Erfaring med dialog i tvangsekteskapssaker

Det er NOVA og ISF som på oppdrag fra IMDi har forsket på erfaringer med bruk av dialog som metode. 

Rammer hele familien

Tvangsekteskap rammer ikke bare den unge som utsettes for det, men hele familien. Mange foreldre føler seg neglisjert av hjelpeapparatet, og dette hjelper ikke de unge, snarere tvert imot. Rapporten viser hvordan tilrettelagt dialog mellom partene kan hjelpe til med å påvirke og endre atferden i undertrykkende familier.

Kan ende i brudd

Forskerne påpeker at et brudd noen ganger er en forutsetning for å få i gang en hensiktsmessig dialog, eller kan være et nødvendig utfall av dialogforsøk som strander. Dialog i en tidlig fase kan bidra til å forhindre et brudd, men dette bør ikke være et mål for dialogen.

Politiets rolle

I politietaten er det ulike oppfatninger om politiets rolle i forhold til dialog. Noen ser på dialogarbeid som en del av politiets forebyggende arbeid, mens andre mener at etaten skal avvente til straffbare handlinger har skjedd. Det er et problem hvis de som driver dialog pålegges å trekke politiet inn i saker, mens politietaten på sin side ikke stiller opp.

Forskerne understreker også at kontrollen og volden er kollektiv og transnasjonal. En trusselvurdering må derfor strekke seg utover nasjonalstatens grenser.

Forpliktende avtaler

Skriftlige avtaler kan være en god metode for å fokusere dialogen og sikre at det kommer noe konkret ut av den, samt forplikte de involverte. Både avtaler mellom den unge og foreldrene/andre familiemedlemmer, og avtaler mellom foreldre og hjelpeinstansen/tilrettelegger, kan være hensiktsmessige.

Oppfølging

En dialogprosess inkluderer en oppfølgingsfase. Et oppfølgingsløp bør inkludere ansikt-til-ansikt-møter med den unge i starten, relativt hyppig telefonkontakt på hjelpers initiativ, som fases over i noe sjeldnere kontakt når hjelper har sikret seg at den unge fungerer bra.