Kapittel 8 Saksbehandlingsregler

§ 46. Forholdet til forvaltningsloven

«Forvaltningsloven gjelder med de særregler som er fastsatt i loven her.

Som enkeltvedtak etter denne loven regnes avgjørelser om:

a) tildeling av introduksjonsprogram, introduksjonsstønad og opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter kapittel 4 til 6

b) fritak fra opplæring i norsk og samfunnskunnskap og prøver etter §§ 29 og 37

c) utarbeidelse av og vesentlig endring av integrerings- og norskplan etter §§ 15 og 34

d) stans av introduksjonsprogrammet eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap for den enkelte etter §§ 18 og 36

e) fravær og permisjon

f) forlengelse av introduksjonsprogram

g) trekk i introduksjonsstønaden med 50 prosent eller mer av en enkelt utbetaling, og som minst tilsvarer 1/12 av folketrygdens grunnbeløp

h) tilbakebetaling av stønad på grunn av uriktige opplysninger

i) refusjon i ytelser fra folketrygden

j) oppføring i og utestengelse fra Nasjonalt tolkeregister

Personer som har rett til tjenester etter denne loven regnes ikke som parter i samme sak. Det kan ikke klages over at en annen har fått ytelsen.
Forvaltningsloven §§ 28 til 34 om klage gjelder ikke for vedtak om tildeling av bosettingskommune.»

Hva sier forarbeidene (Prop. 89 L 2019-2020) om § 46?

Merknader til § 46, s. 187

Bestemmelsen regulerer forholdet til forvaltningsloven.

Det følger av første ledd at forvaltningsloven gjelder med de særregler som er fastsatt i integreringsloven. Dette innebærer blant annet at reglene i forvaltningsloven kapittel VI om klage og omgjøring kommer til anvendelse på enkeltvedtak etter integreringsloven.

Andre ledd gir en oversikt over avgjørelsene etter loven som regnes som enkeltvedtak. Dette gjelder blant annet tildeling av introduksjonsprogram, introduksjonsstønad, opplæring i norsk og samfunnskunnskap, utarbeidelse og vesentlig endring av integrerings- og norskplan, fravær og permisjoner, forlengelse og refusjon i ytelser fra folketrygden, samt oppføring i og utestengelse fra Nasjonalt tolkeregister.

I tredje ledd presiseres at personer som har rett til tjenester etter integreringsloven ikke regnes som parter i samme sak. Det kan ikke klages over at en annen har fått ytelsen.

Fjerde ledd viderefører deler av utlendingsloven § 95, og presiserer at forvaltningsloven §§ 28 til 34 om klage ikke gjelder for vedtak om tildeling av bosettingskommune. Dette innebærer at personer ikke kan klage på slike vedtak.

Departementets vurderinger, s. 155 (punkt 12.1.4)

Departementet opprettholder forslaget om at forvaltningsloven gjelder med de særregler som er fastsatt i integreringsloven, og at listen over hva som utgjør enkeltvedtak etter loven oppdateres, se forslag til § 46. Opplistingen er forsøkt gjort uttømmende.

Det foreslås også å videreføre det begrensede partsbegrepet og klageretten.

Departementet er enig med UDI om at dagens utlendingslov § 95 tredje ledd andre punktum om vedtak om bosetting i en kommune bør flyttes til integreringsloven. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen inntas som nytt tredje ledd i integreringsloven § 46. Departementet foreslår også å endre utlendingsloven § 95 tredje ledd andre punktum slik at bestemmelsen kun gjelder bortfall av botilbud, se forslag til § 52.

§ 47. Klage

«Enkeltvedtak truffet etter loven kan påklages til fylkesmannen. Departementet er klageinstans for enkeltvedtak etter § 46 første ledd bokstav j.

Fylkesmannen kan prøve alle sider av vedtaket. Når det gjelder prøvingen av det frie skjønn, kan fylkesmannen likevel bare endre vedtaket når skjønnet er åpenbart urimelig.»

Hva sier forarbeidene (Prop. 89 L 2019-2020) om § 47?

Merknader til § 47, s. 187

Bestemmelsen regulerer klage på enkeltvedtak etter integreringsloven.

Det følger av første ledd første punktum at enkeltvedtak truffet etter integreringsloven kan påklages til fylkesmannen. Etter første ledd andre punktum er departementet klageinstans for enkeltvedtak om oppføring i og utestengelse fra Nasjonalt tolkeregister.

Fylkesmannen kan prøve alle sider av vedtaket, jf. andre ledd. Ved prøving av det frie skjønn, kan fylkesmannen likevel bare endre vedtaket når skjønnet er åpenbart urimelig.

Departementets vurderinger, s. 159 (punkt 12.3.4)

Departementet opprettholder forslaget om å føre tilsyn med kapittel 3 til 6 og §§ 39, 40 og 43, se forslag til § 48, men foreslår ikke å føre tilsyn med forsvarlighetskravet i § 3. Tilsyn er et virkemiddel for å sikre at kommuner og andre aktører oppfyller sine lovpålagte krav.

Når det vurderes å innføre statlig tilsyn, skal vurderingen bygge på en risiko- og sårbarhetsanalyse. Valg av tilsyn som virkemiddel skal kunne forsvares gjennom en kost- og nytteanalyse, jf. Prop. 46 L (2017–2018) og Innst. 369 L (2017–2018). Det fremgår av veilederen Statlig styring av kommuner og fylkeskommuner (Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2016), at der det foreslås å videreføre eksisterende tilsynshjemler, skal det vises til den risiko- og sårbarhetsanalyse og kost- og nytteanalyse som ble gjort da hjemmelen ble innført.

Risikovurderingen skal knyttes til sannsynligheten for at loven brytes, og hvilke konsekvenser dette vil få. Hva som vil være konsekvensen av brudd på loven vil ofte følge av formålet med loven.
En kost- og nytteanalyse av tilsyn skal tilstrebe å få frem hva som ville ha skjedd dersom det ikke hadde vært tilsyn på det aktuelle området. Pålagte kontrolltiltak i eller overfor kommunene skal være forholdsmessige, blant annet med tanke på kostnader og hensynet til enkeltmenneskers liv, helse og integritet.

Departementets forslag innebærer i stor grad at det kan føres tilsyn med de samme pliktene som følger av introduksjonsloven i dag, men også at det kan føres tilsyn med nye plikter som følger av lovforslaget, herunder krav til at tilbudet skal være forsvarlig, krav til informasjonsflyt, kompetansekartlegging, integreringskontrakt, og kompetansekrav for lærere.

I det følgende gjennomgås behovet for å videreføre tilsyn med pliktene som i dag følger av introduksjonsloven, samt behovet for tilsyn med de nye pliktene.

Fylkesmannens tilsyn med introduksjonsloven ble innført da evalueringer av loven viste at ikke alle kommuner oppfyller minstekravene som loven stiller, blant annet kravet om at programmet skal tilpasses den enkeltes behov, kravet om fulltidsprogram og fristen for å gi tilbud om program innen tre måneder. Departementet vurderte i Prop. 79 L (2010–2011) Endringer i introduksjonsloven og statsborgerloven at statlig tilsyn ville kunne bidra til å redusere risikoen for lovbrudd, og til å styrke rettssikkerheten for den enkelte deltager. Det føres to tilsyn per år i hvert fylkesmannsembete. Fylkesmennenes årsrapporter viser at tilsyn er et effektivt virkemiddel, og at kommunene retter opp lovbrudd som påpekes i tilsynene.

Fylkesmennene har til nå ført tilsyn på to temaer: kravet om at introduksjonsprogrammet skal være helårlig og på fulltid, og kravet om individuell plan. Det er avdekket lovbrudd i flere kommuner på begge temaene.

Også evalueringer av introduksjonsloven viser at ikke alle kommuner oppfyller de minstekrav som loven stiller. Det er blant annet en rekke kommuner som ikke oppfyller lovens krav om å tilpasse introduksjonsprogrammet til den enkelte deltagers kvalifiseringsbehov. Noen kommuner tilbyr heller ikke tiltak som forbereder for deltagelse i arbeidslivet. Tall fra IMDi viser at bare rundt 65 prosent starter opp i introduksjonsprogrammet innen tre måneder. Fafo sin evaluering av loven (Fafo-rapport 2017:31) viser at over 20 prosent av kommunene ikke tilfredsstiller kravet om å tilby heldagstilbud til deltagerne, og at over 15 prosent ikke møter kravet om at introduksjonsprogrammet skal være helårlig. Fafo sin brukerundersøkelse (Fafo-rapport 2018:35) viser også påfallende lite variasjon i programinnhold hos deltagerne i de kommunene de besøkte, og selv om den enkelte hadde en individuell plan, var ikke programmet nødvendigvis individuelt tilpasset. Enkelte kommuner oppfyller ikke kravet om individuell tilrettelegging av opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Noen kommuner oppfyller heller ikke plikten til å gi opplæring i samfunnskunnskap på et språk innvandreren forstår tidlig i opplæringsløpet, slik det forutsettes i regelverket.

Resultater fra 28 tilsyn i 2017 viser at det var 53 lovbrudd knyttet til utarbeidelse, innhold og endringer i deltagernes individuelle plan. Det betydelige antallet lovbrudd var bakgrunnen for at individuell plan ble videreført som tilsynstema også i 2020.

Kommunens pliktige registrering av personopplysninger i NIR er i flere tilfeller mangelfull. Opplysningene i NIR har avgjørende betydning for den enkeltes rettigheter etter flere andre lover. Blant disse er utlendingsloven, som for eksempel stiller krav om gjennomført pliktig opplæring i norsk og samfunnskunnskap for rett til permanent oppholdstillatelse.

Registrering i NIR er også viktig for å få et godt datagrunnlag som kan brukes både av kommunen selv og av andre organer, som for eksempel NAV. Opplysningene i NIR brukes dessuten også til statistikk og forskning som er viktig for å kunne evaluere loven.

Brudd på kravene som stilles i loven kan ha store konsekvenser for den enkelte deltager. Svikt i kommunens ansvar for å tilby introduksjonsprogram eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap, kan føre til at personer må vente lenge før de får startet opplæringen, eller ikke får den opplæringen de har krav på. Dette har igjen konsekvenser for personenes mulighet til å raskt lære seg norsk, og komme i arbeid eller utdanning. Videre kan et mangelfullt introduksjonsprogram som ikke fyller gapet mellom hva slags kompetanse deltagerne har når de kommer til Norge, og hva som kreves i det norske arbeidsmarkedet, bidra til at færre flyktninger blir sysselsatt og får en varig tilknytning til arbeidslivet. Det kan også føre til at en større andel faller ut av arbeidslivet.

Det kan også ha samfunnsøkonomiske konsekvenser dersom kommunen ikke oppfyller lovens forpliktelser. Manglende overholdelse av fristen for å tilby introduksjonsprogram, medfører i mange tilfeller at den enkelte må få økonomisk sosialhjelp til livsopphold i mangel av utbetalt introduksjonsstønad. Forsinkelser i den enkelte deltagers overgang til arbeid og utdanning vil også føre til at det tar lengre tid før deltageren blir økonomisk selvstendig. Slike forsinkelser kan medføre økte offentlige utgifter til nye kvalifiseringstiltak og/eller ytterligere økonomisk sosialhjelp. Dersom flere faller ut av arbeidslivet kan dette også bidra til at bruken av inntektssikringsordninger for denne gruppen forsetter å øke relativt til norskfødte.

Mangelfull registrering i NIR har ringvirkninger også for andre organer som er avhengig av opplysningene i registeret. Som nevnt har opplysningene betydning for blant annet søknader etter utlendingsloven, og mangelfull registrering kan forsinke innvilgelse av permanent oppholdstillatelse eller statsborgerskap. Dersom opplysninger ikke er tilgjengelig for andre organer, må opplysninger oppgis eller innhentes flere ganger, noe som innebærer en ineffektiv forvaltning.

På bakgrunn av mengden lovbrudd som er dokumentert, og de store konsekvensene slike brudd har for den enkelte og for samfunnet for øvrig, mener departementet at det er nødvendig å videreføre tilsyn med kapitlene som regulerer tidlig kvalifisering, introduksjonsprogram, introduksjonsstønad og opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Formålet med tilsynet er å styrke deltagernes rettsikkerhet og bidra til at målene med ordningene i loven blir nådd. Departementet viser også til vurderingen i Prop. 79 L (2010–2011) Endringer i introduksjonsloven og statsborgerloven punkt 6 om behovet for tilsyn.

Det foreslås også å videreføre tilsyn med bestemmelsen som regulerer forbud mot bruk av klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet, jf. § 40, og bestemmelsen om registrering i personregister, jf. § 43. Bakgrunnen for forbudet i § 40 er at det ikke er ønskelig at personer som deltar i opplærings- og vurderingssituasjoner dekker til ansiktet, da dette kan hindre samhandling, kommunikasjon og et godt læringsmiljø. Brudd på forbudet vil motvirke disse formålene. Det føres også tilsyn med de tilsvarende forbudene blant annet i opplæringsloven, barnehageloven og friskoleloven.

Kompetansekartlegging utgjør et viktig grunnlag for utarbeidelse av integreringsplan og for hvilket innhold introduksjonsprogrammet skal ha for den enkelte. Brudd på bestemmelsene om kompetansekartlegging kan føre til at programmet ikke blir individuelt tilrettelagt, og kan ha konsekvenser for deltagernes mulighet til å komme i arbeid eller utdanning.

Integreringskontrakten synliggjør kommunens plikter, og klargjør at deltageren også har plikter så vel som rettigheter. Kontrakten utgjør dermed et viktig informasjonsgrunnlag for både kommunen og deltageren. Det vil først og fremst være aktuelt å føre tilsyn med at kommunene utarbeider integreringskontrakt og at minimumskravene etter § 16 overholdes.

Tilstrekkelig kompetanse hos lærerne er avgjørende for kvaliteten i norskopplæringen og departementet mener det er viktig å sikre at kommunen overholder de foreslåtte kravene i § 39. Målet med å innføre kompetansekrav for lærere er å heve kvaliteten i opplæringen og bidra til at deltagerne raskere får et høyere nivå i norsk.

Samlet vurderer departementet at de nye pliktenes nære tilknytning til eksisterende plikter og konsekvensene ved brudd på disse, medfører at det er behov for å inkludere pliktene i tilsynshjemmelen.

Departementet ba om høringsinstansenes innspill på hvorvidt det burde føres tilsyn med forsvarlighetskravet i § 3, dersom det ble innført. Etter høringen foreslår departementet å innføre forsvarlighetskravet, se punkt 6.1.4.2 ovenfor. Forsvarlighetskrav innebærer et krav til kvaliteten i tilbudet, og har nær sammenheng med eksisterende plikter om blant annet innholdet i programmet. På dette grunnlaget kan det være hensiktsmessig at fylkesmannen også kan føre tilsyn med kvaliteten på tilbudet som gis, når det allerede kan føres tilsyn med de øvrige pliktene som kravet har sammenheng med. Dette har også langt på vei fått støtte i høringen.

Likevel ser departementet at forsvarlighetskravet innebærer noe nytt for kommunene, som også må innrette tilbudet sitt etter nye og andre krav enn det som følger av introduksjonsloven. I tillegg arbeider departementet med økt tilgjengeliggjøring av det faglige grunnlaget for forsvarlighetskravet. Dette kan tale for at loven bør virke i en periode før det bør kunne føres tilsyn med det nye forsvarlighetskravet. I lys av dette foreslår departementet ikke å innføre tilsyn med forsvarlighetskravet nå, men vil vurdere dette på et senere tidspunkt.

Departementet har vurdert om det finnes andre måter å forebygge brudd på loven. Statlig tilsyn er bare ett av flere alternative virkemidler som kan vurderes, og valg av virkemiddel beror på en vurdering av de ulike virkemidlenes formåls- og kostnadseffektivitet. Svikt i kommunens forpliktelser kan for eksempel forebygges ved andre sikkerhetstiltak, slik som klage- og tilsynsordninger, sivilombudsmannsordningen, og domstolskontroll. I tillegg kan kommunenes internkontroll etter ny kommunelov § 25-1 forebygge svikt.

Klageordningen, ombudsmannsordningen og saker for domstoler er viktige rettsikkerhetsordninger, men forutsetter at den enkelte deltager har kjennskap til systemet, til sine rettigheter og at vedkommende selv tar et initiativ. Disse mulighetene benyttes i praksis av få deltagere i ordningene etter introduksjonsloven. I 2016 var det totalt 122 klager, og i 2017 var det 204 klager. En stor del av målgruppen til introduksjonsloven har ikke de samme forutsetningene som befolkningen for øvrig til å benytte seg av klageordningen, da de som regel har kort botid i landet, og dårligere norskkunnskaper. Det kan også bare klages over enkeltvedtak.

Fylkesmannens tilsyn bidrar til å redusere risikoen for lovbrudd, styrke rettssikkerheten for den enkelte deltager, og til å redusere risikoen for negative samfunnsøkonomiske konsekvenser. Tilsyn med kommunens plikter kan også bidra til at kommunene praktiserer loven likt, noe som reduserer risikoen for vilkårlige forskjeller for deltagerne. Som nevnt viser fylkesmennenes årsrapporter at tilsyn er et effektivt virkemiddel og at kommunene retter opp lovbrudd som påpekes. På dette grunnlaget vurderer departementet at tilsyn er nødvendig, og egnet, for å forebygge brudd på loven. Selv om tilsyn medfører ressursbruk for den kommune som det føres tilsyn i, mener departementet at de mulige konsekvensene ved brudd på loven gjør dette nødvendig.

Departementet viser også til at høringsinstansene som har uttalt seg støtter den foreslåtte videreføringen av tilsyn med kommunenes overholdelse av pliktene etter loven.

Tilsynstema for hver tilsynsperiode fastsettes i tilsynsinstruks. Fylkesmannsembetene involveres i fastsettelsen av tilsynstema. Utvidelsen av hvilke plikter som det kan føres tilsyn med får derfor ikke konsekvenser for fylkesmannen før en av de nye pliktene fastsettes som tilsynstema.

Det ble ikke foreslått i høringsnotatet at fylkesmannen skulle føre tilsyn med at kommunen oppfyller sin plikt til internkontroll etter ny kommunelov § 25-1. IMDi, Fylkesmannen i Agder og Fylkesmannen i Rogaland har uttalt seg om dette. Fylkesmannen i Rogaland uttaler at det ikke er behov for å føre tilsyn med internkontrollplikten dersom det kan føres tilsyn med forsvarlighetskravet. Både IMDi og Fylkesmannen i Agder mener derimot at det bør kunne føres tilsyn med kommunenes internkontroll etter kommuneloven § 25-1. IMDi viser til at tilsyn med internkontrollplikten vil gi fylkesmannen mulighet til å vurdere om kommunen arbeider systematisk med å sikre at de aktuelle pliktene overholdes, og mener det er viktig å utnytte synergien mellom internkontroll og tilsyn. Fylkesmannen i Agder viser også til sammenhengen mellom kommunenes internkontroll og tilsyn, som begge har som formål å sikre at lover og forskrifter følges. Begge viser til sammenhengen med annet regelverk, som for eksempel opplæringsloven, der det åpnes for at Fylkesmannen kan føre tilsyn med kommunenes internkontroll, og mener at de samme hensynene som begrunner tilsyn der også gjør seg gjeldende for integreringsloven. Departementet er enig med IMDi og Fylkesmannen i Agder om at de samme hensynene som begrunner tilsyn med internkontrollplikten etter opplæringsloven gjør seg gjeldende for integreringsloven. Departementet foreslår derfor at fylkesmannen også skal kunne føre tilsyn med kommunenes internkontrollplikt.

Kompetanse Norge har bedt om klargjøring av om fylkesmannens tilsynsmyndighet også gjelder overfor fylkeskommunens ansvar for denne målgruppe etter ny lov. Departementet foreslår ikke å innføre tilsyn med fylkeskommunenes overholdelse av pliktene etter integreringsloven. Som det fremgår ovenfor, ble fylkesmannens tilsyn med introduksjonsloven først innført da evalueringer av loven viste at minstekravene ikke ble fulgt. Fylkeskommunens ansvar på integreringsfeltet inntrådte 1. januar 2020. Fylkeskommunen er dermed en ny aktør på integreringsfeltet, og det er foreløpig ikke grunnlag for å hevde at oppgavene ikke vil bli utført. De mulige konsekvensene av at fylkeskommunen ikke overholder sine forpliktelser kan være store, for eksempel forsinket oppstart av introduksjonsprogram, eller et program som ikke er tilpasset det enkeltes behov. Likevel mener departementet at tilsyn ikke bør innføres før det finnes holdepunkter for at lovens minstekrav ikke blir overholdt.

§ 48. Tilsyn

«Statsforvalteren kan føre tilsyn med kommunens oppfyllelse av plikter etter lovens kapittel 3 til 6, §§ 39, 40, 43 og 50. Statsforvalteren kan også føre tilsyn med plikten til å ha internkontroll etter kommuneloven § 25-1.

Kommuneloven kapittel 30 gjelder for tilsyn etter første ledd.»

Hva sier forarbeidene (Prop. 89 L 2019-2020) om § 48?

Merknader til § 48, s. 187

Bestemmelsen regulerer tilsyn.

Det følger av første ledd første punktum at fylkesmannen kan føre tilsyn med kommunens oppfyllelse av pliktene etter lovens kapittel 3 til 6 og §§ 39, 40 og 43. Dette innebærer at det kan føres tilsyn med bestemmelsene om kommunens oppfyllelse av plikter ved tidlig kvalifisering, introduksjonsprogram, introduksjonsstønad, opplæring i norsk og samfunnskunnskap, samt bestemmelsene om kompetansekrav til lærere, forbud mot bruk av klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet og plikten til å registrere personopplysninger i personregister. Videre kan fylkesmannen etter første ledd andre punktum føre tilsyn med plikten til å ha internkontroll etter kommuneloven § 25-1.

I andre ledd fremgår det at kommuneloven kapittel 10 A gjelder for tilsyn etter første ledd.

Departementets vurderinger, s. 163 (punkt 12.4.4)

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet, og foreslår ikke en bestemmelse om internkontroll i den nye loven. Pliktene som pålegges kommuner og fylkeskommuner etter introduksjonsloven er i hovedsak å anse som kommuneplikter. For slike plikter er det kommunelovens bestemmelse som skal regulere internkontrollen, jf. Prop. 46 L (2017–2018).

I tråd med ny kommunelov § 25-1 skal kommuner og fylkeskommuner føre internkontroll for å sikre at lover og forskrifter følges. Pliktene som følger av loven er derfor gjenstand for internkontroll. Internkontrollen er et middel for kommunene og fylkeskommunene til å sikre bedre styring og bidra til gode kommunale og fylkeskommunale tjenester.

Internkontrollen etter kommuneloven § 25-1 skal sikre at lover og forskrifter følges. Pliktene i introduksjonsloven dreier seg blant annet om tilbud av opplæring i mottak, opplæring i norsk og samfunnskunnskap, introduksjonsprogram, og registrering av personopplysninger. Alle kommunens og fylkeskommunens plikter etter introduksjonsloven vil være omfattet av interkontrollen etter kommuneloven.

§ 49. Opplysningsplikt til barnevernet

«Personell som arbeider innenfor rammen av denne loven, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten.

Personell som arbeider innenfor rammen av denne loven, skal uten hinder av taushetsplikt melde fra til barneverntjenesten uten ugrunnet opphold:

a) når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt,

b) når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring,

c) når et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller en annen form for utpreget normløs atferd,

d) når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel.

Personell som arbeider innenfor rammen av denne loven, plikter også å gi opplysninger etter pålegg i samsvar med barnevernloven § 6-4.»

Hva sier forarbeidene (Prop. 89 L 2019-2020) om § 49?

Merknader til § 49, s. 187

Bestemmelsen regulerer oppmerksomhetsplikten og opplysningsplikten til barnevernet ved alvorlig omsorgssvikt, og alvorlige atferdsvansker for personell som arbeider innenfor loven.
Første ledd regulerer personellets særskilte oppmerksomhetsplikt om forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten.

Andre ledd regulerer personellets meldeplikt til den kommunale barneverntjenesten. Plikten omfatter alle som utfører tjeneste eller arbeid etter loven. De materielle vilkårene for meldeplikt er nærmere regulert i bokstav a til d. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt i merknaden til barnevernloven § 6-4 første ledd.

Tredje ledd lovfester opplysningsplikten ved pålegg fra barneverntjenesten eller andre barnevernmyndigheter. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt i merknad til barnevernloven § 6-4.

Departementets vurderinger, s.164 (punkt 12.5.3)

Departementet foreslår å videreføre reguleringen av opplysningsplikt til barnevernet, se forslag til § 49. Opplysningsplikten er viktig for å sikre at barn og unge får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Bestemmelsene om opplysningsplikt til barnevernet er likelydende i flere lover, og departementet foreslår derfor ikke endringer etter høringsuttalelsen fra Oslo kommune.

§ 50. Samarbeid og samordning

§ 50 Samarbeid og samordning kom inn i loven 1. august 2022.

«Kommunen skal samarbeide med andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi deltakere i introduksjonsprogram et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dersom deltakeren har individuell plan etter annen lov og forskrift, skal kommunen delta i samarbeid om utarbeidelse og oppfølging av tiltak og mål i den individuelle planen.

Kommunen skal samordne tjenestetilbudet etter første ledd. Ved behov skal kommunen bestemme hvilken kommunal tjenesteyter som skal ivareta samordningen. Dersom det er oppnevnt barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, skal koordinatoren sørge for samordning av tjenestetilbudet.

Kommunen skal, i tillegg til å følge opp enkelte deltakere, samarbeide med andre tjenesteytere slik at kommunen og de andre tjenesteyterne kan ivareta sine oppgaver etter lov og forskrift.

Med tjenesteytere menes kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenesteytere, private tjenesteytere som utfører oppgaver på vegne av slike tjenesteytere, barnehager som får tilskudd etter barnehageloven § 19 og skoler som får statstilskudd etter privatskolelova § 6-1.»

Hva sier lovens forarbeider (Prop.100 L (2020–2021)) om ny § 50?

Merknader til § 50

Første ledd gir kommunen plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere i oppfølgingen av bestemte deltakere som mottar tjenester fra flere tjenesteytere. Dette er en oppgave som kommer i tillegg til det å oppfylle kravene til introduksjonsordningen. Samarbeidet skal være en integrert del av tjenesteytingen. For at samarbeidsplikten skal inntre, må samarbeid være nødvendig for å gi deltakeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dette innebærer at kommunen må gjøre en konkret faglig vurdering av hva de har plikt til å samarbeide om, hvilke andre tjenesteytere de skal samarbeide med når det gjelder de enkelte oppgavene, og en vurdering av hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli. Dette vil variere ut fra den enkelte deltakerens behov. Kommunen må selv vurdere hvilke samarbeidsaktiviteter de må gjennomføre for å oppfylle plikten til samarbeid. Samarbeidsplikten gir også kommunen plikt til å medvirke i samarbeid om utarbeidelse og oppfølging av tiltak og mål i individuell plan. Pliktene gjelder kun overfor deltakere i introduksjonsprogram, og ikke de som kun deltar i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Samarbeidet skal skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt.

Andre ledd slår fast at kommunen skal samordne tjenestetilbudet til deltakere som trenger helhetlige og samordnede tjenester. Ved behov skal kommunen bestemme hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet der en deltaker trenger et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Denne plikten gjelder der det er uklarheter eller uenighet om hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet.

Dersom tjenesteyterne er enige om hvem som skal samordne tjenestetilbudet, vil det ikke være behov for at kommunen avgjør dette. Det samme gjelder der det allerede følger av annet regelverk hvem som skal ha ansvaret for å koordinere oppfølgingen en deltaker får, for eksempel der en deltaker har en individuell plan etter helse- og omsorgslovgivningen eller barnevernlovgivningen. Dersom familien har fått oppnevnt barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, følger det av bestemmelsen at det er barnekoordinatoren som skal sørge for at tjenestetilbudet til familien og barnet blir samordnet.

Kommunen velger selv hvordan den skal ivareta plikten til å avklare hvem som skal ha ansvaret for samordningen. Det er kommunedirektøren som har ansvaret og beslutningsmyndigheten, men oppgaven kan delegeres til andre i kommunen. Kommunens beslutningsmyndighet omfatter ikke fylkeskommunale, statlige eller private tjenesteytere. Samordning opp mot disse tjenestene vil derfor omfatte informasjon, involvering og tilrettelegging for samarbeid. Samtidig vil de fylkeskommunale, statlige og private tjenestene være pålagt å delta i samarbeidet gjennom samarbeidsplikter i egne tjenestelover. Dersom det er mest hensiktsmessig, kan kommunen avtale med den aktuelle tjenesten, for eksempel BUP eller en videregående skole, at samordningsansvaret skal ligge der.

Tredje ledd regulerer kommunens plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere uten av det er knyttet til oppfølgingen av en bestemt deltaker. Kommunen skal samarbeide med andre offentlige tjenester for at kommunen og de andre tjenesteyterne skal kunne utføre oppgaver som de er pålagt ved lov eller forskrift. Slikt samarbeid kan for eksempel omfatte drøfting av saker i anonymisert form og tilrettelegging for gjensidig veiledning og informasjon. Samarbeidet kan for eksempel forankres i samarbeidsavtaler eller gjennom faste tverrsektorielle møter, arbeidsformer og rutiner. Selv om plikten til å samarbeide ligger til de enkelte velferdstjenestene i kommunen, vil det være kommunen som er rettslig ansvarlig for at pliktene blir oppfylt. Dette innebærer at en velferdstjeneste ikke kan pålegge en annen tjeneste nye oppgaver, men at kommunen i slike tilfeller må beslutte at den aktuelle tjenesten skal bruke ressurser på oppgaven.

Fjerde ledd definerer begrepet «tjenesteytere». Med tjenesteytere menes både kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenesteytere, private tjenesteytere som utfører oppgaver på vegne av slike tjenesteytere og friskoler og private barnehager. Alle disse tjenesteyterne omfattes av samarbeidsplikten.

Som følge av at det innføres en ny § 50, blir nåværende §§ 50 til 52 til §§ 51 til 53.

Departementets vurderinger

Punkt 7.5.1.1 Forslag om å lovfeste en tydelig samordningsplikt for kommunen

Departementene opprettholder forslaget om å lovfeste et tydelig ansvar for kommunen til å sørge for at den enkelte tjenestemottaker får et samordnet tjenestetilbud. Forslaget må sees i sammenheng med forslaget i kapittel 5 om å tydeliggjøre og styrke velferdstjenestenes plikt til å samarbeide med andre sektorer. Det er bred støtte til forslaget i høringen, og departementene mener at en lovfestet samordningsplikt vil tydeliggjøre kommunens ansvar og bidra til at personer som har behov for samordnede tjenester, mottar et bedre tjenestetilbud og får bedre oppfølging.

Forslaget innebærer at kommunen ved behov skal avklare hvilken velferdstjeneste som skal samordne tjenestetilbudet. I mange tilfeller er det klart hvilken velferdstjeneste som bør samordne tjenestetilbudet. Det vil gjerne være den velferdstjenesten som har ansvar for hovedtyngden av tjenestetilbudet, eller som har mest å gjøre med tjenestemottakeren. Den foreslåtte plikten skal gjelde tilfeller hvor en person mottar tjenester fra flere, og samarbeid er nødvendig for å yte helhetlige og samordnede tjenester. I praksis vil det være behov for en slik avklaring i tilfeller der det er uklarhet eller uenighet om hvilken velferdstjeneste som skal ivareta samordningen. Da skal kommunen ha en plikt til å avklare hvilken velferdstjeneste som skal samordne samarbeidet. Kommunen velger selv hvordan den skal ivareta oppgaven. Kommunedirektøren vil ha beslutningsmyndighet i denne typen saker og kan delegere denne myndigheten på vanlig måte.

For de aller fleste tilfellene vil det være slik at det er de kommunale velferdstjenestene som har mest kontakt med tjenestemottakeren som har behov for et samordnet tjenestetilbud. For at det skal bli et helhetlig samarbeid mellom alle velferdstjenestene rundt tjenestemottakeren, må imidlertid kommunen samordne tjenestene med aktuelle private, fylkeskommunale og statlige velferdstjenester.

Kommunens beslutningsmyndighet omfatter ikke fylkeskommunale, statlige eller private tjenesteytere. Samordning opp mot disse tjenestene vil derfor omfatte informasjon, involvering og tilrettelegging for samarbeid. Samtidig vil de fylkeskommunale, statlige og private tjenestene være pålagt å delta i samarbeidet gjennom samarbeidsplikter i egne tjenestelover. Dersom det er mest hensiktsmessig, kan kommunen avtale med den aktuelle tjenesten, for eksempel BUP eller en videregående skole, at samordningsansvaret skal ligge der.

Departementene presiserer at den foreslåtte plikten til å samordne samarbeidet mellom velferdstjenestene ikke innebærer beslutningsmyndighet for faglige spørsmål, og at samordningen skal skje innenfor den alminnelige ansvars- og funksjonsdelingen mellom de ulike velferdstjenestene, dersom ikke annet avtales. Samordningsansvaret vil heller ikke gi flere rettigheter til tjenester enn det som fremkommer av sektorlovene.

Departementene foreslår etter dette at samordningsplikten lovfestes i barnehageloven, opplæringsloven, friskoleloven, helse- og omsorgstjenesteloven, sosialtjenesteloven, barnevernloven, krisesenterloven, familievernkontorloven og integreringsloven