Bedre beskyttelse for voldsutsatte flyktninger og innvandrere

Bakgrunn og formål

Bakgrunnen for tiltak 2 i handlingsplanen er et behov for å styrke oppfølgingen av nyankomne flyktninger og innvandrere som er volds- og trusselutsatte: «Nyankomne flyktninger og innvandrere som er volds- og trusselutsatte utgjør sårbare grupper med særskilte oppfølgingsbehov. Det omfatter asylsøkere og deltakere i introduksjonsprogrammet som er utsatt for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og annen vold i nære relasjoner og som oppholder seg på krisesenter. Deres behov for beskyttelse og krisesentertilbud skal kartlegges. Det skal også kartlegges hvordan man kan lette voldsutsattes muligheter for sekundærbosetting. Ny kunnskap skal bidra til å styrke oppfølgingen av nyankomne flyktninger og innvandrere som er volds- og trusselutsatte.»

Sentrale funn og anbefalinger

• Språkbarrierer, migrasjonsbelastninger og utfordringer knyttet til psykisk og fysisk helse, kan gjøre det vanskelig for nyankomne flyktninger å forstå informasjonen om tvangsekteskap, æresrelatert vold og vold i nære relasjoner, som blir gitt når de kommer til Norge. VID finner at mye av informasjonen om vold og hjelpetjenester blir gitt for tidlig. De anbefaler en gjennomgang og nytenkning om hvordan og når informasjon bør gis til flyktningene.
• Det er rikelig med informasjon tilgjengelig på ulike offisielle nettsteder om ulike typer vold, negativ sosial kontroll og tjenestene som tilbys. VID anbefaler å gjøre disse nettsidene mer søkbare, oversette informasjonen til forskjellige språk og legge til synlige lenker til andre nyttige nettsteder. Oslo krisesenters nettside løftes fram som et godt eksempel.
• Isolasjon pålagt av voldsutøver og sårbarhet for manipulasjon er en barriere for at nyankomne søker hjelp. Andre barrierer handler om kulturelle og religiøse forventninger om å bli i ekteskapet, samt at begrepene negativ sosial kontroll og tvangsekteskap ofte ikke gir gjenklang eller blir forstått av dem som er berørt av dette, dersom de kommer fra samfunn preget av patriarkalske familiestrukturer. Videre kan frykt for at barnevernet skal «ta» barna og frykt for å bli sendt tilbake til opprinnelseslandet sammen med manglende tillit og forståelse av tjenesteapparatet i Norge, føre til at flyktningene ikke søker hjelp fra tilgjengelige tjenester når de trenger det. I tillegg til bedre tilrettelegging av informasjonen, anbefaler VID én kontaktperson for nyankomne flyktninger som kan realitetsorientere de utsatte og koordinere aktivitetene og kontakten med de ulike delene av tjenesteapparatet.
• De som ikke deltar på introduksjonsprogram eller ikke har rett til gratis opplæring i norsk og samfunnskunnskap, kan ha lite kontakt med hjelpetjenestene generelt, og har færre muligheter til å få informasjon om tjenestene i Norge. Av den grunn anbefaler VID at et program som ligner på dagens introduksjonsprogram også kan tilbys disse.
• LHBTIQ+ personers spesifikke sårbarheter grunnet seksuell orientering og kjønnsidentitet, i tillegg til å være flyktning eller innvandrer, bør kartlegges så tidlig som mulig, både med hensyn til bosted og for å beskytte dem mot mulig vold.
• Samtidig som et ukjent antall nyankomne flytninger og innvandrere ikke søker hjelp og beskyttelse ved behov, er det en viss andel som faktisk gjør det. Personer med innvandrerbakgrunn er overrepresentert ved landets krisesentre.
• Tall fra Bufdirs krisesenterstatistikk viser at 65 prosent av de 1050 beboerne på krisesentrene i 2021 hadde innvandrerbakgrunn, hovedsakelig kvinner (>91 %). Beskyttelsesbehovet var knyttet til æresrelatert vold (10 %), tvangsekteskap (1 %) og menneskehandel (2%). Disse formene for vold finnes nesten ikke blant beboerne uten innvandrerbakgrunn. Relativt flere med innvandrerbakgrunn er utsatt for negativ sosial kontroll (37 % mot 30%). Hvor mange av disse som er nyankomne, framgår ikke av statistikken, men det er grunn til å tro at brukerne som kom til krisesenter via flyktningetjenesten er nyankomne. Andelen beboere som kom i kontakt med krisesentre fra flyktningetjenesten fra 2012–2021 holder seg stabil på 2-3 %, som tilsvarer mellom 33 – 55 personer.
• Statistikken viser at beboere med innvandrerbakgrunn i gjennomsnitt oppholder seg lenger på krisesenteret sammenlignet med beboere uten innvandrerbakgrunn. Flere voldsutsatte med innvandrerbakgrunn returnerte til voldsutøver (19 % mot 13 %), flere gjorde det av hensyn til barna (17 % mot 7 %) og noen gjorde det på grunn av manglende oppholdsstatus (7 %). VID finner videre at ensomhet og manglende nettverk er årsaker til at enkelte ikke søker hjelp og at de som faktisk søker hjelp og kommer på krisesenter, flytter tilbake til voldelige ektefelle/familie/nettverk.
• I straffesaker må volden og overgrepene bevises utover enhver rimelig tvil. Flere av informantene til undersøkelsen vurderer at beviskravene har blitt strengere over tid. Mange saker blir derfor henlagt. Dette kan bety at mange voldsutsatte må fortette sitt liv i kontinuerlig usikkerhet og frykt for trusler og vold. Det er også en mulighet for at volden eskalerer etter en henlagt anmeldelse. Det er viktig politiet har kunnskap om æresrelatert vold for å gjøre riktige sikkerhetsvurderinger og tiltak i denne typen saker. Rapporten slår fast at slik kunnskap må styrkes. Oppfølgingen etter opphold på krisesenter bør styrkes, og det er behov for å forbedre samarbeidet mellom hjelpetjenestene
• VID finner at personer som får voldsalarm, fremdeles kan være i livstruende fare om politiet bruker for lang tid på utrykning. Omvendt voldsalarm burde vurderes for voldsutøveren(e) i saker som omhandler vold i nære relasjoner.
• Bosetting av den voldsutsatte sammen med eventuelt utsatte barn i annen kommune enn voldsutøver, såkalt sekundærbosetting, kan være vanskelig å gjennomføre.
• Den økonomiske støtten som følger med bosetting av flyktninger de første fem årene, gjør at flere kommuner avslår å ta imot flyktninger for ny bosetting i løpet av disse årene dersom den økonomiske kompensasjon er helt eller delvis brukt av den første kommunen. Det å bosette en ny familie krever både hjelpetiltak og oppfølging fra kommunens side, og dersom kommuneøkonomien er stram, kan dette være årsaken til at en familie nektes sekundærbosetting i den aktuelle kommunen
• Fordelingen av integreringstilskuddet bør gjennomgås på ny med tanke på en forbedret tilskuddsordning som tar høyde for behovet for sekundærbosetting og at den nye kommunen vil få økte kostnader.
• Sakene som karakteriseres som vellykkede sekundærbosettinger, har alle til felles at det var et godt samarbeid mellom kommunene. Kompetanseteamet framheves som en ressurs. Det gjorde at prosessen ikke tok unødvendig lang tid, og dermed ikke ble en ekstra belastning for den voldsutsatte.
• Det er behov for fenomenkunnskap om æresrelatert vold og kontroll og mer interkulturell kompetanse blant ansatte som jobber i politi og hjelpeapparat. Ansatte som møter flyktningene må kunne skille mellom hendelser der en kulturell norm kan føre til kontroll og undertrykkelse av individer, i motsetning til andre tilfeller der voldshendelsene verken kan eller bør forklares med kulturforskjeller. En bedre forståelse av motivet bak volden kan gi en riktigere risikovurdering i arbeidet med kartlegging av nødvendige beskyttelsestiltak.
• Å leve med vold og trusler har konsekvenser for psykisk helse. Krisesentre, mottak og kommunale tjenester bør ha ansatte med kompetanse på migrasjonshelse og psykisk helse i interkulturelle situasjoner, slik at de kan henvise videre til spesialisthelsetjenesten ved behov.