Fra bosetting til voksenliv

Institutt for samfunnsforskning og OsloMet har på oppdrag fra IMDi skrevet rapporten «Fra bosetting til voksenliv: Den kommunale tjenestekjeden for enslige mindreårige flyktninger». Forskerne har blant annet sett på kommunenes samarbeid med Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, finansieringsordningen, innsatsen for å fremme læring og medvirkning blant de enslige mindreårige, utdanningssystemets betydning og vergenes rolle.

Rapporten bygger på et stort innsamlet materiale fra spørreskjemaer, intervjuer og fokusgrupper. Forskerne har samlet erfaringer og synspunkter fra enslige mindreårige flyktninger, verger, kommunalt ansatte og representanter for ansvarlige direktorater. Prosjektet har bestått av fire delstudier: en studie av det bosettingsforberedende arbeidet, en studie av bo- og omsorgstiltak i kommunene, en studie av utdanningstilbudet til målgruppen og en studie av vergenes rolle.

Hovedfunn:

• Siden 2016 har det vært en sterk nedgang i antallet enslige mindreårige flyktninger som bosettes i norske kommuner. Mange kommuner melder om utfordringer med å holde ved like bemanningen og kompetansen de har bygget opp.
• Mange kommuner uttrykker at de ikke får god nok informasjon i det bosettingsforberedende arbeidet. Kommunene ønsker bedre informasjon om de som skal bosettes for å kunne legge til rette for en god match mellom botiltak og individuelle behov.
• Kommunene benytter seg av mange ulike former for botiltak, hvorav bofellesskap og hybel med oppfølging er mest utbredt. Rapporten dokumenterer at botiltakene ikke alltid er rustet til å ivareta den enkelte ungdoms behov på en tilfredsstillende måte.
• I økende grad får enslige mindreårige flyktninger over 16 år tilbud om plass i kombinasjonsklasse, det vil si tilrettelagt grunnskoleopplæring lokalisert på en videregående skole. Det er også en del som fremdeles får sin opplæring i regi av voksenopplæringen. I begge tilfeller er det ofte mangel på kontaktflater til jevnaldrende med norske foreldre. Videre er det ofte en spenning mellom de unges ønske om rask progresjon og tjenesteyteres oppfatninger om hva som må være på plass før de kan gå videre til neste steg.
• Mange enslige mindreårige flyktninger har traumerelaterte belastninger. Oppfølgingen av psykisk helse er det området som scorer dårligst når kommuneansatte vurderer tjenestetilbudet til målgruppen.
• I noen kommuner forventes ungdommene å flytte for seg selv når de følger 18 år, men oftest skjer det et sted mellom 18- og 20-årsdagen. I de fleste kommunene tilbys det en form for støtte og oppfølging også etter de flytter for seg selv, men det er stor variasjon i form og varighet.
• Undersøkelsen blant verger tyder på at vergenes mandat og rolle tolkes og løses ulikt. Videre melder mange verger at de kobles på for sent i prosessen til å bistå i det bosettingsforberedende arbeidet.