Avtalt selvbosetting blant flyktninger
By- og regionforskningsinstituttet NIBR har kartlagt hvordan avtalt selvbosetting praktiseres i kommunene. Rapporten gir også anbefalinger for videreutvikling av ordningen.
NIBR har gjennomført kartleggingen på oppdrag fra IMDi. Dette er første del av et større oppdrag om flyktninger som finner bolig på egen hånd. Andre del av oppdraget, som vil se på konsekvenser av avtalt selvbosetting, ferdigstilles i desember 2016.
Rapporten baserer seg på funn fra spørreundersøkelser blant kommuner og asylmottak. I tillegg bygger NIBR analysene sine på tilgjengelige registerdata, intervjuer med representanter for kommuner, IMDi og UDI, samt dokumentstudier.
Hovedfunn fra kartleggingen
- Minimum 100 kommuner praktiserer eller tillater avtalt selvbosetting. Med bakgrunn i NIBRs frafallsanalyse, er det imidlertid grunn til å anta at det reelle tallet ligger på i overkant av 140 kommuner.
- Det finnes kommuner som praktiserer avtalt selvbosetting over hele landet. Andelen er størst i de mest sentrale kommunene, og lavest i de minst sentrale kommunene.
- I en fjerdedel av kommunene som praktiserer avtalt selvbosetting, utgjør denne formen for bosetting en betydelig andel av bosettingene. I de resterende kommunene gjelder det bare noen få flyktninger.
- Det er flest enslige voksne menn som bosetter seg gjennom avtalt selvbosetting, og det er de mest ressurssterke innenfor denne kategorien flyktninger som benytter seg av denne muligheten.
- Avtalt selvbosetting fører til bedre utnyttelse av boligmarkedet, og til raskere bosetting av flyktninger.
Utfordringer ved ordningen
- For kommunene er det en utfordring at avtalt selvbosetting medfører økt arbeidsbelastning.
- Fra mottakene, rapporteres det mest om utfordringene som de erfarer at flyktningene opplever i forbindelse med ordningen. Det handler om språkbarrierer, at flyktninger diskrimineres på boligmarkedet, prisnivå på utleieboliger, tidsbruken som går med til å behandle forespørsler om avtalt selvbosetting, og sist men ikke minst: mangel på oversikt over hvilke kommuner som praktiserer avtalt selvbosetting og på hvilke premisser.
- Informasjonsformidling om avtalt selvbosetting til bosettingsklare flyktninger er mangelfull. 40 prosent av kommunene driver aktiv informasjonsformidling, men dette gjøres primært muntlig og gjerne via «ryktebørsen». Informasjonen blir uoversiktlig for mottak og flyktninger, noe som forsterkes ytterligere ved at praksisen varierer mellom kommunene og kan også være skiftende innenfor en og samme kommune.
Anbefalinger for videreutvikling av ordningen
- Mer formalisert praksis i kommunene, dette gjennom å utarbeide skriftlige retningslinjer som offentliggjøres. Dette vil gjøre kommunenes praksis med avtalt selvbosetting mer forutsigbar og konsistent, og mindre personavhengig.
- Kommuner bør ha ansatte med særlig ansvar for å følge opp avtalt selvbosetting. For mindre kommuner kan det være hensiktsmessig å bygge opp slik kapasitet gjennom interkommunale samarbeid.
- For å redusere arbeidsbelastningen, kan kommunene fastsette målgrupper for ordningen og sette som vilkår at selvbosatte flyktninger må finne ny bolig selv dersom de ønsker å flytte.
- Hvis kommunen er behjelpelig med depositum eller betaler tomgangsleie, er det enklere for flyktninger å benytte seg av avtalt selvbosetting.
- Informasjon om muligheter og betingelser for avtalt selvbosetting bør skriftliggjøres og gjøres tilgjengelig for eksempel på kommunenes nettsider, helst på flere språk. Det bør også etableres en nasjonal oversikt over muligheter for avtalt selvbosetting i kommunene.