Hverdagsintegrering

Rapporten ble lansert under seminar hos IMDi den 24. august 2022.

Utvalget består av innvandrere fra Polen, Pakistan, Somalia, Etiopia og Eritrea, samt i et representativt utvalg fra den øvrige befolkningen (kontrollutvalget). Rapporten oppsummerer hovedfunnene i undersøkelsen og gir oss ny kunnskap fra innvandrernes eget ståsted. I tillegg fokuserer rapporten på utvikling av indikatorer for hverdagsintegrering, samt reduksjon i metodisk usikkerhet (hvordan forbedre representativiteten, redusere skjevheter og oppnå tilstrekkelig høy svarprosent i utvalget).

Hovedfunn

Identitet, tilhørighet og verdier

Spørsmål knyttet til identitet, opplevelse av tilhørighet og verdier er sentrale for innvandreres subjektive opplevelse av hverdagsintegrering. 

• Innvandrere flest ser i relativt begrenset grad på seg selv som «norske», men de ser i større grad på barna sine som norske. Samtidig opplever mange at andre ser på både dem og på deres barn som langt mindre norske enn det de selv føler seg og opplever at deres barn er. Dette gjelder imidlertid kun de “ikke-hvite” innvandrergruppene. Innvandrere fra Polen opplever i større grad at det er et samsvar mellom egen identitet når det kommer til «norskhet» og hvordan andre ser på dem.
• Innvandrere opplever i noe mindre grad tilhørighet til Norge enn befolkningen for øvrig. Samtidig er graden tilknytning til eget hjemland enda lavere enn tilhørigheten til Norge.
• Det er ingen motsetning mellom det å oppleve sterk tilhørighet til hjemlandet og det å oppleve sterk tilhørighet til Norge. Tvert om er de som oppgir de er opptatt av å ivareta hjemlandets kultur og tradisjoner, også de som er mest opptatt av å ta til seg kultur og tradisjon fra Norge.
• Innvandrere opplever i stor grad at verdiene norske myndigheter står for er i tråd med egne verdier. Et unntak er spørsmålet om homofiles rettigheter, der alle innvandrergruppene, med unntak av de med bakgrunn fra Polen, er betydelig mer negative enn kontrollgruppen.

Sosiale nettverk og deltakelse

I det store og hele finner forskerne relativt små forskjeller mellom innvandrerutvalget og kontrollgruppen når man ser på sosial og politisk deltakelse. Sosial og politisk deltakelse er større blant personer som er i fulltidsarbeid, og har høy utdanning og svært gode norskkunnskaper. I tillegg finner rapporten følgende: 

• Det er ingen forskjeller mellom innvandrerbefolkningen og den øvrige befolkningen når det gjelder andelen som oppgir at de føler seg ensomme eller “ikke har minst en god venn”. Rundt en tredjedel fra alle landgruppene i utvalget oppgir de ikke har en eneste venn uten innvandrerbakgrunn, altså ingen venner fra majoritetsbefolkningen, samtidig som flere gir uttrykk for at de gjerne skulle ønske de hadde det. Dette var også et tema i fokusgruppene.
• Det er betydelig forskjell mellom innvandrerutvalget og kontrollutvalget når det kommer til hvor trygg man er på at man vil motta hjelp fra sitt nettverk dersom man skulle trenge det. Under halvparten – 44 prosent – i innvandrerutvalget er trygge på dette, sammenliknet med 66 prosent i kontrollutvalget. Tryggheten på at man vil få hjelp korrelerer med andre «harde» integreringsmål; personer som er sysselsatt på fulltid, har høyere utdanning, lengre botid og bedre norskkunnskaper, føler seg også mer trygge i denne sammenheng.
• Deltakelse i organiserte og frivillige aktiviteter er ikke merkbart lavere i innvandrerutvalget enn i kontrollutvalget. Dette funnet strider imidlertid med annen forskning på feltet, som finner lavere grad deltagelse blant innvandrere. Dette er derfor noe som bør undersøkes nærmere, og det bør også tas høyde for eventuelle skjevheter.
• Undersøkelsen viser det er potensiale for mer deltakelse blant innvandrere i frivilligheten, politiske partier og fritidsaktiviteter. Ulike grupper møter på ulike barrierer. Polske innvandrere strever mest med språk og vet ikke hvordan de skal bidra i de ulike organiserte aktivitetene. Respondenter med bakgrunn fra Somalia, Eritrea, Etiopia og Pakistan oppgir at de har for mange andre sosiale forpliktelser til å kunne delta i den grad de ønsker.
• Det er relativt stor interesse for norsk politikk og samfunnsforhold blant innvandrere, og dette virker ikke å stå i motsetning til interesse for politikk og samfunnsforhold i hjemlandet. De som er mest interessert i hjemlandets politikk og samfunnsliv er også de som er mest interessert i norske forhold.
• Det er stor variasjon i valgdeltakelse blant respondentene. Mens innvandrere født i Somalia og Pakistan rapporterer om noe høyere valgdeltakelse enn de øvrige innvandrergruppene i utvalget, er den lavest blant respondenter fra Polen. Dette kan dels forklares med at mange i disse gruppene ikke har stemmerett og ikke er norske statsborgere, noe som også gjelder respondenter fra Etiopia/Eritrea med nest lavest andel valgdeltagelse

Tillit

• Innvandrere oppgir generelt lavere tillit til andre sammenliknet med den øvrige befolkningen. Dette gjelder både tillit til nordmenn flest, til andre innvandrere og til naboer. Horisontal tillit virker å være relatert til flere av bakgrunnsvariablene i undersøkelsen; personer som oppgir de er sysselsatt på fulltid, har høyere utdanning, lang botid i Norge og svært gode norskkunnskaper, har generelt høyere tillit til andre. Personer som er svært religiøse har noe mindre tillit til andre mennesker enn personer som oppgir at religion ikke er svært viktig i deres liv.
• Innvandrere har også noe lavere tillit til institusjoner enn befolkningen ellers. Særlig NAV og barnevernet har liten tillit hos innvandrerbefolkningen. Samtidig minker forskjellene mellom innvandrerutvalget og kontrollgruppen når man stiller mer konkrete spørsmål om tillit, som spørsmålet om man er trygg på at man vil få den hjelpen man trenger fra ulike institusjoner. Funnene viser at innvandrere generelt er relativt trygge på at de vil få den hjelpen de trenger av myndighetene ved sykdom, alderdom, arbeidsledighet ol. Troen på at de vil få den hjelpen de har behov for ved diskriminering er imidlertid liten.
• Institusjonell tillit virker i liten grad å være forbundet med sysselsetting og norskkunnskaper, men resultatene viser at respondenter med høyere utdanning har større tillit til institusjoner enn de med lavere utdanning. I motsetning til generell tillit, som virker å øke med lengden på botid, finner undersøkelsen at de med lang botid har generelt lavere tillit til institusjoner enn de med kort botid.

Diskriminering

• Nesten halvparten (47 prosent) av innvandrerutvalget oppgir at de har opplevd diskriminering i løpet av det siste året. Dette gjelder særlig i arbeidslivet og til dels i boligmarkedet, men også på andre arenaer.
• Innvandrere med somalisk bakgrunn rapporterer om mest diskriminering – 57 prosent av disse opplevde å bli dårligere behandlet enn andre i løpet av det siste året. Blant polske innvandrere var tilsvarende andel lavere sammenliknet med andre innvandrergrupper – 43 prosent. Dette er likevel mer enn dobbelt så mange sammenliknet med de som oppgir det samme i kontrollutvalget, der 21 prosent sier de i løpet av det siste året har opplevd diskriminering. 54 prosent av de som oppgir å ha opplevd diskriminering, mener at diskrimineringen skyldtes etnisk bakgrunn. 35 prosent mener det skyldtes hudfarge. Om lag 40 prosent av somaliske og pakistanske innvandrere trekker også fram religion.
• Innvandrere opplever i mindre grad enn den øvrige befolkningen å bli møtt med respekt på ulike samfunnsarenaer.
• Opplevelsen av diskriminering henger i liten grad sammen med respondentenes tilknytning til arbeid, utdanning, samt botid og språkkunnskaper. De som skårer høyt på disse dimensjonene synes faktisk å oppleve mer diskriminering, snarere enn mindre.
• Innvandrere opplever i langt større grad enn den øvrige befolkningen ulike former for hatytringer – 31 prosent i innvandrerutvalget opplevde dette, mot 15 prosent i kontrollgruppen. Dette skjer på mange ulike arenaer, først og fremst på arbeidsplassen (15 prosent i innvandrerutvalget opplevde dette), i nettforum (13 prosent i innvandrerutvalget) og i sosiale medier (12 prosent i innvandrerutvalget). Somaliske innvandrere skiller seg ut ved å oppleve mer hatefulle ytringer enn andre grupper (42 prosent), mens polske innvandrere opplever minst (25 prosent).
• Over halvparten i innvandrerutvalget opplever at de blir satt i bås og en tilsvarende andel mener at innvandrere omtales for negativt i media. 48 prosent oppgir også at de synes innvandrere ble tilskrevet for mye av skylden for smittespredning under Covid-19 pandemien. 77 prosent av kontrollutvalget og 72 prosent av innvandrerutvalget er enige i påstanden “Alt i alt blir innvandrere behandlet bra i Norge”. 75 prosent av kontrollutvalget og 64 prosent av innvandrerutvalget er enige i påstanden “Mine barn har de samme mulighetene som andre i det norske samfunnet”.