Havet
«I morgen blir bedre», hvisket han meg i øret.
Han strøk meg sakte over håret, tørket vekk fyldige tårer.
«I dag var havet sint. Bølgene var store».
Jeg gjentok ordene hans, mantraet som fulgte etter hver krangel. Hvis mantraet hadde vært en bok, ville omslaget vært slitt, sidene gulnet.
«I morgen blir havet rolig».
Jeg møtte blikket hans, de vakre, sindige øynene. Øynene som for en time siden lyste av sinne, mens hånden, lik en giljotin, farte ned mot ansiktet mitt.
«I morgen blir havet rolig», svarte jeg.
Noe i meg trodde ordene, men en svak, rasjonell stemme ropte til meg:
«Løgn, løgn, løgn!».
Havet er dypt og uendelig stort. Om det blir rolig, kan det i neste øyeblikk rase med voldsom vrede. Havet er i et øyeblikk din nærmeste venn, i et annet en mørk eng av hat.
«La oss sove, la oss glemme i dag», hvisket han.
Han omfavnet meg, svøpte meg inn i solide, bestemte armer.
Han var en malstrøm, han trakk meg sakte ned.
Jeg vet, jeg vet.
Men jo dypere jeg sank, jo varmere, jo mer innbydende ble vannet. Jeg var overbevist, eller så ble jeg overbevist, om at havet rundt, utfor malstrømmen, var kaldt og ugjestmildt.
«I dag var havet sint. Bølgene var store», mumlet han søvnig.
Ordene formet seg automatisk på leppene mine:
«I morgen blir havet rolig».
Jeg sank videre.
Tekst: Vegar A. J Reinholtsen