Mellom to riker
Hårstråene mine strekker seg
mellom landegrenser
Tårene mine renner, som flyktningestrømmer
Indre bølger mellom liv og Dødehavet
Kommer jeg frem?
Identiteten jeg har og fikk,
med spørsmål om hvem?
Og hvorfor resten ble glemt?
Jeg arvet huden de bodde i,
men stemmer ble gjemt.
Huden var synlig,
de pekte på den.
Jeg lurte lenge på
Om landet var min fiende eller venn.
I huset skapte vi et hjem,
med dufter og farger
som skilte historien om oss og dem.
Skillet ble større,
og fargene ble mørke.
Jeg lurte lenge på
hvor jeg passet inn hen.
Til jeg møtte de som ga meg aksept.
For den jeg var. For den jeg er.
Uten forventninger, gitter, gjerder og begrensinger.
Mellom begge sider, fylt av to riker
Står jeg,
og kom frem ved å bare være meg.
Tekst av Linnia Mirza.