Årsaker til mye Covid19-smitte i enkelte innvandrergrupper

Innvandrere og deres etterkommere var tungt overrepresentert i påviste smittetilfeller og sykehusinnleggelser under covid-19-pandemien. Rapporten ser på mulige årsaker til dette, herunder både sosioøkonomiske variabler og andre forhold som smittevernadferd, sosiale miljøer, medisinske risikogrupper, genetiske forhold, språkferdigheter, digital kompetanse og internasjonale reiser.

Denne rapporten supplerer annen forskning av overrepresentasjonen (blant annet FHIs rapport «Koronapandemien og innvandrerbefolkningene, vurderinger og erfaringer») gjennom et kvalitativt dypdykk i mulige årsaker til overrepresentasjonen, med særlig fokus på årsakene utover sosioøkonomiske forhold.

Resultatene i studien er basert på 65 kvalitative intervjuer med kommune- og bydelsansatte, representanter fra frivillige organisasjoner og syv innvandrergrupper fordelt på tre byområder (Bergen, Drammen og Bydel Stovner i Oslo). De syv innvandrergruppene har følgende bakgrunn: polsk, litauisk og somalisk (Bergen), tyrkisk, vietnamesisk og somalisk (Drammen), pakistansk, tamilsk og somalisk (Bydel Stovner). I tillegg til den geografiske dimensjonen, ser undersøkelsen på forskjeller mellom innvandrergruppene på ytterligere to dimensjoner:

- Ulikt nivå av smittetrykk: I hvert byområde består utvalget av to landgrupper som opplevde en høy grad av smitte under pandemien, og én landgruppe med lavt smittetrykk.

- Botid og innvandringsgrunn: De utvalgte landgruppene inkluderer både etablerte innvandrermiljøer med lang botid i Norge og nyere ankomne arbeidsinnvandrere og flyktninger.

Funn og konklusjon

Det sentrale spørsmålet i rapporten er: Hva er årsakene til at noen innvandrergrupper i Norge ble rammet hardere av koronapandemien i 2020-2022?

Undersøkelsen tar utgangspunkt i hva informantene selv anser som årsaker til ulikheter i smittetrykk i ulike innvandrergrupper. Potensielle årsaker som kommer frem er: kommunikasjon, tillit, tradisjoner, familieliv, sosiale relasjoner, helse og helseforståelse, etterlevelse av smittevernråd, ulikheter i organiseringsgrad, reisevirksomhet, stigma, og matchingen mellom lokale tiltak og gruppenes behov.

Rapporten beskriver videre hvordan årsakene nevnt over i ulik grad er gjeldende for de ulike innvandrergruppene. Eksempelvis ble tette og store familienettverk og utfordringer med å nå ut med informasjon trukket frem som de viktigste årsakene til de høye smittetallene i deler av den norskpakistanske befolkningen. I deler av den polske innvandrerbefolkningen peker informantene på arbeidsforhold, bosituasjon, vaksineskepsis og lav tillit som viktige årsaker til smittespredning. I innvandrergruppene med lavt smittetrykk ble flere av de samme faktorene trukket frem, men da som viktige årsaker for å begrense smitte.

Avslutningsvis konkluderer rapporten med følgende læringspunkter:

• Behovet for mangfoldsberedskap hos nasjonale og lokale myndigheter: Det er velkjent at innvandrerbefolkningen er mangfoldig. Pandemien bidro samtidig til å tydeliggjøre hvor store forskjellene mellom og innad i innvandrergruppene faktisk er. Samtidig viste pandemien at myndigheter og andre aktører ikke var forberedt i møte med denne kompleksiteten. En slik beredskap forutsetter kjennskap til enkeltgruppenes sammensetning, utfordringer og muligheter. Manglende kunnskap på disse områdene førte dermed også til mangelfull beredskap knyttet til kartlegging og kontakt med innvandrermiljøene, samt forståelse av mangfoldsfeltet, under pandemien.
• Behovet for å finne gode metoder for å nå fram til hele befolkningen: Pandemien bekreftet at man trenger bedre kjennskap til de kommunikasjonsmessige sidene når det gjelder de enkelte landgruppene; deres særtrekk som målgruppe inkludert deres mediebruk, alternative mediekilder, kanaler, språknivå, språkform når det gjelder anmodninger og påbud, preferanser for muntlig formidling, sensitiviteten knyttet til avsender, format og deltakelse.
• Nye samarbeidsformer er testet ut og kan videreføres: Pandemien åpnet for nye samarbeidsformer mellom kommunale myndigheter, frivillige organisasjoner og innvandrermiljøene selv. Denne trekanten av aktører bekreftet hvor avhengige de er av hverandre for å kunne takle en ekstremsituasjoner som pandemien representerte.
• Nytten av brobyggere ble tydelig: I alle de tre utvalgte byområdene ble det brukt ressurspersoner, eller nettverk til kommunikasjonsarbeid knyttet til smittevern og helseinformasjon, på tvers av grensen mellom majoritetssamfunnet og innvandrergruppene. Ideen om helseambassadører ble gjenoppfunnet i ulike varianter og tilpasset de lokale gruppene og kommunale omgivelser. Innvandreres egen innsats spilte en nøkkelrolle i håndteringen av pandemien.
• Pandemien understrekte viktigheten av å sikre langsiktig helsearbeid til alle grupper i samfunnet: Innvandrerhelse har vært ulikt prioritert rundt om i kommunene i Norge. I områdene med høyest andel med innvandrerbakgrunn arbeides det systematisk med dette. Pandemien bidro til at nye kommunale aktører ble kjent med viktigheten av å ha et særfokus på dette feltet.
• Tydeliggjøring av stigmaets rolle: I den offentlige debatten om innvandring og mangfold, fremheves det ofte at åpenhet er viktig. Overrepresentasjonen av smitte i enkelte innvandrergrupper er et godt eksempel på dette. Samtidig opplevde mange innvandrere det som belastende med stadig negativ omtale av gruppen de identifiserer seg med.
• Tillitsarbeid: Pandemien førte til ny kunnskap om betydningen av tillit på lydhørhet ovenfor myndigheter og andre aktører, både innenfor og utenfor innvandrermiljøene. Skillet mellom vertikal og horisontal tillit vil være nyttig i integreringsarbeidet fremover. Det er behov for mer finjusterte målemetoder for å forstå dette nøkkelelementet i båndet mellom individer internt i innvandrergrupper, mellom folk og lederpersoner i innvandrergrupper, mellom personer med innvandrerbakgrunn til ulike grupper av majoritetsbefolkningen og til norske institusjoner. 8. Behov for mer kunnskap om vedvarende utenforskap og svak integrering: Pandemien avdekket vedvarende utenforskap i enkelte deler av innvandrermiljøene som ble studert. Disse var dels knyttet til kortere botid og integreringsprosesser som ikke var kommet ordentlig i gang. I enkelte tilfeller strakk de seg imidlertid over generasjoner, der lav grad av integrering og lav grad av deltakelse i majoritetssamfunnet ble videreført fra foreldre til barn. I intervjuene kom det frem at offentlige aktører mangler tilstrekkelig kjennskap til disse gruppene.