Kapittel 7 Forskjellige bestemmelser

§ 38. Forsøk

«Departementet kan etter søknad fra kommunen godkjenne unntak fra loven og forskriftene etter loven i forbindelse med tidsavgrensede pedagogiske, økonomiske eller organisatoriske forsøk. Det kan godkjennes forsøk som innskrenker rettigheter eller utvider plikter etter loven.

Departementet kan gi forskrift om rammene for forsøk og kriterier for godkjenning.»

Hva sier forarbeidene (Prop. 89 L 2019-2020) om § 38?

Merknader til § 38, s. 184

Bestemmelsen regulerer forsøk etter integreringsloven.

Det følger av første ledd at departementet etter søknad fra kommunen kan godkjenne unntak fra loven og forskriftene i forbindelse med tidsavgrensede pedagogiske, økonomiske eller organisatoriske forsøk. Forsøkene kan være utprøving av modeller som innebærer behov for unntak fra bestemmelser som gjelder pedagogiske, organisatoriske eller økonomiske forhold. Bestemmelsen er knyttet til gjennomføring av konkrete forsøk hvor kommunen søker om og får innvilget unntak fra klart angitte bestemmelser i lov eller forskrift for en avgrenset periode. Den gir ingen generell adgang til å gjøre unntak fra bestemmelser i lov eller forskrift. De samlede fordelene ved forsøksordningen må oppveie ulempene som inngrepet i rettigheter etter loven medfører. At det kan gjennomføres økonomiske forsøk innebærer at det kan gjøres unntak fra integreringsloven kapittel 5 om introduksjonsstønad. Redusert introduksjonsstønad i en periode mot å motta det resterende beløpet når deltageren oppnår sine mål er én mulig modell, men også andre modeller kan være aktuelle for forsøk. Det presiseres uttrykkelig at det kan godkjennes forsøk som innskrenker rettigheter eller utvider plikter etter integreringsloven.

Etter andre ledd kan departementet gi forskrift om rammene for forsøk og kriteriene for godkjenning.

Departementets vurderinger, s. (punkt 11.1.4)

Departementet opprettholder forslaget om å videreføre muligheten til å søke om unntak fra bestemmelsene i integreringsloven for å gjennomføre tidsbegrensede forsøk, og at forsøkshjemmelen utvides til å omfatte forsøk av økonomisk art, se forslag til § 38.

En utvidelse av forsøkshjemmelen til å omfatte forsøk av økonomisk karakter innebærer at det kan gjennomføres forsøk der det gjøres unntak fra kapittel 5 om introduksjonsstønad. Redusert introduksjonsstønad i en periode mot å motta det resterende beløpet når deltageren oppnår sine mål er én mulig modell, men også andre modeller kan være aktuelle for forsøk. Slike forsøk kan bidra til bedre resultater i ordningene som reguleres i loven, for eksempel ved å gi insentiver til at flere deltagere kommer på et høyere språklig nivå enn de ellers ville gjort og at flere kommer i utdanning og arbeid.

I introduksjonsloven i dag er det åpnet for tidsavgrensede pedagogiske eller organisatoriske forsøk. Da forsøkshjemmelen i introduksjonsloven ble innført i 1. januar 2017 inkluderte forslaget økonomiske forsøk i tillegg til pedagogiske og organisatoriske. Flertallet i Stortinget ønsket den gangen ikke ytterligere hjemler som tar sikte på å bruke kutt i stønad som et insentiv for bedre læring, se Innst. 103 L (2016–2017).

Forsøksloven gir muligheter for forsøksvirksomhet i forvaltningen, der særlovgivningen ikke åpner for det. Forsøksloven gir imidlertid ikke mulighet til å godkjenne forsøk som fører til innskrenkning av rettigheter eller utvidelse av plikter som enkeltpersoner har eller gjeldende lover, se forsøksloven § 4 andre ledd. Som nevnt er én mulig modell for forsøk å gi redusert introduksjonsstønad i en periode mot å motta det resterende beløpet ved oppnådd mål. Slike forsøk dekkes ikke av nåværende forsøkshjemmel i introduksjonsloven og kan heller ikke foretas med hjemmel i forsøksloven. Hensikten med denne typen forsøk er å gi insentiver til at flere deltagere kommer på et høyere språklig nivå enn de ellers ville gjort. For å tydeliggjøre i loven at forsøk kan innebære inngrep i rettigheter etter loven, foreslår departementet å presisere i § 38 første ledd at det kan godkjennes forsøk som innskrenker rettigheter eller utvider plikter etter loven.

Fylkesmannen i Agder har i sin høringsuttalelse vist til at de ikke kan se at det foreligger nye opplysninger som tilsier at det nå bør åpnes for økonomiske forsøk. Departementet bemerker at forslaget til integreringslov innebærer mer målfokuserte kvalifiseringsordninger enn det er lagt opp til i introduksjonsloven. Det innføres krav om sluttmål og norskmål, og disse utformes etter fastsatte kriterier. I tillegg arbeides det med å utarbeide standardiserte elementer og revidere læreplanene for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Departementet mener at denne målrettingen av ordningene etter loven aktualiserer økonomiske forsøk. Å nå målene som blir satt vil uansett være en stor fordel for deltageren, både på kort og lengre sikt.

Rammene for forsøk og kriteriene for godkjenning vil bli fastsatt i forskrift. Det er ikke aktuelt å godkjenne forsøk som vil være i strid med Grunnloven § 98 om usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling eller internasjonale konvensjoner, herunder blant annet FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og det generelle diskrimineringsforbudet i artikkel 26 og FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Sistnevnte innebærer at inngrep i rettigheter som rammer enkelte personer eller grupper, må tilfredsstille krav til begrunnelse og forholdsmessighet. Dette er særlig viktig i vurderingen av om det skal gis adgang til å gjøre unntak fra rettigheter deltagerne er gitt i integreringsloven, for eksempel til introduksjonsstønad. Selv om verken Grunnloven eller internasjonale konvensjoner i seg selv gir noen rett for eksempel til introduksjonsstønad på et visst nivå, innebærer de likevel at inngrep i særlig økonomiske rettigheter som rammer enkelte personer eller grupper, må være saklig begrunnet og ikke uforholdsmessig. De samlede fordelene ved forsøksordningen må oppveie ulempene som inngrepet i rettigheter etter loven medfører.

Som følge av dette er en forutsetning for å få godkjent forsøk, særlig unntak fra bestemmelsene om introduksjonsstønad, at kommunen i søknaden må begrunne hvorfor den mener at forsøket kommunen ønsker å prøve ut kan ha en effekt på resultatene. Kommunen må beskrive hvilke ulemper et slikt forsøk vil få for deltagerne i introduksjonsprogrammet og opplæring i norsk og samfunnskunnskap, og gi en vurdering av hvordan de samlede fordelene med forsøksordningen for deres deltagere oppveier ulempene inngrepet i rettigheter etter loven medfører. Søknader om forsøk som ikke oppfyller denne forutsetningen vil ikke bli godkjent.

§ 39. Kompetansekrav for lærere

«Den som skal undervise i norsk i kommunen etter denne loven skal ha relevant faglig og pedagogisk kompetanse.

Departementet kan gi forskrift om innholdet i og overgangsregler til kravet i første ledd.»

Hva sier forarbeidene (Prop. 89 L 2019-2020) om § 39?

Merknader til § 39, s. 184

Bestemmelsen regulerer kompetansekrav for lærere.

Det følger av første ledd at den som skal undervise i norsk i kommunen etter integreringsloven skal ha relevant faglig og pedagogisk kompetanse. Departementet vil legge til grunn samme forståelse av pedagogisk kompetanse som etter opplæringsloven, altså pedagogisk bakgrunn i samsvar med krav i rammeplanene for lærerutdanningene med forskrifter. Med relevant faglig kompetanse menes 30 studiepoeng i faget norsk som andrespråk. Hva som menes med relevant faglig og pedagogisk kompetanse, vil bli regulert i forskrift. Kompetansekravet gjelder for offentlige og private ansatte lærere i fast eller midlertidig stilling. Kompetansekravet gjelder ikke for lærere i norsk og samfunnskunnskap i fylkeskommunen.

Departementet kan gi forskrift om innholdet i overgangsregler til kravet i første ledd, jf. andre ledd.

Departementets vurderinger, s. 146 (punkt 11.2.4)

Et klart flertall av høringsinstansene som har uttalt seg støtter forslaget om å innføre et kompetansekrav for lærere som underviser i norsk etter integreringsloven.

God kompetanse hos lærerne har stor betydning for kvaliteten i opplæringen i norsk for voksne innvandrere, jf. omtale i punkt 2.2. Departementet mener at innføringen av kompetansekrav for lærere i norsk etter integreringsloven vil bidra til bedre resultater og mindre variasjon i resultatene mellom kommunene. En undersøkelse utført av Kompetanse Norge viser at 73 prosent av lederne av opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven er positive til innføring av kompetansekrav.

Enkelte av høringsinstansene vurderer at begrepet generell formell pedagogisk utdanning er utydelig og lett kan misforstås, og mener at departementet i loven bør bruke et annet begrep. Departementet ser at formell pedagogisk utdanning ikke er et entydig begrep og at det kan misforstås. Departementet foreslår derfor at det benyttes samme ordlyd som i opplæringsloven § 10-1, hvor det fremgår at den som skal ansettes må ha relevant faglig og pedagogisk kompetanse. Hva som ligger i dette er nærmere regulert i forskrift til opplæringsloven kapittel 14, og det stilles ulike kompetansekrav ut fra hvilket trinn det skal undervises på. Det er imidlertid gjort unntak for de som skal undervise voksne etter opplæringsloven kapittel 4A, der kan også personer uten formell pedagogisk kompetanse ansettes. Forslaget om kompetansekrav i integreringsloven innebærer at kommuner som organiserer opplæring i norsk etter integreringsloven i voksenopplæringen vil måtte ha lærere med relevant faglig og pedagogisk kompetanse, selv om dette ikke følger av kravene i opplæringsloven. Hvilke krav til relevant faglig og pedagogisk kompetanse som skal gjelde etter integreringsloven vil bli regulert i forskrift. I forskriftsarbeidet vil det vurderes unntak tilsvarende unntakene i opplæringsloven kapittel 10, for tilfeller hvor kommunen ikke har eller får rekruttert personer som oppfyller kravene.

I tillegg til de generelle kravene i forskrift til opplæringsloven kapittel 14, foreslår departementet at det skal stilles krav om dokumentert kompetanse i faget norsk som andrespråk, tilsvarende 30 studiepoeng. Dette vil også bli regulert i forskrift.

Noen høringsinstanser hadde innspill til at 30 studiepoeng er for lavt og mener det bør stilles krav om 60 studiepoeng. Et krav om 60 studiepoeng i norsk som andrespråk etter integreringsloven, vil bidra til mer faglig bredde og dybde hos lærerne. Departementet vurderer likevel at det ikke bør settes et krav om 60 studiepoeng i norsk som andrespråk for lærere i norsk etter integreringsloven. Et krav om 60 studiepoeng i norsk som andrespråk vil gjøre det vanskelig for mange kommuner å få tak i kvalifiserte norsklærere. De fleste videreutdanningstilbudene som er etablert, dekker et pensum på 30 studiepoeng. Et krav om flere studiepoeng enn 30 forutsetter at tilbudet utvides og at påbyggingsemner opp til et høyere nivå må prioriteres. Det vil også være kostbart å videreutdanne dagens lærere slik at de oppnår 60 studiepoeng i norsk som andrespråk, blant annet fordi det ikke finnes en stipendordning som dekker 60 studiepoeng.

Departementet mener at dagens utdanningstilbud for 30 studiepoeng i norsk som andrespråk er tilstrekkelig til å håndtere en første økning i antall søkere som følge av forslaget. Departementet vil også legge til rette for å utvikle studietilbudet videre. Det er etablert en stipendordning til videreutdanning i 30 studiepoeng i faget norsk som andrespråk. Ordningen gir stipend til om lag 200 lærere årlig.

Departementet opprettholder også forslaget om å innføre overgangsregler i forskrift for kravet om 30 studiepoeng i norsk som andrespråk. Flere høringsinstanser er positive til at det innføres overgangsregler med en dispensasjonsordning for allerede tilsatte lærere og en overgangsperiode for ansettelse av nye lærere som ikke oppfyller kompetansekravene. Overgangsregler vil være sentrale for å redusere økonomiske og administrative konsekvenser for kommunene, beholde allerede ansatte lærere og styrke rekrutteringsgrunnlaget av nye lærere. Overgangreglene vil også gi kommunene tid til å ha en helhetlig tilnærming til rekruttering av lærere, hvor de ser lærernes kompetanse både innen grunnopplæringen og voksenopplæringen i sammenheng. Det er anslagsvis 3 500 lærere som underviser i norsk etter introduksjonsloven. Om lag 53 prosent av disse vil trenge kompetanseheving hvis krav om 30 studiepoeng i faget norsk som andrespråk innføres, viser en undersøkelse fra Kompetanse Norge. De aller fleste, om lag 43 prosent (ca. 1500 lærere), vil trenge 30 studiepoeng. En mindre del, om lag 10 prosent, vil trenge noen færre studiepoeng for å fylle kompetansekravet om norsk som andrespråk.

Flere instanser har innspill til at andre lærergrupper også burde omfattes av kompetansekravet. For departementet har det vært sentralt å lovfeste et krav til lærere som underviser i norsk etter integreringsloven. På sikt kan det imidlertid være aktuelt å innføre krav til særskilt kompetanse også for andre som underviser voksne innvandrere i norsk, og departementet vil også vurdere om det er hensiktsmessig å innføre kompetansekrav for lærere i samfunnskunnskap. Departementet har i utredningen av kompetansekrav for norsklærere sett hen til Utdanningsdirektoratets satsing Kompetanse for kvalitet, men har ikke funnet det hensiktsmessig å legge kompetanseheving av lærere som underviser etter integreringsloven inn under denne satsingen.

Departementet har også bemerket seg at flere instanser mener at andre fagretninger burde sidestilles med faget norsk som andrespråk. Forslaget om at det er norsk som andrespråk det skal stilles krav om, opprettholdes med bakgrunn i at dette er en særlig relevant kompetanse for lærere som gir norskopplæring til voksne innvandrere. Innspillene om at deltagere i norsk og samfunnskunnskap burde gis rett til kontaktlærer og rådgiver, vil eventuelt bli utredet på et senere tidspunkt.

Departementet vil presisere at kompetansekravet som foreslås er et minimumskrav, og at det er henholdsvis kommunen og fylkeskommunen som vurderer hvilken kompetanse de mener er nødvendig for å kunne gi et tilbud i henhold til kravene i integreringsloven og opplæringsloven til sine deltagere.

Lærere som har yrkeskvalifikasjoner fra en annen EØS-stat og som skal undervise i norsk etter denne loven, skal godkjennes etter reglene i yrkeskvalifikasjonsloven med tilhørende forskrift. Det er NOKUT som godkjenner lærere med yrkeskvalifikasjoner fra utlandet. Departementet vil i forskriftsarbeidet vurdere om det skal inntas tilsvarende regler som i forskrift til opplæringsloven § 14-7 om godkjenning for personer som ikke er omfattet av yrkeskvalifikasjonsloven

§ 40. Forbud mot bruk av klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet

«Personer som deltar i introduksjonsprogram eller opplæring etter loven, skal i forbindelse med opplærings- og vurderingssituasjoner ikke bruke klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet. Med opplæringssituasjon menes opplæring etter loven og opplæringslignende tiltak, inkludert praksis og turer. Forbudet gjelder ikke når bruken av slike plagg er begrunnet i klimatiske, pedagogiske, helsemessige eller sikkerhetsmessige forhold.

Kommunen kan midlertidig stanse introduksjonsprogrammet eller opplæringen etter §§ 18 og 36, for personer som tross skriftlig advarsel bruker klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet i strid med forbudet i første ledd. Personer som opptrer i strid med forbudet i vurderingssituasjoner, kan bortvises fra prøvelokalet.

Første ledd gjelder tilsvarende for lærere og andre personer som i opplærings- og vurderingssituasjoner bidrar til kommunens oppfyllelse av pliktene i loven. Det samme gjelder personer med liknende roller som arbeider for private aktører som har etablert samarbeid med kommunen om gjennomføring av kommunens plikter etter loven. Dersom en person som nevnt i første eller andre punktum opptrer i strid med forbudet i første ledd, skal personen bes om å fjerne klesplagget som dekker ansiktet. Gjentatte brudd på forbudet kan være grunnlag for oppsigelse.»

Hva sier forarbeidene (Prop. 89 L 2019-2020) om § 40?

Merknader til § 40, s. 184

Bestemmelsen regulerer forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg.

Første ledd fastslår at personer som deltar i introduksjonsprogram eller opplæring etter integreringsloven, ikke skal bruke klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet i forbindelse med opplærings- og vurderingssituasjoner. Med opplæringssituasjoner menes opplæring etter integreringsloven og opplæringslignende tiltak. Opplæringslignende tiltak kan for eksempel være språk- og arbeidspraksis, eller andre elementer etter § 14 første ledd bokstav d. Turer som innebærer opplæring vil være omfattet av forbudet. Forbudet gjelder også ved gjennomføring av avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap og statsborgerprøven. Det skal tilrettelegges for deltagerne ved gjennomføring av prøver. Aktuell tilrettelegging kan for eksempel være identifisering foran bare én person, og gjennomføring av prøven på et eget rom. Forbudet gjelder ikke når bruk av ansiktsdekkende plagg er begrunnet i klimatiske, pedagogiske, helsemessige eller sikkerhetsmessige forhold. Det er for eksempel tillatt å bruke ansiktsdekkende plagg ved opplæring ute i sterk kulde.

Andre ledd angir reaksjoner ved brudd på forbudet i første ledd. Kommunen kan stanse introduksjonsprogram eller opplæring midlertidig etter §§ 18 og 36, for personer som tross skriftlig advarsel bruker klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet. Skriftlig advarsel kan gis flere ganger. Kommunen skal alltid forsøke å få den det gjelder til å rette seg etter forbudet gjennom samtale før den setter i verk reaksjoner. Terskelen for å stanse introduksjonsprogrammet eller opplæringen midlertidig skal være høy.

Tredje ledd slår fast at forbudet i første ledd gjelder tilsvarende for lærere og andre personer som i opplærings- og vurderingssituasjoner bidrar til at kommunen oppfyller pliktene i loven. Dette gjelder også personer med lignende roller som arbeider for private rettssubjekter, når disse har etablert samarbeid med kommunen om oppfyllelse av pliktene kommunen har etter integreringsloven. Ved brudd på forbudet skal den det gjelder bli pålagt å fjerne klesplagget. Gjentatte brudd på forbudet kan gi grunnlag for oppsigelse etter arbeidsrettslige regler. Oppsigelse må gjøres i tråd med regelverket for dette.

Departementets vurderinger, s. 149 (punkt 11.3.4)

Departementet opprettholder forslaget om å videreføre forbudet mot bruk av klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet i opplæring etter integreringsloven, se forslag til § 40. Bestemmelsen ble innført i 2018 samtidig som lignende bestemmelser ble innført i flere andre lover. Det har ikke kommet innvendinger mot bestemmelsen som ikke er vurdert i Prop. 51 L (2017– 2018).
Departementet opprettholder også forslaget om en liten språklig justering slik at bestemmelsens første ledd første punktum endres fra «opplæringssituasjoner og vurderingssituasjoner» til «opplærings- og vurderingssituasjoner». Til dette punktet har det ikke kommet noen uttalelser.

§ 41. Behandling av personopplysninger

«Offentlige organer kan behandle personopplysninger, herunder personopplysninger nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10, når det er nødvendig for å utføre oppgaver i forbindelse med:

a) tiltak for å gi asylsøkere kjennskap til norsk språk og samfunnsliv

b) tiltak for å gi innvandrere kunnskap og ferdigheter for å kunne delta i det norske samfunnslivet

c) gjennomføring av prøver for dokumentasjon av norskkunnskaper og samfunnskunnskap

d) bosetting av innvandrere

e) utbetaling av tilskudd for tiltak som nevnt i bokstav a, b og d

Når det er nødvendig for å utføre oppgaver nevnt i første ledd kan offentlige organer også behandle personopplysninger om personer som har fått innvilget norsk statsborgerskap etter å ha hatt en oppholdstillatelse etter utlendingsloven.

Offentlige organer kan behandle personopplysninger, herunder personopplysninger nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10, når det er nødvendig for å samarbeide med andre tjenester etter § 50.

Private som utfører oppgaver nevnt i første og tredje ledd for stat, fylkeskommune eller kommune, regnes som offentlige organer etter denne paragrafen.

Departementet kan gi forskrift om behandlingen av personopplysninger etter denne loven, herunder om krav til behandlingen, bruk av automatiserte avgjørelser, hvilke personopplysninger som kan behandles og reservasjonsadgang for behandling av personopplysninger​.»

Hva sier forarbeidene (Prop. 89 L 2019-2020) om § 41?

Merknader til § 41, s. 185

Bestemmelsen regulerer behandling av personopplysninger. Bestemmelsen gjelder både behandling av personopplysninger etter integreringsloven og behandling av personopplysninger ved andre integreringstiltak. Virkeområdet er således videre enn andre bestemmelser i loven.

Første ledd gir en overordnet regulering av behandling av personopplysninger, også personopplysninger nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10. Offentlige organer som har oppgaver i forbindelse med formålene kan behandle personopplysninger etter bestemmelsen. Dette inkluderer også private som utfører oppgaver for de nevnte formålene for stat, fylkeskommune eller kommune, jf. bestemmelsens tredje ledd. For at behandling skal være tillatt, må behandlingen og personopplysningene være nødvendige for å utføre oppgaver for formålene. Dette innebærer at det ikke er tilstrekkelig at opplysningene er nyttige.

Bestemmelsen lister opp hvilke formål det kan behandles personopplysninger for i bokstav a til e. Tiltak for å gi asylsøkere kjennskap til norsk språk og samfunnsliv i bokstav a omfatter blant annet opplæring i norsk og samfunnskunnskap i mottak. Tiltak for å gi innvandrere kunnskap og ferdigheter for å kunne delta i det norske samfunnslivet i bokstav b dekker for eksempel introduksjonsprogrammet, opplæring i norsk og samfunnskunnskap, arbeidstrening, språkpraksis og andre lignende tiltak.

Gjennomføring av prøver for dokumentasjon av norskferdigheter i bokstav c har et videre virkeområde enn § 41 for øvrig. Bestemmelsen gir hjemmelsgrunnlag for å behandle personopplysninger om personer som avlegger prøver for å dokumentere norskkunnskaper og samfunnskunnskap. Dokumentasjon av norskkunnskaper er et av vilkårene for permanent oppholdstillatelse og norsk statsborgerskap, etter henholdsvis utlendingsloven og statsborgerloven. Det kreves også dokumentasjon av norskkunnskaper for å få opptak til høyere utdanning i Norge. Selv om mange av de som avlegger prøver er innenfor integreringslovens målgruppe, er det også flere andre grupper som avlegger disse prøvene som privatister. Dette kan for eksempel være norske statsborgere med grunnskole fra utlandet og EU/EØS-borgere. Statsborgerprøven er en prøve som dokumenterer samfunnskunnskap, og omfattes derfor av bestemmelsen.

Etter bokstav d kan det behandles personopplysninger for bosetting av innvandrere. Dette dekker hele bosettingsprosessen, herunder IMDis anmodning til kommunene om bosetting, kommunenes tilrettelegging av botilbud og lignende. Bokstav e gjelder utbetaling av tilskudd til kommunene for tiltakene i bokstav a, b og d. Tilskuddsordningen reguleres i rundskriv, og adgangen til å behandle personopplysninger for dette formålet gjelder for den til enhver tid gjeldende tilskuddsordning.

Andre ledd gir hjemmel for behandling av personopplysninger om personer som har fått innvilget norsk statsborgerskap etter å ha hatt en oppholdstillatelse etter utlendingsloven, når det er nødvendig for å utføre oppgaver som nevnt i første ledd. Dette har særlig relevans for formålene i første ledd bokstav a, b og d. Første ledd bokstav c har allerede et videre virkeområde enn de andre formålene, og omfatter blant annet også personer som har vært norske statsborgere hele livet dersom de har behov for å dokumentere kunnskaper i norsk, se ovenfor.

Tredje ledd presiserer at også private aktører som for eksempel har ansvar for opplæring i norsk og samfunnskunnskap i en kommune, kan behandle personopplysninger for disse formålene. Private aktører må utføre oppgaver for formålene nevnt i første ledd for stat, fylkeskommune eller kommune, for at de skal ha adgang til å behandle personopplysninger med hjemmel i § 41.

Fjerde ledd gir departementet adgang til å gi forskrift om behandlingen av personopplysninger etter loven. Det kan for eksempel gis forskrift om krav til behandlingen, bruk av automatiserte avgjørelser, hvilke organer som kan behandle personopplysninger og hvilke opplysninger som kan behandles.

Departementets vurderinger, s. 151 (punkt 11.4.4)

Departementet opprettholder i hovedsak forslaget om å videreføre bestemmelsene om behandling av personopplysninger, men foreslår å dele en av bestemmelsene slik at det blir fire bestemmelser istedenfor tre. Se forslag til §§ 41 til 44. Introduksjonsloven § 25 om behandling av personopplysninger ble endret 1. september 2018. Da ble også §§ 25 a og 25 b lagt til. Oppdelingen av bestemmelsene innebærer ingen realitetsendring, og det vises til Prop. 45 L (2017–2018) for omtale av bestemmelsene. Departementet foreslår også å videreføre bestemmelsen om Nasjonalt tolkeregister, se forslag til § 45. Det vises til Prop. 6 L (2019–2020) for omtale av bestemmelsen.

Da endringene i introduksjonsloven ble vedtatt i juni 2018 hadde ikke den nye personopplysningsloven trådt i kraft. Begrepsbruken var derfor tilpasset den gamle personopplysningsloven og det er nå behov for å oppdatere. Begrepet «sensitive personopplysninger» er i den nye personvernforordningen erstattet med «særlige kategorier av opplysninger». Innholdet er i hovedsak det samme, med unntak av at opplysninger som kan avsløre siktelse o.l. i straffbare forhold ikke lenger omfattes. Opplysninger som kan avsløre straffbare forhold reguleres isteden i personvernforordningen artikkel 10. Bestemmelsene om behandling av personopplysninger i integreringsloven viser til opplysninger nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10.

Flere høringsinstanser ber om at fylkeskommunene inkluderes i hjemmelen for behandling av personopplysninger. Slik bestemmelsene i §§ 41 til 44 er formulert, gjelder behandlingsgrunnlaget alle offentlige organer som har oppgaver innenfor formålene. Ved regionreformen og oppgavene som foreslås i integreringsloven, vil fylkeskommunene være omfattet av hjemmelen.

Departementet opprettholder forslaget om et nytt andre ledd i § 41 som gir hjemmel for å behandle personopplysninger om personer som har fått innvilget norsk statsborgerskap etter å ha hatt en oppholdstillatelse etter utlendingsloven. Dette har sammenheng med at man skal ha rett til å fullføre påbegynt introduksjonsprogram dersom man får statsborgerskap, og at det kan være behov for å prøve ut nye tiltak som også kan omfatte personer med norsk statsborgerskap. Forslaget begrenses av at også denne behandlingen må være nødvendig for å utføre oppgaver som nevnt i bestemmelsens første ledd. Det vil trolig dreie seg om et lite antall personer, som i mange tilfeller også vil ha samtykket til deltagelse i utprøvinger og lignende. I høringen har Kompetanse Norge spilt inn at også personer som har vært norske statsborgere hele livet bør omfattes av denne bestemmelsen. Departementet viser til at § 41 første ledd bokstav c om prøver allerede har et videre virkeområde enn de andre formålene i bestemmelsen. Mens bokstav a, b og d er begrenset til å gjelde for henholdsvis asylsøkere og innvandrere, viser bokstav c til «gjennomføring av prøver for dokumentasjon…». Departementet ser at forslaget til andre ledd kan skape en uklarhet ved tolkningen av første ledd bokstav c. Samtidig kan en presisering i lovteksten av at det nye andre leddet henviser til bokstav a, b og d tolkes som en begrensning av bokstav c. Det foreslås derfor ikke endringer i dette.

BFD og Bufetat region øst har etterlyst presiseringer om barnevernets adgang til å utlevere opplysninger, og barnets beste som vilkår for utlevering av personopplysninger. Det fremgår av forslaget til § 42 første ledd andre punktum (og introduksjonsloven § 25 andre ledd andre punktum) at personopplysninger kan innhentes fra den kommunale barnevernstjenesten og krisesentre uten hinder av lovbestemt taushetsplikt når hensynet til barnets beste gjør det nødvendig. I merknaden til bestemmelsen i Prop. 45 L (2017–2018) fremgår at det dette for eksempel kan være nødvendig dersom det har foregått vold i familien. Bakgrunnen for bestemmelsen er særlig bosettingsprosessen, og situasjoner der medlemmer av en familie ikke bør bosettes i samme kommune. Bufetat region øst har konkret vist til kartleggingen av enslige mindreårige som bor på omsorgssentre. Denne kartleggingen oversendes til bosettingskommunene. Forslag til ny barnevernslov er sendt på høring, og der er det foreslått å fjerne dagens krav om samtykke fra barnet eller vergen for å oversende kartleggingen til integreringsmyndighetene. Begrunnelsen for forslaget er dels å harmonisere regelverket med introduksjonsloven, der det ikke kreves samtykke for slike oversendelser, og dels å sikre at integreringsmyndighetene har tilgang til god informasjon om barnets situasjon og behov, slik at barnet bosettes på best mulig måte. Intensjonen bak bestemmelsen om innhenting av informasjon fra barnevernet og krisesentre har ikke vært å innføre en vurdering av barnets beste ved oversendelse av denne kartleggingen. Departementet foreslår derfor å presisere at denne bestemmelsen gjelder ved tiltak fra den kommunale barnevernstjenesten.
Når det gjelder høringsuttalelsene fra Vergeforeningen og MiRA-Senteret om adgangen til å utlevere opplysninger, viser departementet til Prop. 45 L (2017–2018) punkt 8 som inneholder en gjennomgang av hvorfor samtykke ikke kan brukes som behandlingsgrunnlag, formålene for behandling av personopplysninger og nødvendighetskriteriet.

I Prop. 45 L (2017–2018) ble det varslet at departementet ville utrede en bestemmelse som sikrer at den enkelte skal kunne reservere seg mot bruk av personopplysninger til forskningsformål, med bakgrunn i retten til å råde over egne personopplysninger.

Departementet opprettholder forslaget om at den enkelte skal kunne reservere seg mot bruk av egne personopplysninger til forskningsformål når opplysningene direkte kan identifisere vedkommende.

Retten til å råde over egne personopplysninger er et utslag av det grunnleggende prinsippet om medbestemmelse. Utgangspunktet er at personer selv skal kunne bestemme om opplysninger om dem skal samles inn, og hva opplysningene skal kunne brukes til. Prinsippet om medbestemmelse har særlig stor betydning ved behandling av direkte identifiserbare personopplysninger, for eksempel navn, personnummer, DUF-nummer eller andre personentydige kjennetegn. Indirekte identifiserbare opplysninger er opplysninger som kun kan identifisere enkeltpersoner gjennom kombinasjon med tilleggsopplysninger, for eksempel bostedskommune kombinert med alder og kjønn. Graden av identifikasjon kan reduseres eller fjernes helt med ulike tiltak, for eksempel pseudonymisering eller anonymisering. Pseudonymiserte opplysninger er opplysninger der navn, personnummer eller andre personentydige kjennetegn er erstattet med et nummer eller lignende, som viser til en atskilt liste med de direkte identifiserbare personopplysningene. Anonyme opplysninger er opplysninger som ikke kan identifisere enkeltpersoner i et datamateriale, verken direkte eller indirekte.

Personopplysninger skal i utgangspunktet kun behandles til formål som er forenlige med formålene opplysningene har blitt samlet inn for. Det fremgår av personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b at viderebehandling av personopplysninger for formål knyttet til vitenskapelig eller historisk forskning, eller for statistiske formål, ikke anses som uforenlig med de opprinnelige formålene.

Forskning er helt sentralt i videreutviklingen av integreringslovens ordninger. Statistikk, evalueringer og kunnskapsoppsummeringer gir kunnskap om hva som fungerer og ikke fungerer, og hvilke forbedringspunkter som finnes. Dette gir et sterkere grunnlag for å videreutvikle ordningene og sette i gang nye tiltak som forbedrer tilbudet for de som allerede er her, og nye innvandrere som kommer til Norge. Det er viktig å både se på helheten og å dykke ned på individnivå. Erfaringer fra enkeltpersoner kan gi verdifull kunnskap som statistiske undersøkelser ikke fanger opp. Departementet viser til omtalen i Prop. 45 L (2017–2018) punkt 8.4 for mer om viderebehandling av personopplysninger til forskningsformål.

Reservasjonsadgangen skal ikke gjelde indirekte identifiserbare personopplysninger eller pseudonymiserte personopplysninger. Bakgrunnen er den viktige rollen statistikk og forskning spiller i videreutviklingen av ordningene etter loven. Det er for eksempel behov for statistikk som kan detaljeres ned til alder og nasjonalitet til deltagere i introduksjonsprogrammet. Dersom ulike grupper enten jevnt over, eller ved noen utvalgte steder, oppnår dårligere resultater enn andre, er det enklere å utvikle særskilte tiltak for disse. Opplysninger om alder og nasjonalitet i kombinasjon med for eksempel bostedskommune kan særlig på små steder identifisere enkeltdeltagere, men vil altså ikke være mulig å reservere seg mot.

Departementet viser til Prop. 47 L (2019–2020) der forskriftshjemmelen i introduksjonsloven § 25 foreslås endret slik at det kan gis forskrift om bruk av automatiserte avgjørelser. Departementet opprettholder det tilsvarende forslaget i integreringsloven. Det følger av personvernforordningen artikkel 22 nr. 1 at den registrerte har rett til ikke å være gjenstand for en avgjørelse som utelukkende er basert på automatisert behandling, og som har rettsvirkning for vedkommende. Etter artikkel 22 nr. 2 gjelder dette ikke hvis avgjørelsen er tillatt etter nasjonal rett, eller hvis avgjørelsen er basert på den registrertes uttrykkelige samtykke, jf. bokstav b og c.

Bakgrunnen for forslaget er at noen av de avsluttende prøvene sensureres av et automatisk system, og at resultatet derfor kan utgjøre en automatisert avgjørelse. Prøveresultatene har stor betydning for den enkelte ved at de er bestemmende for retten til permanent oppholdstillatelse og norsk statsborgerskap. Departementet mener derfor at integreringsloven bør åpne for bruk av automatiserte avgjørelser. Hjemmelen inntas i forskrift.

Kompetanse Norge, UDI og IMDi viser til at det er behov for justeringer i forskrift om behandling av personopplysninger etter introduksjonsloven. Departementet vil følge opp disse innspillene i arbeidet med forskrift til integreringsloven.

§ 42. Innhenting og utveksling av personopplysninger

«Personopplysninger nevnt i § 41 første ledd kan innhentes fra utlendingsmyndighetene og folkeregistermyndigheten uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Når hensynet til barnets beste gjør det nødvendig, kan personopplysninger nevnt i § 41 første ledd innhentes fra den kommunale barnevernstjenesten og krisesentre uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

Personopplysninger nevnt i § 41 første ledd kan utveksles mellom offentlige organer som har behov for opplysningene for å utføre oppgaver nevnt i § 41 første ledd, uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Unntaket fra taushetsplikten gjelder ikke taushetsplikt etter helsepersonelloven. Dersom det er tilstrekkelig for å oppnå formålet, skal opplysningene kun utleveres i statistisk form eller ved at individualiserende kjennetegn utelates på annen måte.

Private som utfører oppgaver nevnt i § 41 første ledd for stat, fylkeskommune eller kommune regnes som offentlige organer etter denne paragrafen.

Departementet kan gi forskrift om innhenting og utveksling av personopplysninger, herunder innhenting av personopplysninger fra helsepersonell og utlevering av personopplysninger til utlendingsmyndighetene.»

Hva sier forarbeidene (Prop. 89 L 2019-2020) om § 42?

Merknader til § 42, s. 186

Bestemmelsen regulerer innhenting og utveksling av personopplysninger.

Første ledd første punktum presiserer at personopplysninger nevnt i § 41 første ledd kan innhentes fra utlendingsmyndighetene og folkeregistermyndigheten uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Med utlendingsmyndighetene menes i hovedsak Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda. Første ledd andre punktum gir hjemmel for innhenting av opplysninger fra den kommunale barnevernstjenesten og krisesentre uten hinder av taushetsplikt, når hensynet til barnets beste gjør det nødvendig. Slike opplysninger kan for eksempel være nødvendig dersom det har foregått vold i familien. Den kommunale barnevernstjenesten og krisesentre innhenter personopplysninger for andre formål enn de som fremgår av § 41 første ledd.

Andre ledd regulerer utveksling av personopplysninger mellom organer som har behov for det for å utføre oppgaver i forbindelse med formålene nevnt i § 41 første ledd. Det gjøres unntak fra lovbestemt taushetsplikt. Utvekslingsadgangen gjelder når personopplysningene er innsamlet for formålene i første ledd, eller er innsamlet for formål som er forenlige med formålene i første ledd. Unntaket fra taushetsplikten gjelder ikke taushetsplikt etter helsepersonelloven. Personopplysninger skal utleveres i statistisk form, eller ved at individualiserende kjennetegn utelates på annen måte, dersom det er tilstrekkelig for formålet.

Tredje ledd presiserer at også private som for eksempel har ansvar for opplæring i norsk og samfunnskunnskap i en kommune kan behandle personopplysninger for disse formålene. Private må utføre oppgaver for formålene nevnt i § 41 første ledd for stat, fylkeskommune eller kommune, for at de skal ha adgang til å utveksle personopplysninger med hjemmel i § 42.

Fjerde ledd regulerer departementets mulighet til å gi forskrift om innhenting og utveksling av personopplysninger, herunder innhenting av personopplysninger fra helsepersonell og utlevering av personopplysninger til utlendingsmyndighetene.

Departementets vurdering, s. 151 (se mer under departementets vurderinger av § 41)

§ 43. Personregister og plikt til å registrere opplysninger

«Det skal opprettes nasjonale personregistre for formålene nevnt i § 41 første ledd. Utlevering av personopplysninger til organer nevnt i § 41 første ledd kan skje gjennom direkte søketilgang i slike personregistre.

Kommunen har plikt til å registrere personopplysninger om personer i kommunen som omfattes av loven i personregister nevnt i første ledd. Det samme gjelder fylkeskommunen.

Departementet kan gi forskrift om nasjonale personregistre etter denne paragrafen og om kommunens og fylkeskommunens plikt til å registrere personopplysninger.»

Hva sier forarbeidene (Prop. 89 L 2019-2020) om § 43?

Merknader til § 43, s. 186

Bestemmelsen regulerer personregister og plikt til å registrere personopplysninger.

Første ledd første punktum gir hjemmel for å opprette nasjonale personregistre for formålene nevnt i § 41 første ledd. I første ledd andre punktum presiseres det at utlevering av opplysninger kan skje gjennom direkte søketilgang i personregistre. Dette tillater at for eksempel kommuner har egen brukerinnlogging til registrene.

Etter andre ledd har kommunen plikt til å registrere personopplysninger om personer i kommunen som omfattes av loven i personregister. Det samme gjelder fylkeskommunen. Plikten vil presiseres i forskrift.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om personregistre og om kommunens og fylkeskommunens plikt til å registrere personopplysninger.

Departementets vurderinger, s. 151 (se mer under departementets vurderinger av § 41)

§ 44. Pålegg om å utlevere personopplysninger

«Når det er nødvendig for å utføre et offentlig organs oppgaver etter loven, kan organet pålegge følgende organer å utlevere personopplysninger om asylsøkere og innvandrere uten hinder av lovbestemt taushetsplikt:

a) Integrerings- og mangfoldsdirektoratet

b) Kompetanse Norge

c) Arbeids- og velferdsetaten

d) Utlendingsdirektoratet

e) Utlendingsnemnda

f) folkeregistermyndigheten

g) kommunene

h) fylkeskommunene

Unntaket fra taushetsplikten gjelder ikke taushetsplikt etter helsepersonelloven.

Departementet kan gi forskrift om adgangen til å pålegge utlevering av personopplysninger etter denne paragrafen.»

Hva sier forarbeidene (Prop. 89 L 2019-2020) om § 44?

Merknader til § 44, s. 186

Bestemmelsen regulerer pålegg om å utlevere personopplysninger.

Organ som har oppgaver etter loven, kan pålegge Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Kompetanse Norge, Arbeids- og velferdsetaten, Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda, folkeregistermyndigheten, kommunene og fylkeskommunene å utlevere personopplysninger om asylsøkere og innvandrere, jf. første ledd. Adgangen gjelder når det er nødvendig for å utføre et offentlig organs oppgaver etter loven, og uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

Andre ledd begrenser unntaket fra taushetsplikten, slik at taushetsplikt etter helsepersonelloven ikke omfattes.

Etter tredje ledd kan departementet gi forskrift om adgangen til å pålegge utlevering av personopplysninger. Det kan for eksempel gis forskrift om hvilke personopplysninger som kan pålegges utlevert.

Departements vurderinger, s. 151 (se departementets vurderinger av § 41)

§ 45. Nasjonalt tolkeregister

«For å øke bruken av kvalifisert tolk i offentlig sektor skal det være et register over kvalifiserte tolker (Nasjonalt tolkeregister). Registeret skal forvaltes av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.
Direktoratet kan innhente personopplysninger om tolker fra Folkeregisteret og utlendingsmyndighetenes registre uten hinder av lovbestemt taushetsplikt når det er nødvendig for å oppnå formålet med registeret. Direktoratet kan behandle opplysninger om etnisk opprinnelse når det er nødvendig for å oppnå formålet med registeret. Personopplysninger fra Nasjonalt tolkeregister som ikke er underlagt taushetsplikt, kan gjøres tilgjengelig for offentligheten.

Departementet kan gi forskrift om formelle krav for oppføring i Nasjonalt tolkregister, hvilke språklige og tolkefaglige ferdigheter som kreves, tolkers opplysningsplikt, krav til forvaltningen av registeret og hvilke opplysninger som kan registreres. Departementet kan også gi forskrift om advarsel og utestengelse fra Nasjonalt tolkeregister.»

Hva sier forarbeidene (Prop. 89 L 2019-2020) om § 45?

Merknader til § 45, s. 186

Bestemmelsen regulerer behandling av personopplysninger i Nasjonalt tolkeregister.

Bestemmelsens første ledd viser til at det skal være et nasjonalt register over kvalifiserte tolker for å øke bruken av kvalifiserte tolker i offentlig sektor. Bestemmelsen hjemler et register som allerede finnes, og tydeliggjør at registeret forvaltes av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

I andre ledd første punktum gis det hjemmel for å innhente personopplysninger om tolker fra Folkeregisteret og utlendingsmyndighetenes registre uten hinder av lovbestemt taushetsplikt, når det er nødvendig for å oppnå formålet med registeret. I andre ledd andre punktum fremgår det at direktoratet kan behandle opplysninger om etnisk opprinnelse når det er nødvendig for å oppnå formålet med registeret. Opplysninger om etnisk opprinnelse er en særlig kategori av personopplysninger etter personvernforordningen. Språk kan i visse tilfeller avsløre etnisk opprinnelse, og det gis derfor særlig hjemmel for å behandle slike opplysninger. Det fremgår av andre ledd tredje punktum at opplysninger i registeret kan gjøres tilgjengelig for offentligheten. Dette gjelder kun opplysninger som ikke er underlagt taushetsplikt. Opplysninger om for eksempel fødsels- og personnummer vil ikke bli offentliggjort selv om disse opplysningene ikke er underlagt taushetsplikt.

Tredje ledd gir departementet myndighet til å gi forskrift om formelle krav for oppføring i Nasjonalt tolkeregister, hvilke språklige og tolkefaglige ferdigheter som kreves, tolkers opplysningsplikt, krav til forvaltningen av registeret og hvilke opplysninger som kan registreres. Det fremgår også at departementet kan gi forskrift om advarsel og utestengelse fra Nasjonalt tolkeregister.