Barn og unge i familier med fluktbakgrunn - Erfaringer med inkludering og tilhørighet

Dette er den andre av tre rapporter i prosjektet «Barn med fluktbakgrunn» som skal gi kunnskap om barn og unge i flyktningfamilier og integreringsprosessen i Norge.

Utgitt: 1. desember 2023

Prosjektet gjennomføres av Velferdsforskningsinstituttet NOVA i samarbeid med Oslo Economics, på oppdrag for IMDi. Prosjektet startet våren 2022 og skal avsluttes våren 2024.

Om delrapport 2

Denne rapporten bygger på 37 intervjuer med barn og unge i familier med fluktbakgrunn som er bosatt i norske kommuner de siste fem årene. Formålet med rapporten har vært å innhente barns egne erfaringer, slik at stat, kommune og lokalsamfunn bedre kan legge til rette for å ta imot barn og unge med fluktbakgrunn.

Rapporten belyser følgende problemstillinger:

  • Hvordan opplever barn og unge sin tilhørighet i nærmiljøet?

  • Hvordan og i hvilken grad opplever de inkludering og tilhørighet på skolen?

  • Hvilke voksne er viktige i hverdagen, og hvilke muligheter gis barn og unge til å medvirke i beslutninger som angår dem selv?

Erfaringer med å skape tilhørighet

Venner er et sentralt element i alle barnas fortellinger om hva som skal til for å føle tilhørighet. Deltakelse på fritidsaktiviteter blir ansett som viktig for å etablere vennskap. Det bidrar også til følelsen av kontinuitet og til å utvikle selvtillit og identitetsforståelse. Informasjon om og bistand til å finne fram til aktiviteter som passer for dem, men også støtte til å bli værende i aktivitetene, fremstår derfor som særlig viktig.

Funnene viser også at kontakten familien og barna har hatt med tjenesteapparatet varierer. Noen forteller om jevnlig kontakt med flyktningtjenesten fra dagen de ankom Norge, mens andre har hatt mindre kontakt og savner støtte til å orientere seg i nærmiljøet. Ettersom barn ikke har en egen kontaktperson, er de usikre på hvem de kan spørre dersom foreldrene ikke kan hjelpe dem.

Mange barn og unge forteller også om hvordan de har blitt kjent med andre familier med fluktbakgrunn, enten før de kom til kommunen, eller etter at de ble bosatt. Disse familiene har bidratt med både praktiske ting og sosial støtte, og slik sett vært viktige for dem. Samtidig fremkommer det at det å bli bosatt i spredtbebygde områder med lang avstand til skole og fritidsaktiviteter, kan gjøre det vanskelig å finne venner og skape en følelse av tilhørighet i lokalsamfunnet.

Opplevelser av inkludering på skolen

De fleste av barna i studien går i innføringsklasser på grunnskolen eller kombinasjonsklasser på videregående. Barna opplever at de i disse tilbudene får venner som er i en liknende situasjon som dem selv. De trekker også frem at lærerne har god tid til å hjelpe dem med både faglige, sosiale og praktiske ting. Samtidig sier svært få av barna at de har norske venner på skolen, og at de gjerne skulle hatt flere muligheter til å møtes og gjøre aktiviteter sammen med norske elever.

Overgangen mellom innføringsklasse/kombinasjonsklasse og ordinær klasse oppleves i stor grad som utfordrende, både sosialt og faglig. Enkelte peker på at den faglige progresjonen går for sakte i innføringsklassen, mens andre peker på at tempoet er for høyt i ordinær klasse, og at de ikke klarer å henge med på det faglige. Mer støtte i denne overgangsfasen er derfor etterspurt for at de lettere skal få venner og bli inkludert i klassen. Det å komme inn i en ny klasse og raskt få venner og bli inkludert, går ikke automatisk for alle.

Blant de eldste barna (16-17 år), som kom til Norge sent i skoleløpet, er praksisen varierende når det gjelder hvor i opplæringen disse ungdommene blir plassert. De fleste i studien går på skole med jevnaldrende, som også synes å være ønskelig, men noen er likevel blitt plassert på voksenopplæringen før de fikk mulighet til å bytte til en kombinasjonsklasse på videregående skole.

De som får ekstra norskundervisning og leksehjelp, i tillegg til den vanlige undervisningen på videregående skole, beskriver dette som svært hjelpsomt.

Når det gjelder ekskludering og rasisme, sier ungdommene at de opplever å ikke bli hørt når de forteller om slike hendelser og situasjoner. De opplever at det forventes de selv håndterer situasjonen, selv om skolen har plikt til å agere når barn føler seg utrygge i skolehverdagen.

Viktige voksne i hverdagen

Familie og venner er den primære kilden til støtte når det gjelder barnas psykiske helse og sosiale velvære. Lærere og rådgivere blir også nevnt som viktige voksne for å fange opp og hjelpe barna med store og små utfordringer. I tillegg finner studien at helsesykepleier på skolen kan spille en viktig rolle for å fange opp barn med psykiske helseplager, dersom det legges til rette for dette.

I forlengelse av sistnevnte påpeker studien at det kan være interessant å undersøke hvorvidt det er behov for mer kompetanse om hvordan en kan snakke med barn og unge med fluktbakgrunn om deres behov, som kan være knyttet til både det å være barn og ungdom generelt, og til det å ha spesifikke erfaringer som flyktning.

Mulighet til medvirkning

Barn og unge som deltok i studien, opplever å ikke motta god nok informasjon eller bli hørt i saker som omhandler dem. Bosettingsprosessen, kontakten med barnevernet og skolehverdagen trekkes frem som eksempler på dette. Studien peker derfor på at det er behov for mer kompetanse og tydeligere rutiner for at barn og unges muligheter til medvirkning kan styrkes.

Delrapporter

Se flere rapporter om

barn og oppvekst og familieinnvandring.

Fant du det du lette etter?