Kapittel 6 Opplæring i norsk og samfunnskunnskap
§ 26. Målgruppe for opplæring i norsk og samfunnskunnskap
Ordningen med opplæring i norsk og samfunnskunnskap gjelder for innvandrere, det vil si personer som har en oppholdstillatelse i Norge etter utlendingsloven. Oppholdstillatelsen må danne grunnlag for permanent opphold i Norge, det vil si at den på sikt kan erstattes av en permanent oppholdstillatelse.
Ikke alle oppholdstillatelser gir grunnlag for rett og plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Det er gitt en liste over oppholdstillatelser som gir rett og plikt til deltagelse i opplæringen i § 27.
Dersom det oppstår uklarheter rundt den enkeltes oppholdstillatelse, for eksempel hvis den vurderes tilbakekalt, skal vedkommende anses for å være i målgruppen frem til situasjonen er avklart. Hvis oppholdstillatelsen tilbakekalles går vedkommende ut av målgruppen fra tidspunktet for endelig vedtak.
I tillegg til å ha en oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent opphold gjelder det et alderskrav. Alderskravet innebærer at det bare er personer mellom 18 og 67 år som omfattes av ordningen. Det er alderen på tidspunktet for innvilgelsen av oppholdstillatelsen som avgjør om personen er i målgruppen for opplæring i norsk og samfunnskunnskap.
Tidligere (i introduksjonsloven) gikk det an å vokse seg inn målgruppen for opplæring. Med integreringsloven er dette ikke lenger mulig. Integreringsloven er i utgangspunktet rettet mot voksne. Konsekvensen er at personer mellom 16-18 år ikke lenger er omfattet av integreringsregelverket. Det er alderen da oppholdstillatelsen etter §§ 27 eller 28 ble innvilget som er avgjørende for om personen har rett og plikt eller bare plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap. En person som er 17 år på tidspunktet for innvilget oppholdstillatelse, får altså ikke rett og plikt eller bare plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap når vedkommende fyller 18 år. Rett og plikt til opplæring opphører ved fylte 67 år. En person som er 66 år får bare rett og plikt til å delta i opplæringen frem til vedkommende fyller 67 år.
Rett og plikt til deltagelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap inntrer når oppholdstillatelsen som gir rett og plikt til opplæring innvilges, eller ved ankomst til Norge for personer som har fått innvilget oppholdstillatelsen før innreise til landet. Fristen for gjennomføring av norskopplæringen løper fra den datoen deltageren har fått tilbud om oppstart av opplæringen.
For personer med oppholdstillatelse som nevnt i § 9 første ledd bokstav d inntrer rett og plikt til opplæring ved førstegangs fornyelse av tillatelsen. Slike oppholdstillatelser har normalt ett års varighet, og ved den første fornyelsen inntrer rett og plikt til opplæring. For personer med oppholdstillatelse nevnt i § 9 første ledd bokstav e, inntrer rett og plikt til opplæring på tidspunktet personen bosettes etter avtale mellom kommunen og integreringsmyndighetene. I særlige tilfeller kan rett og plikt til deltagelse i opplæringen inntre fra det tidspunkt krav om opplæring settes frem, for eksempel ved store omsorgsforpliktelser eller tilbakeholdelse mot sin vilje.
Det er gitt en liste over oppholdstillatelser som gir plikt til deltagelse i opplæringen i § 28. Den enkelte må være mellom 18 og 67 år. Det følger av § 30 fjerde ledd at kommunen kan kreve betaling fra deltagere som kun har plikt til å delta i opplæring.
Plikten inntrer når oppholdstillatelsen som gir plikt innvilges, eller ved ankomst til Norge for de som har fått innvilget oppholdstillatelse før innreise. Fristen for gjennomføring av norskopplæringen løper fra den datoen deltageren har fått tilbud om oppstart av opplæringen.
Personer som har rett til å fullføre introduksjonsprogrammet, har også rett til å fullføre opplæringen i norsk og samfunnskunnskap.
Kommunen kan tilby opplæring i norsk og samfunnskunnskap til andre enn de som har rett og plikt eller bare plikt til deltagelse i opplæring. Det kan for eksempel være aktuelt å tilby opplæring til arbeidsinnvandrere fra EØS-land og deres familiegjenforente, eller til personer som ikke omfattes av målgruppen på grunn av alderskravet. Når kommunen tilbyr opplæring til andre, kan det kreves egenbetaling for opplæringen, jf. § 30 fjerde ledd.
Tolkningsuttalelse fra Kunnskapsdepartementet (15.12.2020): Endring av oppholdstillatelse og spørsmål om fullført plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap
I uttalelsen tar departementet stilling til spørsmålet om en person som tidligere kun har hatt plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap, jf integreringsloven § 28, og som har oppfylt plikten ved å delta i det maksimale antallet timer opplæring uten å oppnå norskmålet, får rett og plikt til å delta i opplæring ved overgang til oppholdstillatelse som gir rett og plikt til opplæring, jf integreringsloven § 27.
Til dette uttaler departementet at reguleringen i integreringsloven innebærer at personer som har plikt til opplæring kan få rett og plikt dersom oppholdstillatelsen endres. Det er dermed riktig forstått at personer som har oppfylt plikten ved å delta i 300 timer opplæring får rett og plikt til opplæring ved endret oppholdstillatelse til en av oppholdstillatelsene som er nevnt i § 27.
§ 27. Oppholdstillatelser som gir rett og plikt til deltagelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap
«Oppholdstillatelser som nevnt i § 9 gir rett og plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Det samme gjelder andre oppholdstillatelser som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, med unntak av oppholdstillatelser nevnt i § 28.»
Hva sier lovens forarbeider (Prop. 89 L 2019-2020) om § 27?
Merknader til § 27, s. 181
Bestemmelsen regulerer hvilke oppholdstillatelser som gir rett og plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap.
Oppholdstillatelser som er nevnt i § 9 gir rett og plikt til deltagelse i introduksjonsprogrammet. Dette er henholdsvis beskyttelse, oppholdstillatelse etter innreisetillatelse som overføringsflyktning, fornybar oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 første ledd på grunnlag av søknad om beskyttelse, begrenset oppholdstillatelse som medlem av barnefamilie, kollektiv beskyttelse i massefluktsituasjon, oppholdstillatelse som familiemedlem til person med en av de nevnte oppholdstillatelsene og fornybar oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b, andre ledd eller tredje ledd.
Også andre oppholdstillatelser som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse gir rett og plikt til deltagelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Dette gjelder for eksempel oppholdstillatelse etter utlendingsloven kapittel 6 som familiemedlem til personer som har permanent oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 62, eller personer med oppholdstillatelse etter utlendingsloven kapittel 6 som familiemedlem til norske og andre nordiske borgere. Unntaket er oppholdstillatelser nevnt i § 28, som gjelder plikt til opplæring. Se merknad til § 28.
Departementets vurderinger, s. 116 (se punkt 10.1.4.2, under departementets vurderinger av § 26)
§ 28. Oppholdstillatelser som gir plikt til deltagelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap
«Følgende oppholdstillatelser gir plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap, forutsatt at oppholdstillatelsen danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse:
a) oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 23
b) oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 25
c) oppholdstillatelse etter utlendingsloven kapittel 6 som familiemedlem til personer nevnt i bokstav a og b»
Hva sier lovens forarbeider (Prop. 89 L 2019-2020) om § 28?
Merknader til § 28, s. 181
Bestemmelsen regulerer hvilke oppholdstillatelser som gir plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Personer med oppholdstillatelse etter utlendingsloven §§ 23 eller 25 har plikt til å delta i opplæringen, forutsatt at oppholdstillatelsen danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse. De som har oppholdstillatelse etter de nevnte bestemmelsene er i hovedsak arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS. Også personer som har fått oppholdstillatelse etter utlendingsloven kapittel 6 som familiemedlem til personer med slike oppholdstillatelser, har plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap.
Departementets vurderinger, s. 116 (se punkt 10.1.4.2, under departementets vurderinger av § 26)
§ 29. Fritak fra plikt til deltagelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap
Personer som kan dokumentere et minimum av kunnskaper i norsk eller samisk, etter søknad, kan fritas fra plikten til å delta i opplæring i norsk. Videre kan personer få fritak om opplæring dersom det foreligger særlige helsemessige eller andre tungtveiende årsaker.
Fritak på grunn av helsemessige utfordringer forutsetter en sykdom eller skade. Relevante momenter i vurderingen av om vilkåret er oppfylt er blant annet sykdommens eller skadens art, varighet og omfang. Personer som er alvorlig eller kronisk syke kan være aktuelle for fritak. Sykdommen eller lidelsen kan være av fysisk eller psykisk art. Det er ikke tilstrekkelig at vedkommende er varig arbeidsufør. Som et minimum må det oppstilles vilkår om at sykdommen eller tilstanden er av langvarig og/eller stadig tilbakevendende karakter, og ikke en akutt (plutselig) sykdom eller lidelse av forbigående karakter. Følgelig skal vilkåret om særlige helsemessige årsaker tolkes strengt.
Vilkåret andre tungtveiende årsaker er ment som en sikkerhetsventil for tilfeller som ikke dekkes av særlige helsemessige årsaker. Kommunen må foreta en konkret helhetsvurdering for å avgjøre om fritak skal innvilges. Vilkåret er ment å fange opp tilfeller som ikke skyldes sykdom eller skade, men som har samme alvorlighetsgrad og gjør deltagelse i opplæring like vanskelig som ved alvorlig eller kronisk sykdom. Fritak skal bare innvilges når det er urimelig å pålegge vedkommende et krav om å gjennomføre opplæring. Tungtveiende årsaker kan for eksempel foreligge hvis personens sikkerhetssituasjon tilsier at vedkommende ikke kan delta i opplæringen. Dette kan for eksempel være i tilfeller der personen frykter represalier etter brudd med familie og bor på fortrolig adresse.
For å få fritak på grunn av særlige helsemessige årsaker eller på grunn av tungtveiende årsaker må sykdommen/skaden eller det som hindrer deltagelse være av en viss varighet slik at opplæringen ikke kan gjennomføres i løpet av fristen for gjennomføring på tre år.
§ 30. Ansvar for opplæring i norsk og samfunnskunnskap
Kommunen skal treffe vedtak om, og sørge for, opplæring til personer som omfattes av § 26 første og tredje ledd og som er folkeregistret i kommunen. Det vil si både deltagere med rett og plikt til opplæring, og deltagere som bare har plikt til opplæring. Kommunens plikt gjelder også overfor personer som er i målgruppen, men som bor midlertidig på asylmottak i kommunen i påvente av bosetting.
Det er fylkeskommunen som skal sørge for opplæring i norsk og samfunnskunnskap til personer som omfattes av § 26 første ledd som går i videregående opplæring etter opplæringsloven, så fremt denne opplæringen er på full tid. Med full tid menes minimum 30 timer i uken. Opplæringen i fylkeskommunen kan gis etter læreplaner i fagene norsk og samfunnskunnskap etter opplæringsloven.
Fristen på tre år gjelder også for deltagerne som går i videregående opplæring, men det presiseres at fylkeskommunen fortsatt kan ha plikt til å gi særskilt norskopplæring etter opplæringsloven selv om fristen har utløpt. Dersom opplæringen etter opplæringsloven ikke medfører at deltageren kan oppnå minimumsnivået i norsk, må fylkeskommunen sørge for ekstra opplæring. I de tilfellene fylkeskommunen må sørge for ekstra opplæring i norsk utenfor den ordinære videregående opplæringen, er det opp til fylkeskommunen hvordan denne opplæringen organiseres. Det kan for eksempel gis flere timer opplæring etter læreplaner i norsk etter opplæringsloven eller fylkeskommunen kan benytte læreplanene etter integreringsloven. Fylkeskommunen er nærmere til å vurdere hvordan den enkelte bør få ekstra opplæring.Utover dette er det opp til fylkeskommunen å organisere opplæringen slik den mener er hensiktsmessig. Dersom deltageren går i kombinert løp med både grunnskoleopplæring og videregående opplæring, er det den som har hovedansvaret for opplæringstilbudet etter opplæringsloven som også skal sørge for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Dette gjelder uavhengig av om opplæringen er på grunnskolenivå eller videregående nivå, så lenge opplæringstilbudet er et fulltidstilbud.
Fylkeskommunens ansvar inntrer ved oppstart i videregående opplæring. Dette innebærer at kommunen har ansvar for opplæringen frem til deltageren starter i videregående opplæring. Noen deltagere vil måtte vente en stund på oppstart i videregående opplæring. Det er viktig at kommunen da sørger for opplæring i norsk og samfunnskunnskap så snart som mulig og senest innen tre måneder etter folkeregistrering i kommunen.
Når opplæringen starter i kommunen og deretter fortsetter i fylkeskommunen skal tilskuddet deles etter reglene som fremgår av tilskuddsregelverket. Det samme gjelder dersom deltageren slutter i videregående opplæring og returnerer til kommunen før vedkommende har nådd norskmålet eller maksimal varighet av opplæringen.
Fylkeskommunens ansvar for opplæring i norsk og samfunnskunnskap bare skal gjelde overfor de som har rett og plikt til opplæring og går fulltid i videregående opplæring, altså ikke de som kun har plikt til opplæring. Dersom personer i plikt-gruppen går fulltid i videregående opplæring, må de enten søke om fritak fra opplæringen på grunn av dokumenterte kunnskaper eller delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap i kommunen.Kkommunen kan kreve betaling fra deltagere som har plikt til å delta i opplæringen, jf. § 26 tredje ledd, eller deltagere som tilbys opplæring etter § 26 sjuende ledd. Kommunen må ikke kreve betaling, men har mulighet til det etter loven.
Kommunen skal utstede deltagerbevis ved gjennomført eller avbrutt opplæring. Deltagerbevis gir dokumentasjon på hva den enkelte har gjennomført, både dersom vedkommende gjennomfører hele opplæringen eller avbryter den.
Når det gjelder samfunnskunnskap, skal opplæringen gjennomføres på et språk deltageren forstår og innen ett år fra den datoen deltakeren har fått tilbud om oppstart av opplæring. Disse kravene gjelder ikke for gruppen som fylkeskommunen har ansvar for etter § 30 andre ledd. Dette innebærer for det første at fylkeskommunen ikke må gi opplæringen på et språk deltageren forstår, men at opplæringen kan følge læreplanene og reglene etter opplæringsloven, blant annet regler om tospråklig fagopplæring. For det andre innebærer det at de som ikke har undervisning i samfunnskunnskap før på Vg2, kan gjennomføre opplæringen da. Fylkeskommunen kan også i andre tilfeller vurdere å gi opplæring i samfunnskunnskap etter læreplanen etter integreringsloven dersom fylkeskommunen mener at det er hensiktsmessig.
§ 31. Krav til opplæring i norsk
Deltagere i opplæring i norsk skal oppnå et minimumsnivå i norsk. Hvilket minimumsnivå deltageren skal oppnå er regulert i forskrift. Videre følger det av første ledd andre punktum at kommunen og fylkeskommunen skal sørge for opplæring slik at deltageren når minimumsnivået. Det må altså tilbys opplæring med tilstrekkelig intensitet og kvalitet slik at deltageren kan nå minimumsnivået innenfor varigheten som følger av § 32. Kommunen har ikke plikt til å sørge for opplæring lenger enn det som følger av § 32, men fylkeskommunens plikter etter opplæringsloven kan likevel strekke seg lengre. Minimumsnivået utgjør deltagerens norskmål. Norskmålet fastsettes i integreringsplanen eller norskplanen etter §§ 15 eller 34, og utgjør et enkeltvedtak som kan påklages.
De veiledende minimumsnivåene vil bli differensiert ut fra bakgrunnen til deltagerne.
Hvilket nivå i norsk deltagerne bør oppnå for å komme i utdanning eller få en varig tilknytning til arbeidslivet på sikt, kommer blant annet an på hva som er nødvendig for å få tilgang til eller utbytte av formell opplæring, hvilke lovregulerte krav som stilles for å bli ansatt i enkelte yrker og hvilke krav som stilles av arbeidsgivere. Gode norskferdigheter er en forutsetning for å få en varig tilknytning til arbeidslivet.
Når det gjelder utdanning, stilles det ikke spesielle krav til norskkunnskaper for inntak til videregående opplæring. Samtidig foreligger det indikasjoner på at man trolig bør ha norskferdigheter utover basisnivå for å kunne gjennomføre videregående opplæring, uten særskilt tilrettelegging av opplæringen. For opptak til høyere utdanning kreves det som hovedregel dokumenterte ferdigheter i norsk på nivå B2.
Det er opp til kommunen å organisere opplæringen på en slik måte at deltageren kan nå sitt norskmål.
Differensierte veiledende minimumsnivåer
Følgende veiledende minimumsnivåer er fastsatt i forskrift:
- Deltagere som ikke har fullført grunnskole fra før bør oppnå minimum nivå A2 i delprøvene i lytteforståelse, leseforståelse og skriftlig fremstilling og nivå B1 i delprøve i muntlig kommunikasjon.
- Deltagere som har fullført grunnskole fra før bør oppnå minimum nivå B1 i delprøvene i lytteforståelse, leseforståelse og skriftlig fremstilling og i delprøve i muntlig kommunikasjon.
- Deltagere som har minimum utdanning på videregående nivå fra før, bør minimum oppnå nivå B1 i delprøvene i lytteforståelse, leseforståelse og skriftlig fremstilling og B2 i delprøve i muntlig kommunikasjon.
Hva som skal være minimumsnivået for den enkelte skal fastsettes med utgangspunkt i de veiledende nivåene og skal utgjøre norskmålet til deltageren.
De veiledende nivåene vil være differensiert på bakgrunn av hvilke forutsetninger den enkelte har for å lære seg norsk, med utgangspunkt i tidligere skolegang. Hvilke mål den enkelte har med opplæringen vil også påvirke norskmålet som settes.
For personer som skal ha sin norskopplæring i videregående skole, bør minimumsnivået være å bestå faget norsk. Dette innebærer at den enkelte bør oppnå karakteren 2 eller bedre etter å ha gjennomført opplæring etter læreplaner etter opplæringsloven. Fastsettelse av norskmål ikke gir deltagere som får sin norskopplæring i videregående opplæring en rett til å bestå faget. Norskmålet gir heller ikke deltagere i norskopplæringen rett til opplæring inntil målet er nådd. Retten til opplæring gjelder til oppnådd norskmål, men ikke lenger enn henholdsvis tre år eller 18 måneder med tillegg av godkjente permisjoner.
For deltagere i introduksjonsprogram må deltagerens norskmål ses i sammenheng med sluttmålet for introduksjonsprogrammet, jf. § 13. Deltagere som skal over til høyere utdanning bør ha B2 som veiledende minimumsnivå for alle delferdigheter. Tilsvarende gjelder for deltagere som skal inn i yrker hvor B2 kreves.
Norskmålet settes med utgangpunkt i de differensierte veiledende nivåene over, men skal justeres opp underveis dersom deltageren viser seg å ha en raskere progresjon enn antatt.
Den enkeltes norskmål vil fremgå av norskplanen eller av integreringsplanen for deltagere som går i introduksjonsprogram. For deltagere i introduksjonsprogram som avslutter programmet og ikke har nådd sitt norskmål, vil opplæringen i norsk og samfunnskunnskap fortsette og det skal utarbeides en egen norskplan. Når deltageren når sitt norskmål, vil deltageren ikke lenger ha plikt til å delta i opplæring og kommunen vil ikke lenger ha plikt til å sørge for ytterligere opplæring. Deltagerens plikt til å nå sitt norskmål opphører innen enten tre år eller 18 måneder med tillegg av godkjente permisjoner samtidig med at deltagerens og kommunens øvrige plikter opphører.
For deltagere som kun har plikt til opplæring etter § 28 andre ledd må vedkommende oppnå et minimumsnivå i norsk. Plikten opphører ved gjennomførte 300 timer opplæring.
Tilfeller hvor de veiledende minimumsnivåene kan fravikes
Norskmålet som kommunen har fastsatt i samråd med deltageren, kan i enkelte tilfeller kan endres eller fravikes. De veiledende nivåene skal være det klare utgangspunktet, men terskelen for å sette et mål som er høyere enn det som følger av de veiledende minimumsnivåene, skal være lav. Terskelen for å sette et lavere mål skal derimot være høy.
Alle deltagere i opplæring i norsk og samfunnskunnskap skal starte opplæringen med et mål om å oppnå språknivået som følger av de veiledende nivåene, eventuelt et høyere mål. Ved høyere progresjon enn forventet må kommunen påse at opplæringen ikke avsluttes på et for lavt norsknivå.
Vurderingen av om nivået i en delferdighet skal settes ned, skal være streng, og målet bør ikke settes ned før det har gått noe tid. Hvorvidt deltagerens norskmål skal justeres beror på en konkret helhetsvurdering, hvor sentrale momenter er deltagerens progresjon og motivasjon til å lære over en lengre periode. Høyt udokumentert fravær og at deltageren ikke legger ned den nødvendige innsatsen for å nå sine mål, er eksempler på momenter som kan inngå i denne vurderingen. Det er først når deltagerens progresjon tilsier at vedkommenes norskmål er urealistisk at målet bør justeres ned.
Også andre momenter kan være relevante, for eksempel endret livssituasjon, som gjør at det blir en urimelig byrde for deltageren å oppnå målet. Vurderingen må ta utgangspunkt i at opplæringen skal tilpasses den enkelte, og at det først er når det foreligger forhold som det ikke kan tilpasses for, at deltagerens norskmål kan settes ned. Det må vurderes konkret om det å sette ned norskmålet kan få negative konsekvenser for fremtiden til den enkelte, og om dette veier tyngre enn den antatte byrden det vil være for vedkommende å oppnå norskmålet.
Endringer av deltagerens norskmål skal tas inn i norskplanen og i integreringsplanen for deltagere i introduksjonsprogram. Endring av deltagerens norskmål vil være en vesentlig endring av innholdet i norskplanen og utgjøre et enkeltvedtak som kan påklages.
§ 32. Varighet og omfang av opplæring i norsk
Varighet og omfang av opplæring i norsk er regulert i integreringsloven § 32.
For deltakere som har rett og plikt til opplæring i norsk gjelder retten og plikten til deltakeren har nådd et minimumsnivå i norsk etter integreringsloven § 31. Det tidligere kravet om å ha gjennomført et visst antall timer opplæring i norsk er altså erstattet med et krav om at den enkelte skal oppnå et minimumsnivå i norsk. Vedkommende har både rett til å delta i opplæring og plikt til å møte opp i opplæringen frem til norskmålet er nådd. Retten til opplæring gjelder inntil deltakeren har oppnådd norskmålet sitt. Fra samme tidspunkt opphører kommunens og fylkeskommunens forpliktelse til å tilby deltaker opplæring i norsk.
Hvilket norskmål den enkelte skal ha, avhenger av hvilken utdanningsbakgrunn vedkommende har. Hovedreglene for minimumsnivåer følger av integreringsforskriften § 28.
Minimumsnivået i norsk utgjør deltakerens norskmål og norskmålet skal fastsettes i deltakers norskplan.
I tillegg gjelder en absolutt frist (ytre tidsramme). For deltakere som ikke har utdanning på videregående nivå eller høyere fra før, er den absolutte fristen tre år med tillegg av godkjent permisjon.
For deltakere som har utdanning på videregående nivå eller høyere fra før, er fristen 18 måneder med tillegg av godkjent permisjon. Med utdanning på videregående nivå menes en utdanning som oppfyller utdanningskravet på listen om Generell studiekompetanse for søkere med utenlandsk utdanning (GSU-listen). Deltageren omfattes av definisjonen i første punktum selv om vedkommende ikke tilfredsstiller språkkravet i norsk og engelsk.
Dersom deltaker når minimumsnivået sitt før den ytre tidsrammen er nådd, skal opplæringen avsluttes.
Kommunen og fylkeskommunen skal sørge for opplæring slik at deltakeren realistisk kan oppnå minimumsnivået sitt i norsk. Omfanget av opplæringen i kommunen skal fremgå av deltakerens norskplan. Det vil dermed være opp til kommunen å eventuelt tydeliggjøre hvor mange timer deltakeren minimum skal få tilbud om per uke. Kommunens plikt til å gi tilbud om norskopplæring gjelder under forutsetning av at den enkelte deltar aktivt i opplæringen. Kommunen kan ellers stanse norskopplæringen.
Integreringsloven gir ikke mulighet for behovsprøvet utvidelse av fristen. Det må derfor legges til rette for at opplæringstilbudet er individuelt tilpasset og har tilstrekkelig intensitet, slik at deltakerne kan nå sitt norskmål innen fristen. Dette er spesielt viktig for gruppen med lite eller ingen utdanning.
Reglene om varighet gjelder også deltakere som går fulltid i videregående opplæring og som fylkeskommunen dermed har ansvar for. Fylkeskommunen har også plikter etter opplæringsloven overfor denne gruppen. Disse pliktene kan fortsatt bestå, selv om fylkeskommunens plikt etter integreringsloven opphører.
For deltakere som kun har plikt til opplæring i norsk gjelder plikten til deltageren enten har nådd et minimumsnivå i norsk, eller til deltaker har gjennomført 225 timer opplæring. Dette betyr at deltakere som bruker færre enn 225 timer opplæring på å nå sitt norskmål, ikke trenger å delta til de har gjennomført 225 timer. Og motsatt; deltakere som ikke oppnår norskmålet sitt innen 225 timer, trenger ikke ta flere enn disse 225 timene.
Som nevnt utvides den ytre rammen for opplæringen med godkjente permisjoner. Dette betyr at godkjente permisjoner skal legges til ved beregning av fristen for gjennomføring av opplæringen (18 måneder eller tre år).
Fristen for gjennomføring av norskopplæringen løper fra den datoen deltageren har fått tilbud om oppstart av opplæringen.
Enkelte flykninger blir boende i mottak etter at de har fått innvilget oppholdstillatelse. Retten til opplæring i norsk er den samme for denne gruppen som for øvrige deltakere som er bosatt i en kommune. Dette betyr at vertskommuner for mottak får de samme pliktene til å gi opplæring som bosettingskommunen overfor mottaksbeboere som har fått innvilget opphold mens de har bodd i mottak.
Hvilke konsekvenser får det dersom deltaker ikke når norskmålet sitt innen fristen
Det følger ingen sanksjoner av at deltaker ikke når norskmålet sitt innen fristen. Men dersom deltaker senere ønsker å søke om permanent oppholdstillatelse etter utlendingsloven, jf utl § 62, vil hen bli møtt med et krav om gjennomført norskopplæring etter integreringsloven.
Kommunens plikt til å gi deltaker opplæring bortfaller når fristen for opplæringen er utløpt. Fra samme tidspunkt bortfaller deltakers rett til opplæring, hvilket innebærer at kommunen kan ta betalt for ytterligere opplæring. Kommunen kan imidlertid registrere at deltaker har oppnådd norskmålet sitt i NIR etter at fristen er utløpt.
§ 33. Krav til opplæring i samfunnskunnskap
1. januar 2022 ble det innført en ny ordning med nye krav til opplæring i samfunnskunnskap, jf Prop.130 L (2020–2021) og Lovvedtak 135 (2020–2021). Den nye ordningen innebærer krav om 75 timer modulbasert opplæring, jf forskrift om læreplan i samfunnskunnskap for voksne innvandrere .
Les mer om kravene i den nye ordningen for opplæring i samfunnskunnskap.
Opplæringen i samfunnskunnskap gjennomføres på et språk deltageren forstår. For mange deltagere vil dette være morsmålet eller et annet språk vedkommende har lært før ankomst til Norge. Opplæringen skal gjennomføres innen ett år fra den datoen deltageren har fått tilbud om oppstart av opplæringen, med tillegg av godkjent permisjon. Dette innebærer at kommunen må sørge for at opplæringen gjennomføres før fristen utløper.
Kravene i første ledd gjelder ikke når fylkeskommunen har ansvar for opplæringen i samfunnskunnskap etter § 30 andre ledd. Dette innebærer at personer som går i videregående opplæring på fulltid ikke må ha gjennomført opplæringen innen ett år etter oppstart og at det ikke stilles samme krav om opplæring på et språk deltageren forstår.
Uttalelse fra departementet av 11.06.2021 – avklaring om fristutvidelse for opplæring i samfunnskunnskap ved permisjon
Ved gyldig permisjon utvides fristen for norskopplæring tilsvarende permisjonens lengde, jf. integreringsloven § 32 første ledd første setning. Det samme kan ikke leses ut av integreringslovens § 33. Kunnskapsdepartementet har i imidlertid avklart, i en uttalelse til IMDi av 11.06.2021, følgende:
«…Selv om det ikke fremgår på samme måte av § 33, så gjelder utvidelsen av fristen ved godkjente permisjoner både for opplæringen i norsk og opplæringen i samfunnskunnskap…..»
§ 34. Norskplan
«Kommunen skal, samtidig som det treffes vedtak etter § 30, utarbeide en plan for opplæring i norsk og samfunnskunnskap. § 15 gjelder tilsvarende. Kravet om å utarbeide en plan for opplæring i norsk og samfunnskunnskap gjelder ikke når fylkeskommunen har ansvar for opplæringen etter § 30 andre ledd.»
Hva sier lovens forarbeider (Prop. 89 L 2019-2020) om § 34?
Merknader til § 34, s. 183
Bestemmelsen regulerer norskplan for deltagere i opplæringen i norsk og samfunnskunnskap.
Kommunen skal, samtidig som det treffes vedtak etter § 30, utarbeide en plan for opplæring i norsk og samfunnskunnskap, jf. første ledd første punktum. Dette innebærer at fristen er innen tre måneder etter folkeregistrering i kommunen eller at krav om deltagelse blir fremsatt. Det følger av første ledd andre punktum at § 15 om integreringsplan gjelder tilsvarende, som innebærer at minimumsinnholdet som reguleres der også gjelder for norskplanen. Norskplan skal kun utarbeides for deltagere i opplæringen som ikke også deltar i introduksjonsprogrammet. Planen skal da kun inneholde det som er relevant for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap, blant annet deltagerens norskmål og omfanget av opplæringen. Deltagere i introduksjonsprogrammet skal ha én samlet plan som omfatter både programmet og opplæringen, se merknad til § 15.
Etter første ledd tredje punktum gjelder ikke kravet om å utarbeide en plan for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap når fylkeskommunen har ansvar for norskopplæringen. Det forutsettes at opplæringen da følger læreplaner etter opplæringsloven, eventuelt at fylkeskommunen velger å følge læreplanene etter integreringsloven.
Departementets vurderinger, s. 136 (punkt 10.6.4.)
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om å videreføre dagens krav om at det skal utarbeides en individuell plan for deltagere i norsk og samfunnskunnskap, se forslag til § 34. Det foreslås at den individuelle planen for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap skal utarbeides og vurderes etter de samme kriteriene som den individuelle planen i introduksjonsprogrammet. Det er redegjort for disse kriteriene i punkt 8.7.4.1 over.
Som tidligere nevnt i punkt 8.7.4.1 foreslås det at det skal utarbeides en samlet individuell plan for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap og deltagelse i introduksjonsprogrammet for deltagere som deltar i introduksjonsprogrammet. Som gjort rede for der foreslår departementet at denne planen etter integreringsloven kalles integreringsplan. Departementet foreslår også å endre begrep på individuell plan for opplæring i norsk og samfunnskunnskap til norskplan.
Deltagere som bare deltar i opplæring i norsk og samfunnskunnskap skal ha en norskplan som minst inneholder deltagerens norskmål etter § 31. Norskplanen skal angi omfanget for opplæringen som deltageren skal gjennomføre og kommunen skal tilby. Omfanget skal være tilstrekkelig til at deltageren kan nå sitt norskmål. Planen skal også angi deltagerens klagemuligheter. Endring av deltagerens norskmål vil være en vesentlig endring av innholdet i norskplanen og utgjøre et enkeltvedtak som kan påklages.
Departementet opprettholder forslaget om at kravet om å utarbeide norskplan ikke gjelder der fylkeskommunen har ansvar for opplæring i norsk og samfunnskunnskap. For personer i denne gruppen som deltar i introduksjonsprogram, skal kommunen og deltageren likevel utarbeide en integreringsplan, jf. § 15, hvor det fremgår at deltageren går i videregående opplæring, men det er ikke behov for å angi omfanget av norskopplæring.
Bakgrunnen for dette er at opplæringen gis i tilknytning til opplæring etter opplæringsloven, og at fylkeskommunen derfor ikke skal måtte forholde seg til andre planer enn de som gjelder for organiseringen av det ordinære tilbudet. Dette innebærer at opplæringen i norsk og samfunnskunnskap skal ivaretas gjennom læreplanene etter opplæringsloven, se punkt 3.2. ovenfor.
Departementet mener det er viktig at den enkelte gis mulighet og ansvar for å planlegge sin egen opplæring. Departementet foreslår å videreføre dagens krav om at norskplanen skal utarbeides i samarbeid med deltageren på bakgrunn av en kartlegging av vedkommendes opplæringsbehov og av hvilke elementer vedkommende kan nyttiggjøre seg for å nå sitt norskmål. Planen skal bygge videre på elementer som vedkommende har gjennomført før bosetting i kommunen. Dette er nærmere omtalt i punkt 8.7.4.1 over. Deltagerens norskmål skal ta utgangspunkt i de veiledende nivåene, se punkt 10.3.4.1. Kommunens og deltagerens påvirkning på nivået ved utarbeidelse av deltagerens norskmål er derfor begrenset, men deltageren og kommunen skal sammen legge opp et opplæringsløp som gjør det mulig for deltageren å nå sitt norskmål. Det er viktig at kommunen sørger for at deltageren får relevant informasjon slik at vedkommende forstår betydningen og konsekvensene av at vedkommende forventes å nå sitt norskmål. Kommunen må vurdere om det er nødvendig å bruke tolk ved utarbeidelse og inngåelse av planen.
Norskplanen bør også angi hvem som er ansvarlig for å gi opplæringen og hvordan tilbudet skal gis, for eksempel om opplæringen gjennomføres i den kommunale norskopplæringen, i grunnskole/FVO eller på annen måte. Planen skal angi omfanget av opplæringen. Dette vil si at norskplanen skal inneholde en timeplan. Hvis deltageren er borte fra en planlagt time anses dette som fravær, se punkt 10.7.4. Det foreslås at planen skal vurderes jevnlig og ved vesentlige endringer i den enkeltes livssituasjon. Det kan derfor være hensiktsmessig at planen angir en timeplan som dekker noen måneder frem i tid. Det er viktig at det ikke oppstår opphold mellom timeplanene som forsinker opplæringen.
Omfanget av opplæringen skal tilpasses den enkelte deltager. Deltagere som kan ha rask progresjon og deltagere med lærevansker, skal få et tilbud som ivaretar dette. Dette innebærer ikke et krav om at kommunen skal skreddersy opplæringstilbudet til hver enkelt deltager. Opplæringen kan organiseres i grupper som ivaretar interessene til flere deltagere.
§ 35. Fravær og permisjoner
«Deltageren kan søke kommunen om tillatelse til fravær fra opplæringen i norsk og samfunnskunnskap.
Deltageren kan innvilges permisjon fra opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter søknad til kommunen.
Departementet kan gi forskrift om fravær og permisjoner fra opplæringen i norsk og samfunnskunnskap.»
Hva sier forarbeidene (Prop. 89 L 2019-2020) om § 35?
Merknader til § 35, s. 183
Bestemmelsen regulerer fravær og permisjoner fra opplæringen i norsk og samfunnskunnskap.
Det følger av første ledd at deltageren kan søke kommunen om tillatelse til fravær fra opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Dersom deltageren har omfattende ugyldig fravær kan opplæringen stanses etter § 36. Se merknader til § 36.
Etter andre ledd kan deltageren etter søknad til kommunen innvilges permisjon fra opplæringen. Det følger av § 32 at godkjent permisjon legges til den maksimale varigheten av opplæringen.
I tredje ledd fremgår det at departementet gir forskrift om regler for fravær og permisjoner fra opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Det vil blant annet bli gitt regler for hva som utgjør gyldig og ugyldig fravær, samt hvilke permisjoner som kan innvilges, og for hvor lenge.
Departementets vurderinger, s. 138 (punkt 10.7.4)
Departementet foreslår å opprettholde forslaget om en egen bestemmelse om fravær og permisjoner fra deltagelse i opplæringen i norsk og samfunnskunnskap og at de nærmere reglene for når det kan innvilges permisjon og hvilke regler som gjelder for fravær skal reguleres i forskrift slik som i dag, se forslag til § 35. Det er ingen høringsinstanser som har hatt innvendinger mot dette. Departementet foreslår også å opprettholde forslaget om at permisjonstiden legges til den ytre rammen for å gjennomføre opplæring. Sistnevnte forslag er det bred støtte til fra høringen.
Som et resultat av forslaget om at deltageren ikke må gjennomføre et visst antall timer, men oppnå et minimumsnivå i norsk, vil omfanget av undervisningen fremgå av deltagerens norskplan, se punkt 10.6.4. Hva som er omfattende fravær vil måtte vurderes opp mot omfanget av opplæringen som fremgår av deltagerens norskplan.
§ 36. Stans av opplæringen
«Kommunen kan stanse opplæringen midlertidig eller permanent for en deltager dersom det er saklig begrunnet i den enkeltes forhold. Forhold som kan begrunne stans i opplæringen er blant annet omfattende fravær, atferd som kan skade deltagerens eller andres mulighet til å gjennomføre opplæringen eller alvorlig eller langvarig sykdom.»
Hva sier forarbeidene (Prop. 89 L 2019-2020) om § 36?
Merknader til § 36, s. 183
Bestemmelsen regulerer stans av opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Kommunen kan stanse opplæringen midlertidig eller permanent for den enkelte dersom det er saklig begrunnet i den enkeltes forhold. Når opplæringen stanses midlertidig bør ikke perioden være lengre enn tre måneder. Forhold som kan begrunne stans er blant annet omfattende fravær fra opplæringen, særlig fravær som det ikke er gitt tillatelse til, atferd i eller utenfor opplæringen som kan skade deltagerens eller andres muligheter for å gjennomføre opplæringen eller alvorlig eller langvarig sykdom.
Departementets vurderinger, s. 139 (punkt 10.8.4)
Departementet opprettholder forslaget om å videreføre dagens rettstilstand som gir kommunene mulighet til å stanse opplæringen midlertidig eller permanent dersom det er saklig begrunnet i den enkeltes forhold, se forslag til § 36. I likhet med forslaget om stans av introduksjonsprogrammet, foreslår departementet justeringer i lovteksten og gir en utdypende omtale av bestemmelsen.
All stans av opplæringen må være saklig begrunnet i den enkeltes forhold. Hva som ligger i saklig begrunnet må vurderes konkret. Det sentrale må være at det er en logisk sammenheng mellom vedtaket om stans og begrunnelsen for det. Departementet foreslår å legge inn noen konkrete eksempler i lovteksten. Opplistingen er ikke uttømmende.
Opplæringen kan blant annet stanses ved omfattende fravær. Hvorvidt fraværet er omfattende må vurderes opp mot hvor lenge vedkommende har vært i opplæringen, progresjonen og hvor hyppig fraværet har forekommet. Det er også av betydning om fraværet har vært ugyldig, ut fra grunnlaget for fraværet, om det er søkt om permisjon og om fraværet hadde gitt rett til permisjon dersom det hadde vært søkt om det.
Opplæringen kan videre stanses ved atferd som kan skade deltagerens eller andres muligheter til å gjennomføre opplæringen. Dette er ikke begrenset til atferd i opplæringssituasjonen.
Ved sykdom bør kommunen først og fremst vurdere permisjon fra opplæringen. Midlertidig eller permanent stans er kun aktuelt dersom sykdommen enten er så alvorlig eller må antas å bli så langvarig at det er usikkert om vedkommende kan gjennomføre opplæringen eller det er usikkert på hvilke tidspunkt det kan skje.
En avgjørelse om stans av opplæringen utgjør et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om blant annet begrunnelse gjelder. Det vil være en fordel om kommunens begrunnelse også omfatter hvorfor det er valgt henholdsvis midlertidig eller permanent stans.
Hvorvidt opplæringen stanses midlertidig eller permanent er opp til kommunen. Det skal mye til for å stanse opplæringen og terskelen er høy. I praksis vil det være situasjonens grovhet og deltagerens situasjon som avgjør om opplæringen stanses midlertidig eller permanent. Midlertidig stans bør ikke vare lenger enn tre måneder og kan for eksempel brukes hvis kommunen ønsker å gi deltageren mulighet til å endre sin atferd eller hvis deltageren har helseutfordringer av midlertidig karakter. Det kan være en fordel å forsøke midlertidig stans før eventuell permanent stans, men det er ikke noe krav. Dersom det ikke er utsikter til bedring kan altså opplæringen stanses permanent med en gang.
Bestemmelsen regulerer ikke ordinær avslutning av opplæringen ved oppnådd norskmål eller ved overgang til arbeid. Stans av opplæringen etter § 36 er i utgangspunktet kun aktuelt der det ikke oppnås enighet mellom kommunen og deltageren og det er kommunen som ønsker å stanse opplæringen.
§ 37. Prøver
Deltagere som er omfattet av § 26 første ledd, har plikt til å gå opp til avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap. Dette innebærer at gjennomføring av prøvene er obligatorisk. Personer som har fritak fra å delta i opplæringen, jf. § 29, har også fritak fra å gjennomføre prøve i faget vedkommende har fritak fra.
Avsluttende prøve i samfunnskunnskap skal gjennomføres innen ett år fra den datoen deltageren har fått tilbud om oppstart av opplæringen, med tillegg av godkjent permisjon. Dette gjelder ikke når fylkeskommunen har ansvar for opplæring i samfunnskunnskap etter § 30 andre ledd.
Deltagere med plikt til å gå opp til prøve, kan gå opp til avsluttende prøve gratis én gang. De som ønsker det kan melde seg opp til ny prøve, men må i så fall betale prøveavgiften selv.
Deltagere kan etter søknad fritas fra plikten i første ledd. I disse tilfellene gjelder § 29 tilsvarende, slik at fritaksgrunnene nevnt der også kan danne grunnlag for fritak fra prøver.
Den nærmere reguleringen av innholdet i prøvene, gjennomføringen av prøvene og reaksjoner ved overtredelse av bestemmelser om gjennomføring av prøvene, reguleres i forskrift.