Hele mennesker- delte tjenester. Utenforskap blant unge i utsatte boområder

Mye sammenfaller, men det er flere forskjeller som kan påvirke om hjelpen oppleves relevant.

Rapporten bygger på empiriske undersøkelser i tre byområder, i Oslo, Drammen og Bergen. Forskerne tar utgangspunkt i unges erfaringer og behov, for å undersøke hvordan man bedre kan forebygge utenforskap blant unge som vokser opp i såkalte utsatte nabolag i norske storbyer. Videre har rapporten undersøkt hva tjenestene mener er de unges behov, og hvordan de møter dem. Deretter følger en analyse av hvordan de unges selvdefinerte behov og hjelpeapparatet matcher i sin framstilling.

Et underliggende premiss er at hjelpen fra tjenesteapparatet må oppleves som relevant og meningsfull av målgruppen for å ha ønsket effekt. Den bygger på en hypotese om at et eventuelt avvik mellom de unges erfaringer og tjenesteutøvernes forståelse av unges utfordringer, kan legge grunnlaget for mistillit mellom «de som skal hjelpes» og «hjelperne».

Hovedfunn

• De intervjuede ungdommene opplever sine behov som enkle og grunnleggende. De ønsker seg en «normal» og meningsfull hverdag, med en skole der de kan oppleve en form for mestring, venner og et sted å være etter skolen, og deltidsjobb. Et gjennomgående funn er at de ønsker seg en person eller tjeneste som kan se dem som hele mennesker, og er «på deres lag».
• De finner at tjenestene og de unge har sammenfallende oppfatning av at de unge trenger å oppleve mestring, trygghet og tilhørighet. De ansatte i tjenestene tolker i større grad de unges utfordringer i lys av levekårs- og fattigdomsproblematikk og legger vekt på at god hjelp til ungdommen innebærer å forstå og støtte hele familien. Ungdommene selv legger i mindre grad vekt på dette. Det kan oppleves sårbart å snakke om utfordringer i familien, men det kan også oppleves invaderende eller nedverdigende at tjenestene skal finne «problemer» som finnes innad i familien.
• Den viktigste «mismatchen» er imidlertid at de unge hovedsakelig ser seg selv som enhetlige individer, mens tjenestene ser dem som individer med gjenstridige eller sammensatte problemer. Ungdommene vektlegger at de trenger noen som ser dem som et helt menneske, mens tjenestene er spesialiserte, og derfor vil hjelpen ikke alltid føles relevant. Unge med sammensatte behov møter mange, ikke koordinerte tjenester, og kan falle mellom i grenseflatene. Flere av de intervjuede i tjenesteapparatet trekker frem behovet for tverretatlig samarbeid og utfordringer knyttet til dette, som en ramme for hjelpen de kan tilby de unge.

Denne rapporten er den andre delrapporten i prosjektet «Unge i utsatte boområder», gjennomført av Fafo på oppdrag fra IMDi.  Del 1 av prosjektet er en kunnskapsoppsummering, som tok for seg foreliggende forskning om årsaker til utenforskap blant unge i utsatte boområder i Skandinavia.