Kapittel 6 Veiledende minimumsnivåer i norsk

§ 26. Nivåer i norsk

«Når det vises til nivåer i denne forskriften, menes norsknivåer etter Det felles europeiske rammeverket for språk. I forskriften brukes nivåene nevnt i andre til sjette ledd.

På nivå A1 kan personen forstå og bruke kjente, dagligdagse uttrykk og svært enkle utsagn om seg selv og nære forhold. Personen kan delta i rutinepregede samtaler på en enkel måte, hvis samtalepartneren snakker langsomt og tydelig og er støttende.

På nivå A2 kan personen forstå et enkelt dagligspråk, og uttrykke seg enkelt om emner knyttet til egen person og familie, nære omgivelser og arbeid. Personen kan klare seg i enkle og rutinepregede samtalesituasjoner med direkte utveksling av informasjon om kjente forhold, hvis samtalepartneren snakker langsomt og tydelig, og er innstilt på å hjelpe.

På nivå B1 kan personen forstå klare og relativt enkle framstillinger relatert til kjente emner fra arbeid, skole, hjem og fritid og uttrykke seg enkelt og sammenhengende om kjente emner og emner av personlig interesse. Personen kan delta uforberedt i samtaler i de fleste situasjoner en møter i dagliglivet, når samtalepartneren snakker tydelig.

På nivå B2 kan personen forstå komplekse framstillinger, også faglige drøftinger innenfor eget fagområde og uttrykke seg klart og nyansert om et vidt spekter av emner. Personen kan uttrykke synspunkter og argumentere for og imot ulike alternativer og delta i samtaler med et så spontant og flytende språk at kommunikasjonen med morsmålsbrukere ikke blir anstrengende for noen av partene.

På nivå C1 kan personen forstå komplekse framstillinger og faglige drøftinger innenfor de fleste allmenne emner. Personen kan bruke språket fleksibelt og hensiktsmessig til sosiale, akademiske og yrkesrelaterte formål. Personen kan uttrykke og argumentere for synspunkter og kan delta i samtaler og diskusjoner og bidra til at samtalen eller diskusjonen utvikler seg. Personen kan oppsummere, videreformidle og forklare innhold fra ulike muntlige og skriftlige kilder med høy grad av presisjon. Personen kan skrive klare, velstrukturerte og detaljerte tekster og mestrer ulike setningsmønstre og sammenbindende markører.»

§ 27. Individuell fastsettelse av norskmålet

«Ved oppstart av opplæring etter integreringsloven kapittel 6 skal det settes et norskmål i tråd med eller høyere enn det som følger av § 28.

Ved raskere progresjon enn forventet bør minimumsnivået justeres opp.

Dersom deltagerens progresjon tilsier at vedkommende ikke vil kunne nå minimumsnivået, kan nivået justeres ned. Norskmål bør kun justeres ned ett nivå om gangen.»

Hva sier forskriftens forarbeider, kap. 11.3.3, om § 27?

Som varslet i Prop. 89 L (2019–2020) punkt 10.3.4.2, forskriftsfestes det at det fastsatte norskmålet i enkelte tilfeller kan endres eller fravikes. De veiledende nivåene skal være det klare utgangspunktet, men terskelen for å sette et mål som er høyere enn det som følger av de veiledende minimumsnivåene, skal være lav. Terskelen for å sette et lavere mål skal derimot være høy. I enkelte tilfeller kan norskmålet som er satt for den enkelte endres eller fravikes.

Det ble lagt til grunn i Prop. 89 L (2019–2020) at alle deltagere i opplæring i norsk og samfunnskunnskap skal starte opplæringen med et mål om å oppnå språknivået som følger av de veiledende nivåene, eventuelt et høyere mål. Departementet mener det er viktig at alle starter opplæringen med et høyt mål, og foreslår derfor at dette forskriftsfestes.

I proposisjonen ble det videre vist til at kommunen ved høyere progresjon enn forventet må påse at opplæringen ikke avsluttes på et for lavt norsknivå. Det forskriftsfestes at kommunen bør justere opp norskmålet ved høy progresjon.

I noen tilfeller må det være mulig å sette norskmålet ned. Dette kan gjøres når deltagerens progresjon tilsier at vedkommende ikke vil kunne nå norskmålet. I vurderingen av om progresjonen tilsier at vedkommende ikke vil kunne nå målet, må tid brukt ses i sammenheng med andre relevante momenter. Ett moment kan være endret livssituasjon, som gjør at det blir en urimelig byrde for deltageren å oppnå målet. Vurderingen må ta utgangspunkt i at opplæringen skal tilpasses den enkelte, og at det først er når det foreligger forhold som det ikke kan tilpasses for, at deltagerens norskmål kan settes ned. Det må vurderes konkret om det å sette ned norskmålet kan få negative konsekvenser for fremtiden til den enkelte, og om dette veier tyngre enn den antatte byrden det vil være for vedkommende å oppnå norskmålet. Momentene i denne vurderingen forskriftsfestes ikke.

Som det fremgår av proposisjonen, skal vurderingen være streng, og målet bør ikke settes ned før det har gått noe tid. Hvorvidt deltagerens norskmål skal justeres beror på en konkret helhetsvurdering, hvor sentrale momenter er deltagerens progresjon og motivasjon til å lære over en lengre periode eller det viser seg at deltageren har et særskilt behov for tilrettelegging av opplæringen. Høyt udokumentert fravær, er et annet moment som kan inngå i denne vurderingen. Det er først når deltagerens progresjon tilsier at vedkommendes norskmål er urealistisk at målet bør justeres ned.

Det forskriftsfestes at deltagerens norskmål kun kan settes ned ett nivå om gangen. Dette skal sikre at målet ikke settes for lavt før det er reelt behov for det. Viser progresjonen at deltagerens mål bør settes ned ytterligere, krever dette en ny vurdering. Endringer av deltagerens norskmål skal tas inn i norskplanen og i integreringsplanen for deltagere i introduksjonsprogram. Endring av deltagerens norskmål vil være en vesentlig endring av innholdet i planen og utgjøre et enkeltvedtak som kan påklages, jf. integreringsloven § 46 andre ledd bokstav c.

§ 28. Veiledende minimumsnivåer

Forskrift til integreringsloven § 28

Det veiledende minimumsnivået bør være B1 i alle delferdigheter. Dette nivået er satt på bakgrunn av at minimumsnivået skal reflektere hvilket nivå deltageren bør oppnå for å komme i utdanning eller få en varig tilknytning til arbeidslivet på sikt.

Minimumsnivået for den enkelte deltager skal fastsettes av kommunen i samråd med deltageren. Minimumsnivået utgjør deltagerens norskmål og fastsettes i integreringsplanen eller norskplanen.

Dette er veiledende minimumsnivåer for deltagere i opplæring i norsk etter integreringsloven:

• Deltagere som ikke har fullført grunnskole fra før bør oppnå minimum nivå A2 i delprøvene i lytteforståelse, leseforståelse og skriftlig fremstilling og nivå B1 i delprøve i muntlig kommunikasjon.
• Deltagere som har fullført grunnskole fra før bør oppnå minimum nivå B1 i delprøvene i lytteforståelse, leseforståelse og skriftlig fremstilling og i delprøve i muntlig kommunikasjon.
• Deltagere som har minimum utdanning på videregående nivå fra før, bør minimum oppnå nivå B1 i delprøvene i lytteforståelse, leseforståelse og skriftlig fremstilling og B2 i delprøve i muntlig kommunikasjon.

Hva som skal være minimumsnivået for den enkelte skal fastsettes med utgangspunkt i de veiledende nivåene. Minimumsnivået for den enkelte utgjør deltagerens norskmål.

Disse veiledende minimumsnivåene er noe hevet sammenlignet med de veiledende sluttnivåene i læreplanen i norsk og samfunnskunnskap. Bakgrunnen er vurderingen om at det veiledende minimumsnivået bør være B1 i alle delferdigheter.

Differensieringen av nivåene er gjort på bakgrunn av hvilke forutsetninger den enkelte har for å lære seg norsk, med utgangspunkt i tidligere skolegang. Tidligere skolegang gir indikasjoner på hvilke typer språkopplæring vedkommende har forutsetninger for å kunne nyttiggjøre seg av i opplæringen. Det vil for eksempel være lettere for personer som har skolegang fra før å tilpasse seg språkopplæring i Norge.

Med minimum utdanning på videregående nivå fra før, menes en utdanning som kan gi generell studiekompetanse i Norge i henhold til GSU-listen. For deltagere fra en del land kreves det ett års høyere utdanning for å tilfredsstille utdanningskravet i GSU-listen. Deltageren trenger ikke å tilfredsstille språkkravet i norsk og eventuelt engelsk for å være omfattet av definisjonen.

Hvilke mål den enkelte har med opplæringen vil også påvirke norskmålet som settes. Deltagere som har fullført minimum grunnskole fra før, og som dermed er vant til å være i en opplæringssituasjon, bør ha forutsetninger for å oppnå nivå B1 i både skriftlige og muntlige ferdigheter i løpet av opplæringen.

En del av målgruppen for opplæring i norsk og samfunnskunnskap skal ha sin norskopplæring i videregående opplæring, jf. integreringsloven § 30 andre ledd. Norskmålet for disse bør være å oppnå standpunktkarakteren 2 eller bedre etter å ha gjennomført opplæring etter læreplaner i norsk etter opplæringsloven. 

Minimumsnivået og dermed norskmålet for deltagere i introduksjonsprogram må ses i sammenheng med sluttmålet for introduksjonsprogrammet, jf. integreringsloven § 13. Deltagere som skal over til høyere utdanning bør ha B2 som veiledende minimumsnivå for alle delferdigheter. Etter forskrift om opptak til høyere utdanning § 2-2 nr. 5 kreves B2 i alle delferdigheter for å dokumentere norskkunnskaper ved avsluttende prøve i norsk. 

Kommunene får mulighet til å velge om norskmålet for deltakerne som går i grunnskole bør være en karakter, et nivå etter det felles europeiske rammeverket for språk eller begge deler.