Kommuneundersøkelsen 2021

Om undersøkelsen

IMDis kommuneundersøkelse er en årlig undersøkelse rettet mot alle landets kommuner og Oslos bydeler. Formålet med IMDis kommuneundersøkelse er å få innblikk i hvordan kommunene arbeider med integreringsoppgaver og hvordan de oppfatter IMDi som samarbeidspartner.

2021-undersøkelsen vektlegger temaene kvalifisering og mangfold i arbeidslivet, bosetting, negativ sosial kontroll og æresrelatert vold og oppfølging av tolkeloven. Kommunedirektør, ansvarlig for integreringsprogram og skole-/oppvekstsjef fikk spørsmål på sine respektive ansvarsområder. 224 kommuner og bydeler (60 %) besvarte minst en del av undersøkelsen.

Hovedfunn

IMDi som samarbeidspartnere og kompetansesenter for integrering

De integreringsansvarlige vurderer de fleste av IMDis aktiviteter, informasjon og veiledning på integreringsfeltet og om tilskuddsordningene som gode. Svært få vurderer tjenestene som dårlig, og det er få som rapporterer at de ikke har kjennskap til tjenestene.

I likhet med tidligere år er nyhetsbrevet godt kjent blant respondentene. IMDis tall og statistikk-sidene, formidling av forskning, utredninger, statistikk og god praksis vurderes som gode. Det samme gjelder informasjon og veiledning om negativ sosial kontroll og tvangsekteskap, og om bosetting i kommunen. Vurderingen av råd om bestilling og bruk av tolk indikerer en positiv utvikling de siste årene. Færre har kjennskap til Nettportalen NORA, IMDis nettportal om negativ sosial kontroll. Det er et mønster vi kjenner fra tidligere undersøkelser.

Enkelte kommuner etterspør mer informasjon om statistikk og kunnskap på feltet, og spesifikt om integreringsloven og tilskuddsordningene. Flere opplyser at IMDi oppleves som mindre tilgjengelig etter at regionkontorene ble lagt ned og at de savner direkte kontakt.

Kommuners samarbeid med lokale og regionale aktører

Både kommunedirektørene og de integreringsansvarlige vurderer samarbeidet med Voksenopplæringen og NAV-kontor som svært godt eller godt. Majoriteten vurderer også samarbeid med frivillig sektor som godt. Samarbeid med fylkeskommunen skårer noe lavere. Samtidig ser vi en tendens til at samarbeidet vurderes som noe bedre enn i fjorårets undersøkelse.

Generelt og samlet sett gir kommunene uttrykk for at samarbeidet er godt. Enkelte kommuner ønsker enda bedre og tettere samhandling med NAV, Fylkeskommunen og frivillig sektor i bosettings- og integreringsarbeidet. Pandemien har også påvirket samhandling. Spesielt frivilligheten har blitt skadelidende i form at av at gode tiltak har stoppet opp. 

Frivillighetspolitikk og inkluderingsplaner

4 av 10 kommuner har vedtatt en kommunal frivillighetspolitikk. Av de kommunene som har vedtatt dette, legger 87 prosent til rette for samarbeid mellom kommunen og med frivillige organisasjoner på inkluderings- og integreringsfeltet.

1 av 4 kommuner har vedtatt en inkluderingsplan eller lignende som beskriver hvordan de skal jobbe med nyankomne innvandrerbarn. Rett under halvparten av kommunene har utarbeidet skriftlige rutiner for hvordan de skal jobbe med nyankomne innvandrerbarn. Rundt 2 av 3 kommuner har etablert samarbeid med frivillig sektor om barn, unge og barnefamilier.

Kvalifisering og mangfold i arbeidslivet

Generelt vurderer kommunene IMDis aktiviteter, informasjon og veiledning på kvalifiseringsfeltet som nyttig. Flertallet av respondentene har kjennskap til de fleste aktiviteter.

For å tilrettelegge for at personer i målgruppen for opplæring i norsk og samfunnskunnskap starter opplæring innen tre måneder, svarer rett over halvparten av kommunen at de tilrettelegger med muntlig oppstartsmodul med løpende inntak. Rundt 1 av 4 tilrettelegger for deltakere i omsorgspermisjon og tilpasser tidspunkt på dagen for oppstart av undervisningen, og 1 av 5 oppgir at de har særskilt tilrettelagt opplæring for deltakere med ulike helseutfordringer. Kommunene har også igangsatt tiltak for å øke deltakelsen i grunnskole og videregående opplæring. Samarbeid i form av avtale/felles definerte mål og samkjøring av timeplaner trekkes frem som de mest brukte tiltakene for å øke deltakelsen.

Majoriteten av de integreringsansvarlige er kjent med IMDis virkemidler rettet mot arbeidsgivere for økt etnisk mangfold i arbeidslivet. 9 av 10 har kjennskap til Mangfoldprisen, 7 av 10 har kjennskap til fagsidene om mangfold i arbeidslivet på imdi.no, og 6 av 10 har kjennskap til tilskuddsordningen på området. 

Det er få kommunedirektører som har igangsatt planer og tiltak for å øke det etniske mangfoldet blant egne ansatte. 35 prosent oppgav at de har slike planer. 

Integreringsloven og informasjon

Majoriteten av de integreringsansvarlige svarer at de har fått tilstrekkelig informasjon om integreringsloven når det gjelder ansvar og roller, tidlig kvalifisering, innholdet i introduksjonsprogrammet, opplæring i norsk og samfunnskunnskap, differensiering av introduksjonsprogram, og differensiering av norskopplæring. Samtidig svarer enkelte kommuner at de har behov for noe mer informasjon knyttet til differensiering og innhold i introduksjonsprogram og norskopplæring, og ansvarsfordeling mellom kommune og fylkeskommune.

Bosetting

Majoriteten av kommunene vurderer IMDis digitale løsninger og anmodningsprosessen som god. Kommunene vurderer kartleggingen av spesielt overføringsflyktninger som noe svakere, og ønsker seg mer kartleggingsopplysninger i forbindelse med bosetting. Bakgrunn, kompetanse, utdanning, arbeidserfaring, familieforhold, og særlig helseopplysninger er områder med behov for mer og grundigere informasjon.

I bosettingsprosessen vurderer kommunene at barneverntjeneste, skole og tolk er forhold som i minst grad utfordrer kommunens kapasitet til å tilby bosetting og lovpålagte tjenester til bosatte personer, mens oppfølging av psykisk helse og oppretting av bankkonto vurderes som mest utfordrende.

Kommunene oppgir at flyktningens behov blir godt dekket når det gjelder tolketjenester, helsetjenester, utdanningsmuligheter og tilbud i introduksjonsprogrammet. Samtidig peker kommunene på at arbeidsmarkedet i kommunen, samt bosetting i nærheten av familie eller nettverk kan være utfordrende.

De fleste kommuner oppgir at de har iverksatt særskilte tiltak rettet mot nybosatte barn med flyktningbakgrunn i kommunen. Flere kommuner har et bredt og helhetlig tilbud, og majoriteten opplyser om tiltak rettet mot deltakelse i aktiviteter, i skole og barnehage, oppfølging og assistenter, og helserelaterte tiltak. 64 prosent av kommunene mener det er tilstrekkelig informasjonsflyt mellom ulike tjenester i kommunen når det gjelder barn med flyktningbakgrunn.

Negativ sosial kontroll og æresrelatert vold

Et flertall av skole-/oppvekstsjefene rapporterer om behov for styrket kompetanse på negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og æresrelatert vold. Samtidig viser undersøkelsen at kjennskapen til tjenester med et særskilt oppdrag om å bidra til kompetanseheving er relativt svak. 

Få kommuner (17 prosent) har et formelt samarbeid med andre tjenester i arbeidet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. 1 av 4 skole-/oppvekstsjefer oppgir at de ønsker mer samarbeid mellom instanser i kommunen i innsatsen mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.  

Sammenliknet med skole- oppvekstsjefenes kjennskap til tilfeller i grunnskolen der elever ble utsatt for negativ sosial kontroll (26 prosent), er det nesten dobbelt så mange integreringsansvarlige i kommunene (48 prosent) som kjenner til slike tilfeller blant deltakere i introduksjonsprogram og voksenopplæring. 12 prosent oppgir at dette har hindret deltakere i introduksjonsprogram i å delta i undervisningen.  

Rundt 1 av 5 skole-/oppvekstsjefer kjenner til tilfeller med lengre utenlandsopphold, som er tilsvarende med årene 2019 og 2020.  Dette kan handle om hele spennet fra legitime utenlandsopphold som ledd i en transnasjonal og flerkulturell oppvekst, til utenlandsopphold preget av innestengelse, tvang, kontroll og vold.  

Få kommuner har egne handlingsplaner mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold (18 prosent). Oftest er disse formene for vold og kontroll tatt inn i handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. 70 prosent av kommunedirektørene bekrefter at deres lokale handlingsplan mot vold i nære relasjoner omfatter negativ sosial kontroll. 

Tolkeloven

1 av 4 kommuner svarer at de har felles retningslinjer for bestilling og bruk av tolk for virksomhetene i kommunen, og etterlever dermed tolkelovens bestemmelse i § 9. Av kommunene som har retningslinjer, oppfyller disse retningslinjene ikke alltid tolkeforskriftens krav til retningslinjenes innhold.

Rundt 1 av 3 kommuner har spesifikke retningslinjer for barneverntjenester, for helsestasjon og andre kommunale helsetjenester, for NAV, og for skoler og barnehager i kommunen. Rundt 1 av 6 svarer de har spesifikke retningslinjer for sykehjem, omsorgsboliger og andre kommunale institusjoner, eller for fastleger og andre private aktører med kommunal finansiering. 

11 prosent av respondentene oppgir at de verken har generelle eller virksomhetsspesifikke retningslinjer for bestilling og bruk av tolk. Totalt 39 prosent av respondentene oppgir at de enten ikke har, eller ikke vet om de har, generelle og virksomhetsspesifikke retningslinjer for bestilling og bruk av tolk.

Selv om kommunene ikke ytrer noe spesifikt og tydelig behov for faglig bistand eller veiledning i forbindelse med ikrafttredelsen av tolkeloven, kan funnene samtidig tolkes mot at ny tolkelov gir behov for faglig bistand og veiledning i forbindelse med ikrafttredelsen av tolkeloven og implementeringen av denne.