34 prosent) oppgir at de ikke er trygge på at de vil få den hjelpen de har behov for dersom de opplever diskriminering. Dette er en betraktelig høyere andel enn for befolkningen som helhet (23 prosent).

Sosiale nettverk og kontakt

Stadig flere har kontakt med innvandrere på ulike arenaer

Ettersom andelen innvandrere i befolkningen har økt de siste tjue årene, har stadig flere personlig kontakt med innvandrere.  Andelen som oppgir at de har kontakt med innvandrere har økt fra to av tre i 2002 til fire av fem i 2021 (SSB, 2021o). Blant de som oppgir at de har kontakt med innvandrere svarer 43 prosent at de har ukentlig kontakt. 39 prosent har daglig kontakt og 13 prosent svarer at de har månedlig kontakt. I Integreringsbarometeret 2020, en undersøkelse gjennomført av Institutt for samfunnsforskning (ISF) på oppdrag fra IMDi, svarer tre av ti at de snakker med folk med innvandrerbakgrunn månedlig. Fem av ti svarer at de snakker med innvandrere minst en gang i uken. Det er noe variasjon fra år til år i hvor ofte man vanligvis har kontakt med innvandrere, men totalt sett ser vi at det bli mer utstrakt kontakt over tid. Samtidig svarer de fleste som har kontakt med innvandrere at de i hovedsak har positive erfaringer med dette. Det er også vanlig å ha kontakt med flere. 37 prosent oppgir at de har kontakt med flere enn ti (SSB, 2021o).

Figur 3. Arenaer for kontakt med innvandrere (SSB, 2021o)

Kontakt med innvandrere finner sted på ulike måter. Noen har innvandrere i nær familie eller blant venner. Andre har kontakt gjennom naboskap, som kollegaer på jobb eller på andre måter. Figur 3 viser at flere i dag har kontakt med innvandrere på alle nevnte arenaer sammenlignet med 2002. Økningen har vært størst når det kommer til kontakt i nær familie og deretter kontakt gjennom vennskap og kjente. I 2021 var det dobbelt så mange med innvandrere i nær familie som i 2002, en økning fra 9 til 18 prosent, mens andelen som kjente eller var venn med innvandrere økte fra 27 til 46 prosent i samme periode.

Innvandrere fra Asia etc., samt norskfødte med foreldre fra Asia etc. oftere ensomhet og sosial eksklusjon sammenliknet med den øvrige befolkningen. Dette er vist i figur 4. Innvandrere fra Asia, Afrika etc. er mest utsatt. I denne gruppen føler så mange som 37 prosent -drøyt en av tre – seg ekskludert fra samfunnet, mot 14 prosent i befolkningen uten innvandrerbakgrunn. 29 prosent av norskfødte fra Asia svarer det samme, altså dobbelt så mange som i befolkningen uten innvandrerbakgrunn (Barstad, 2021a). Dette er også høye tall.

Også andelen som føler seg ensomme var nesten tre ganger høyere blant innvandrere fra Asia etc., 24 prosent mot 9 prosent blant de uten innvandrerbakgrunn (Barstad, 2021a). Det er noe mindre forskjeller mellom de uten innvandrerbakgrunn og norskfødte fra Asia etc. når det kommer til ensomhet, selv om andelen er litt høyere også i sistnevnte gruppe.

Figur 4. Andelen som opplever ensomhet/eksklusjon, etter innvandrerkategori. (Barstad, 2021a)

SSB har sett på hva som være årsaken til at enkelte innvandrere, og særlig de fra Asia, Afrika etc., er mer utsatt for ensomhet og sosial ekskludering SSBs analyser finner at de store forskjellene i opplevd ensomhet i stor grad forklares med at innvandrere fra Asia, Afrika etc. har lavere utdanning, dårligere økonomi, noe dårligere helse og at de i mindre grad deltar i arbeidslivet (Barstad, 2021a). Hva gjelder sosial eksklusjon, forklares ikke forskjellene mellom gruppene i like stor grad av sosioøkonomiske faktorer som for ensomhet. Innvandrere fra Asia, Afrika etc. opplever oftere sosial eksklusjon, selv når man tar høyde for levekårsforskjeller.

Deltakelse i frivillighet og fritidsaktiviteter

Språkkunnskaper og økonomi er blant barrierene for høyere deltakelse

Frivillige organisasjoner er viktige arenaer for integrering og deltakelse i samfunnet. Gjennom frivillig engasjement og deltakelse i ulike fritidsaktiviteter har man tilgang til flere sosiale møteplasser, samt muligheter til å bygge sosiale nettverk og bli inkludert i lokale felleskap.

De siste årene er det gjennomført flere undersøkelser som ser på deltakelse i frivillighet og fritidsaktiviteter i ulike deler av befolkningen med innvandrerbakgrunn (Eimhjellen et al., 2021; Jacobsen et al., 2021; Dalen et al., 2022). Forskningen tyder på at innvandrere i noe mindre grad deltar i organiserte aktiviteter og frivillig arbeid sammenliknet med resten av befolkningen.

Deltakelse er høyest i idrettsorganisasjoner, både blant innvandrere og i befolkningen ellers. Dalen et al. finner små forskjeller mellom innvandrerutvalget og et representativt utvalg fra hele befolkningen (kontrollutvalget) når det gjelder deltakelse i fritids- og sportsklubber, internasjonale foreninger, fagforeninger og politiske partier i perioden 2019-2021. Samtidig er det store forskjeller mellom kontrollgruppen og innvandrere i andelen som deltar i religiøse menigheter. Tolv prosent i kontrollgruppen rapporterte om deltakelse i religiøse menigheter mot 34 prosent i innvandrerutvalget. I tillegg deltar om lag en av fem innvandrere i organisasjoner knyttet til hjemlandet. Funnene vises i figur 5.

Mange deltar i slike fellesskap for å etablere og vedlikeholde sosiale nettverk og å unngå sosial isolasjon. Dette kan være særlig viktig for nyankomne innvandrere. For noen innvandrere kan innvandrerorganisasjonene også fungere som brobyggere og springbrett for å delta i samfunnet (Regjeringen, 2021).

Figur 5. Prosentandel som har vært medlem i eller deltatt på møter og frivillig arbeid for følgende foreninger eller organisasjoner 2019-2021 (Dalen et al., 2022)

Deltakelsesgraden blant innvandrere varierer med landbakgrunn. Spesielt personer med bakgrunn fra Polen er t i aktiviteter og frivillighet.  Utover landbakgrunn, finner ulike studier at kvinner, lavt utdannede, eldre, samt de med kortere botid og dårligere norskkunnskaper har lavere sannsynlighet for å delta (Eimhjellen et al., 2021; Dalen et al., 2022). I tillegg henger religiøs tro og religiøsitet sammen med deltakelse i frivillige organisasjoner. Innvandrere som er mer aktive i religiøse foreninger, har også høyere deltakelse i ikke-religiøse organisasjoner. Generelt er muslimer mest engasjert i ikke-religiøst frivillig arbeid, mens kristne er minst engasjert (Barstad, 2019).

Forskningen har avdekket noen viktige barrierer for innvandreres deltakelse i norske majoritetsorganisasjoner. Disse kan knyttes til dårlig økonomi, dårlige språkkunnskaper, uklare forventninger til og manglende kunnskap om frivillig arbeid og organisasjonsliv, manglende sosiale nettverkskoblinger til personer og miljøer som rekrutterer til organisasjoner, og lokale myndigheters manglende koordinering av innsats og strategi for inkludering (Eimhjellen et al., 2021; Dalen et al., 2022).

Barns deltakelse i fritidsaktiviteter

Lavest deltakelse og høyest frafall blant minoritetsjenter

Resultater fra de nasjonale Ungdata-undersøkelsene viser at graden av deltakelse blant elever i videregående skole varierer med familiens sosioøkonomiske status og foreldrenes landbakgrunn. Figur 5.6 viser at elever i videregående skole med foreldre fra land i Asia og Øst-Europa i noe mindre grad deltar i organiserte fritidsaktiviteter enn andre jevnaldrende. Det er også større kjønnsforskjeller blant elever med utenlandsfødte foreldre enn elever med norskfødte foreldre. Blant de med foreldre født i Norge deltar 49 prosent av guttene og 46 prosent av jentene regelmessig i organiserte fritidsaktiviteter, en forskjell på tre prosentpoeng mellom kjønnene. Blant unge med innvandrerbakgrunn fra Afrika og Øst-Europa var tilsvarende forskjell fem ganger så stor, henholdsvis 16 og 15 prosentpoeng (se figur 6).

Figur 6. Regelmessig deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter etter kjønn og foreldrenes landbakgrunn. VGS-elever (Jacobsen et al., 2021)

Fordelt etter type aktivitet, er minoritetsjenter sterkest underrepresentert i idretten. Dette gjelder særlig de med bakgrunn fra Afrika og Asia. Gutter med bakgrunn fra Afrika og Asia har omtrent dobbelt så høy deltakelse i idretten som jenter med samme bakgrunn (Jacobsen et al., 2021).

I tillegg til lavere deltakelse i aktiviteter blant jenter med innvandrerforeldre er også andelen som har sluttet etter at de begynte med idrett høyest blant minoritetsjenter (Solstad et al., 2022).

Valgdeltakelse

Halvparten av innvandrere brukte sin stemmerett i 2021

For å stemme ved stortingsvalget må man være norsk statsborger. Ved kommunevalg, derimot, kan utenlandske statsborgere med minimum tre års lovlig opphold stemme.

Figuren under viser at innvandrere stemmer i mindre grad enn den øvrige befolkningen, både i stortings- og kommunevalg. Forskjellene i valgdeltakelse var stabile frem til stortingsvalget 2021, der deltakelsen blant innvandrere fra sank fra 55 til 50 prosent. Tilsvarende andel for befolkningen uten innvandrerbakgrunn holdte seg uendret på rundt 80 prosent. Siden valgdeltakelsen også sank blant innvandrere som har hatt stemmerett i flere valg, kan ikke nedgangen skyldes lavere deltakelse blant dem som har blitt norske statsborgere siden 2017. Pandemien satte sitt preg også på valggjennomføringen i 2021, men vi vet ikke om dette kan ha påvirket valgdeltakelsen. Forskning har foreløpig ikke pekt på mulige årsaker til økte forskjeller i valgdeltakelse i 2021.

Figur 7. Valgdeltakelse i stortingsvalg og kommunevalg blant personer med norsk statsborgerskap, 2013-2017 (Kleven, 2017; SSB, 2019a; Kleven, 2021)

Landbakgrunn har stor betydning for hvem som stemmer. Ved storingsvalget økte deltakelsen ved blant innvandrere fra nordiske og vesteuropeiske land fra 71 prosent i 2017 til 74 prosent i 2021. Blant innvandrere fra afrikanske og asiatiske land sank deltakelsen fra 54 prosent i 2017 til 48 prosent i 2021 (Kleven, 2021).

Valgdeltakelsen varierer også med kjønn: deltakelsen er høyere blant kvinner enn menn, både med og uten innvandrerbakgrunn. I 2021 var kjønnsforskjellene størst for norskfødte med innvandrerforeldre, hvor 57 prosent av kvinnene stemte, mot 47 prosent av mennene. For innvandrere var andelen kvinner som stemte 3 prosentpoeng høyere enn blant menn, 52 mot 49 prosent. Blant norske statsborgere uten innvandrerbakgrunn stemte 78 prosent av mennene og 81 prosent av kvinnene i stortingsvalget 2021 (SSB, 2021p).

Blant norskfødte med to innvandrerforeldre, sank valgdeltakelsen fra 57 prosent i 2017 til 52 prosent i 2021. Nedgangen var størst blant norskfødte med foreldre fra afrikanske og asiatiske land, 54 prosent i 2017 mot 49 prosent i 2021 (Kleven, 2021).

Politisk deltakelse

Innvandrere er underrepresentert i politikken

Andelen stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn har økt de siste årene. Det samme har underrepresentasjonen i viktige politiske institusjoner. Ved kommunevalget 2019 hadde rett over 680 000 personer med innvandringsbakgrunn stemmerett, omtrent 2 800 stilte som listekandidat, og i underkant av 300 ble stemt inn i et kommunestyre.

Andelen kommunestyrerepresentanter med innvandrerbakgrunn har økt minimalt siden 2007, fra 2 prosent til 3 prosent i 2019. Det var også en liten, men ikke betraktelig økning i andelen listekandidater med innvandrerbakgrunn (figur 8).

Figur 8. Andel med innvandrerbakgrunn av stemmeberettigede, listekandidater og representanter til kommunevalg, 2007-2019 (SSB, 2019b, 2019c, 2019d, 2019e)

Holdninger til innvandring og integrering

Stadig mer positive holdninger til innvandring

Årlig gjennomføres en rekke omfattende undersøkelser i befolkningen om holdninger til innvandrere og innvandring, for eksempel SSBs holdningsundersøkelse (SSB, 2021r) og IMDis Integreringsbarometer (Brekke, Fladmoe, 2022). Funnene tyder på at holdningene til innvandring er i stadig økende grad positive.

På enkelte underområder er befolkningen likevel delt i sitt syn på innvandrere. I 2021 svarte 44 prosent at innvandring i hovedsak var bra for Norge. 23 prosent svarte at innvandring er dårlig for landet (Brekke, Fladmoe, 2022). Holdningene til innvandring er i tillegg betinget av hvilken innvandringsgrunn, landbakgrunn eller religion det er snakk om. Befolkningen er mer positive til å ta imot flere flyktninger enn å ta imot flere arbeidsinnvandrere og familiegjenforente. Videre mener litt over halvparten i befolkningen (54 prosent) at verdiene i islam ikke er forenlige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet. Til sammenlikning, på samme spørsmål om kristendom, jødedom og buddhisme, svarte henholdsvis 16, 19 og 23 prosent at verdiene i disse religionene er uforenelige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet. Med andre ord mener en betydelig større andel at det er et misforhold mellom verdiene i islam og verdiene det norske samfunnet enn verdiene andre religioner representerer og verdiene i det norske samfunnet.

Der fire av ti mener at innvandring er bra for Norge sier imidlertid kun to av ti at integreringen fungerer bra. 44 prosent av respondentene i Integreringsbarometeret mener det går ganske eller meget dårlig med integreringen i Norge og 63 prosent mener at problemer med integrering skyldes kulturelle forskjeller. På den annen side trekker nesten like mange, 57 prosent, frem diskriminering som et hinder for integrering (Brekke, Fladmoe, 2022).

Figur 9 under viser at det har vært en økning i positive holdninger til innvandrere med tiden, selv om det er registrert årlige variasjoner som kan ses i sammenheng med ulike hendelser og konjunkturer i samfunnet. Etter den store tilstrømmingen av syriske flyktninger i 2015 gikk andelen som mente at innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv ned til 21 prosent, som er det laveste nivået siden 2004 (Molstad, 2021).

Figur 9. Andel som er helt/nokså enig og helt/nokså uenig i to påstander. 2002-2021 (SSB, 2021r)

Et annet eksempel på en hendelse med umiddelbar effekt på holdninger til innvandrere er tilstrømmingen av flyktninger i forbindelse med krigen i Ukraina. Ved utgangen av 2021 svarte 40 prosent av respondentene i Integreringsbarometeret at de ønsker å ta imot flere flyktninger. Ca. en måned etter krigens utbrudd, i mars 2022, svarte 60 prosent det samme. Også andelen som synes innvandring er bra for Norge, økte fra 44 prosent til 53 prosent, mens andelen som mener integreringen i det store og hele går bra, økte fra 22 til 27 prosent (Brekke, Fladmoe, 2022).

Innvandrere var overrepresentert i den norske statistikken over smittetall under covid-19- pandemien, og enkelte innvandrergrupper ble rammet spesielt hardt. En rekke faktorer kan være med på å forklare dette, som utfordringer med kommunikasjon, sosiale normer, bolig, levekår, yrkesaktivitet, språk og helseforståelse (Indseth et al., 2021).

Konklusjonen fra flere undersøkelser gjennomført i 2020 og 2021 tyder på at pandemien ikke har hatt negativ virkning på folks holdninger til innvandrere (Brekke, Fladmoe, 2022; Molstad, 2021). Hva angår mulige årsaker til at innvandrere var overrepresentert i smittetallene, er befolkningen delt i hva de anser som grunnen. De som fra før er kritiske til innvandring forklarer dette med dårligere etterlevelse av smitteråd, mens de som er positive til innvandring legger vekt på strukturelle forhold som trangboddhet og eksponering i forbindelse med arbeid (Brekke, Fladmoe, 2022).

Diskriminering

Økt bevissthet rundt diskriminering av innvandrere

Diskriminering anses som et av de størst hindrene for integrering, både av innvandrere selv og av befolkningen som sådan (Dalen et al., 2022; Brekke, Fladmoe, 2022).

Integreringsbarometeret spør blant annet om man tror diskriminering av innvandrere forekommer. I 2021 mente en av tre i befolkningen at diskriminering forekommer i stor grad. Dette er mer enn en tredobling sammenliknet med 2013, da 9 prosent svarte det samme. I tillegg svarte nesten halvparten av respondentene i 2019 at diskriminering forekommer i noen grad. Dette tilsier at det er en voksende og relativt utbredt oppfatning om at diskriminering av innvandrere forekommer i Norge (Brekke, Fladmoe, 2022).

I Fafos pilotundersøkelse om hverdagsintegrering, svarte omtrent halvparten av respondentene med innvandrerbakgrunn at de hadde vært utsatt for dårligere behandling enn andre i løpet av det siste året, sammenlignet med omtrent 20 prosent i hele befolkningen. Arbeidsplassen og jobbsøknadsprosesser var de situasjonene der flest respondenter med innvandrerbakgrunn opplevde dårligere behandling enn andre. 26 prosent i innvandrerutvalget svarte «ja» på spørsmålet om de hadde blitt dårligere behandlet enn andre da de søkte jobb og på arbeidsplassen i løpet av 2021. I hele befolkningen lå tilsvarende andel på under 10 prosent.

Somaliske innvandrere skiller seg ut ved å rapportere om mest diskriminering. Polske innvandrere opplever i minst grad å bli diskriminert. Hudfarge og etnisitet er det som i størst grad trekkes fram som årsak til diskriminering, men en del somaliske og pakistanske innvandrere trekker også fram religion (Dalen et al., 2022).

Pilotundersøkelsen finner også at innvandrere i langt større grad enn den øvrige befolkningen opplever ulike former for hatytringer. Figuren under viser at dette finner sted på mange ulike arenaer.

Figur 10. Har opplevd hatefulle ytringer på ulike arenaer (Dalen et al., 2022)

32 prosent i utvalget med innvandrerbakgrunn rapporterte om at de hadde opplevd hatefulle ytringer på minst en av disse arenaene i løpet av det siste året. I kontrollutvalget var andelen 15 prosent. Undersøkelsen viser at hatefulle ytringer skjer oftest på arbeidsplassen, etterfulgt av kommentarfelt/nettforum og i sosiale medier (Dalen et al., 2022).

Hverdagsintegrering og koronapandemien

Hvordan påvirket koronapandemien innvandreres hverdagsliv?

Livskvalitetsundersøkelsen, gjennomført i 2020, tyder på at enkelte sider ved innvandreres livssituasjon utviklet seg til det verre kort tid etter innføringen av koronatiltakene. Det gjaldt særlig for innvandrere fra landgruppe 2 (Barstad, 2021b). For denne gruppen ble det registrert en markant økning i andelen sammenliknet med andre innvandrere og den øvrige befolkningen, samtidig som undersøkelsen for denne gruppen finner den tydeligste reduksjonen i positive følelser som glede, avslapning og ro.

Det er usikkert hvorvidt høyere smittenivå i Norge eller i innvandreres fødeland kan ha påvirket bekymringsnivået så raskt som i mars 2020. Tallene fra livskvalitetsundersøkelsen tyder på økt opplevd bekymring blant innvandrere kan knyttes til en mer utsatt økonomisk og sosial situasjon. I tillegg var det nedgang i andelen innvandrere fra landgruppe 2 som følte seg trygge på å få hjelp fra det offentlige ved sykdom. Dette kan indikere at informasjonen fra helsemyndighetene ikke nådde frem til innvandrerne i like stor grad som til den øvrige befolkningen (Barstad, 2021b).