Integreringsbarometeret 2022 viser at det er en stor og økende bevissthet i befolkningen om eksisterende rasisme og diskriminering i Norge, både på arbeidsmarkedet og andre samfunnsarenaer [31]. Diskriminering anses som et av de største hindrene for integrering, både av innvandrere selv og av befolkningen som sådan [32]. Subjektiv diskriminering (opplevelsen av å ha blitt forskjellsbehandlet) sammenfaller ikke nødvendigvis med objektiv diskriminering, men som belyst over, har vi stadig mer kunnskap om både subjektiv og objektiv diskriminering.
Pilotundersøkelsen om hverdagsintegrering belyser også at personer som kunne forventes å være mest integrert, faktisk opplever mer diskriminering og føler seg mer ekskludert [33]. Liknende funn har tidligere blitt omtalt som et integreringsparadoks (se [34] som viser at innvandrere med høyere utdanning opplever mer diskriminering). Det er nærliggende å tenke at en orientering mot storsamfunnet, økte språkkunnskaper og deltakelse på ulike samfunnsarenaer gjør det lettere å bli akseptert og føle seg som en del av det norske samfunnet. Samtidig kan det også gi økt forventning om å bli akseptert som en likeverdig del av fellesskapet, og skuffelsen er desto høyere hvis man opplever å ikke bli det [35]. Økt deltakelse gir også flere muligheter til å oppleve ekskludering, samt at økt forståelse for samfunnets iboende strukturer og kunnskap om rettigheter kan gjøre at man blir mer oppmerksomme på etnisk forskjellsbehandling [36]. Den subjektive følelsen av aksept og tilhørighet følger dermed ikke nødvendigvis «objektive» kriterier for integrasjon [37], og belyser nettopp den kompleksiteten rasisme og diskriminering må forstås innenfor.