Vi er barn av mødre og fedre fra fjerne kongeriker. Vi er her, ikke fordi vi drømte om det, men fordi vi visste det var best. Her, på dette hjørnet av verden, blander farger, smaker og drømmer seg sammen. Suppen vi lager, med sine klumper av smak, speiler det akademikerne kaller et parallelsamfunn.
Vi bor i trange, fargeløse blokker hvor hvert rom er fylt til randen med søsken som aldri får nok plass. Klam og trang luft, gardiner fra Pakistan, og røkelse som gir oss hosteanfall. Vi lengter etter frisk luft, etter å ikke bli kalt kakerlakker, og etter å ikke bli påminnet vår fargerike, vakre, men noen ganger stygge hud.
Jeg har to hjem, begge ufullstendige på hver sin måte. Jeg er flerkulturell. Gi meg et stykke himmelsk marsipankake i mai, og stekt sure nyrer i juni, men svinepølser i juli, selv under grillsesongen, er ikke min ting.
De tusen hjem er delt av klasseskille, øst mot vest. Det er ikke apartheid som skiller oss, men økonomiske forutsetninger. Spillet har endret seg, men vinnerne og taperne er de samme.
Vær stille! Jeg roper når jeg skal sove, mens lillebror holder seg våken lenger enn ønsket. Jeg vil ha fred til å sove.
Der det sies at husrom gir hjerterom, likevel blir det et hjerteløst regnestykke når en ett-roms leilighet huser en barnefamilie på fem. Vi drømmer om et sted hvor rommet ikke bare er fysisk, men gir plass til hver sjel.
På skolen, hvor alle er like, finner jeg en liten trygghet. I kunst- og håndverktimen blander våre farger seg i en palett, men jeg frykter at læreren ser oss som bare farger.
Når mitt melaninrike ansikt lyser opp bygdas trangsynte veier, er blikkene alltid rettet mot meg, aldri mot min etnisk norske venn. Jeg er nordmann som aldri kan bli helt norsk, og etnisk kenyaner som ikke kan bli kenyansk.
Vi er en plan, en klassereise, et vesen som vokser. Voksesmerter – vi forstår ikke hverandre. Mamma og pappa snakker dårlig norsk, vi snakker dårlig swahili. På gata klokka to, står jeg alene på egne tynne bein i altfor store sko, som jeg har arvet.
Mamma spør om jeg kan forklare posten hun har fått, jeg ber om hjelp med leksene. Det føles som om vi har reist 300 år på én generasjon. Kroppen trenger tid til å tilpasse seg, men tid er en luksus vi ikke har.
Voksesmerter – kultursplitt som skapes av kulturforskjeller. Vi har aldri opplevd hytteturer på norsk vis, eller leir-hus på afrikansk tørr jord. Begge er nær vår arv, men ingen av dem er helt oss. Jeg er midt imellom, verken norsk nok til å være kenyansk, eller kenyansk nok til å være norsk.
Voksesmerter! Mamma forstår ikke klasseturen. Voksesmerter! Pappa sier nei til kino med vennene. Voksesmerter! Jeg er deprimert, og pappa sier jeg må ta meg sammen.
Voksesmerter er vår måte å tilpasse oss Norge på. Det er en smertefull prosess fordi vi må gi avkall på deler av oss selv for å passe inn. Vi lever i en kompleks, kaotisk, kynisk situasjon. Foreldrene våre er glade for maten på bordet, men jeg er lei av å ta buss til bortekamper. Jeg vil bli sett, ikke bare mett. Gi meg risengrynsgrøt i desember, sjokolademelk i januar, men ikke fastelavnsboller i februar.
Jeg har levd som flerkulturell så lenge at jeg har fått kronisk lyskestrekk. For å ha en fot i hver kultur, må jeg i spagat. Det kommer til å bli bra. Jeg vet at barna mine vil få det litt enklere, selv om det kanskje betyr å gi avkall på den opprinnelige kulturen.
Tekst: anonym innsender på 18 år